Wug – Mer snurrig gladpop

Siden den gang har Gus Panser skiftet ut sin hovedvokalist, noe som resulterer i at de faktisk er hakket bedre på å skrive artig og rar popmusikk. Denne gangen er det EP-en Wug som gjelder; en samling bestående av syv snurrige og godhjertede låter.

Det florerer ikke akkurat av intelligente popband som synger på norsk. Eller på dialekt og som makter å gjøre det på en artig og særpreget måte. Gus Panser er i det minste et band som har taket på akkurat det. Til og med bob hund-rip-off nummeret Dum Idé, med den småsyke gitareni bunn, er meget Gus Pansersk. Dette til tross for at en helt åpenbar svenskebeundring ligger i bunn.

For det er litt sånn med disse gutta. De låner litt her og litt der, mikser det hele sammen med godt grunnhåndverk, og strør det lille ekstra som utgjør den store forskjellen på toppen: De pussige tekstene på trøndersk.

Pussigheten er også det som definerer Gus Panser best. Hør bare på avslutningssporet Likegyldig Glad, som synges på naivt vis i falsett, med ei sørgmodig blokkfløyte som bakteppe. Nydelig og rart på én gang. Den mer typiske radiolåta Hank starter på selvfølgelig vis den altfor korte EP-en, med et suverent «uuuhuuuhuuu»-kor som sitter umiddelbart, mens den ultrakule Fjas I B dukker opp som et klassisk mellomspill underveis. Det kan nesten virke som om Gus Panser har laget denne ene og alene for å lokke noen til å benytte den i forbindelse med en eller annen TV-produksjon.

Det største problemet med Wug er at utgivelsen, som nevnt, er altfor kort. Med den lengste låta som tikker inn på fire minutter og fjorten sekunder, varer herligheten totalt sett i bare seksten minutter. Med låter som i stor grad overgår innholdet på Raventi Malasas Tivoli, skulle man kanskje tro at denne gjengen har mer på lager. Følelsen av å ikke ha fått nok, er faktisk det som henger mest igjen etter å ha latt Wug briljere i spilleren en stund.

Oppsummert kan vi si at Wug inneholder syv radioklare og rare gladpoplåter. Gus Panser sitter fremst i klassen for alskens fordrende klassiske poprock-band som ønsker å synge på norsk, og som samtidig har et ønske om å ivareta et snev av integritet og originalitet.

Det er kanskje drøyt å allerede sammenligne Gus Panser med grupper som deLillos, DumDum Boys eller Jokke & Valentinerne, men de har definitivt et potensiale til å gå ut av grunnskolen med eksemplariske karakterer. Spill på radio. Nå!