Reddet av god sluttspurt

m/ Gate 9

(Kroa i Bø, Bø – lørdag 23. november 2002)
Foto: Frode Jørum

Selv om konsertlokalet hadde langt færre besøkende enn man kunne ønske seg, sto det i hvertfall ikke på innsatsen til Honcho lørdag kveld. At det ikke har blitt mer styr i Norge rundt deres debutalbum, Corporate Rock, er et lite mysterium. Seigt som sirup og bluesy som bare amerikanske sørstatsborgere kan bli, er dette en leksjon i tung, tung rock.

Ikke profeter i eget land
Kanskje ikke så rart da at det store utland er langt mer oppmerksomme på dem enn det pressen her hjemme har vært til nå. Det samme har også til dels vært skjebnen til Gate 9. Med sitt album Moon Ranger Gone Evil har også de fått respons utenfor landegrensene. Dette har gitt dem gode kritikker for deres tunge doominspirerte tungrock.

I liveutgave viste Gate 9 derimot seg å være en liten skuffelse. Det er noe med trioer og store scener som ikke helt matcher. På et eller annet vis blir det for lite som skjer der oppe. Det hjelper heller ikke at de tre har mer enn nok med å spille på instrumentene sine fremfor å være utadvendte i spillestilen. Stikkordet er kanskje å finne seg en vokalist som står friere til å piske opp scenefremføringen. Lav lyd får i dette tilfellet også ta sin del av skylden for at mange av de fremmøtte tydelig ikke gadd å høre på bandet gjennom en hel time(!).

Samspilte og tunge
Men etter Gate 9s opptreden skulle det etter hvert bli ryddet plass for Honcho, kveldens hovedattraksjon. Det skulle vise seg at kvelden likevel ikke var helt bortkastet.

Honcho har nemlig det meste som Gate 9 mangler. Ihvertfall føltes det sånn etter lørdagens dobbeltkonsert: Mye lyd, mye groove og en vokalist med tyngde og bevegelsestrang. Trond Skog har en stemme som bærer langt, og han bruker den for det han er kar om. Og med et band så samspilt at det kom svært overraskende på å få vite at de kom med en splitter ny gitarist. En som kun hadde øvd med bandet fire ganger.

Honcho byr ikke på så fryktelig original musikk, men de gjør sine greie såpass bra at man bare må nikke anerkjennende med tonene. Eller rettere sagt vugge. Når Honcho fyrer opp gitarene sine er det nemlig lett å føle en sterk trang til å bevege overkroppen i takt med musikken. Det hele endte også opp med begeistret allsang av Gøy På Landet, som ljomet i veggene – for full hals fra det fåtallige publikummet. Dette er ikke noe alle artister får oppleve.

Konklusjon: Det ble en kveld på det jevne, men med en sluttspurt som reddet i land mye av æren.