Rockin ‘Pon Top! – Ikke så svett på plate

Faktisk er det ganske så slående hvor godt inne i reggaen denne gjengen faktisk er. I tillegg er de godt bereist innenfor både soul, rock og jazz – ja til og med innen rap. Det første som slår en på Rockin ‘Pon Top! er den solide framføringen. Rub-A-Dubs spiller meget bra og har en føring med instrumentene sine som ikke står tilbake for noen. Vokalist, gitarist og låtskriver William Helvik har også en særegen stemme med en vibrato som er spennende å lytte til. Selv om han kan bli litt slitsom i lengden.

Når det gjelder låtutvalget, så varierer dette i stor grad både når det gjelder stil og kvalitet. Tittellåta er både den beste og den mest umiddelbare låta, med et aldeles uimotståelig refreng som sitter som stiftet papp på veggen. Helt klart en reggaelåt, men refrenget er så pop som noe annet. Videre viser bandet heftige rytmer både i Moon By Night og i Private Eye.

I det hele tatt er det første del av albumet som skiller seg ut som klart best. Det er også svært sjarmerende med engelsk sang kombinert med rap på stavangerdialekt! Det fungerer faktisk overraskende bra.

I det hele tatt er det mye som stemmer for Helvik & co her. Men utover i plata så blir det likevel litt for ensformig. Låtene blir for like, til tross for utallige imponerende stilskifter underveis. Det er også grunnen til at plata ikke får en bedre karakter.

Er ganske så overbevist om at Rub-A-Dubs fungerer atskillig bedre på en svett klubbscene enn på plate. Med blåserrekke, kordamer og full pupp kan man skjønne at lokalbefolkningen har trykket bandet til sine spede vestlandsbryst. Rockin ‘Pon Top! holder altså et til tider godt, men ujevnt nivå.