Results May Vary – Stryk resultatet!

En gang hadde faktisk Limp Bizkit noe for seg. På debuten Three Dollar Bill Y’All, for eksempel, og gjennom oppfølgeren Significant Other, var det ikke fritt for at bandet fremsto som et friskt pust med sin blanding av hip hop og hard rock.

Men det var før de ble superstjerner, og Fred Durst begynte å menge seg med hollywoodstjerner. For ikke å snakke om da han begynte å klå på Britney Spears (som nok er personen han sutrer over på Let Me Down). Ikke hjalp det spesielt på inntrykket at den antatte musikalske drivkraften, gitaristen Wes Borland, sluttet etter forrige plate Chocolate Starfish And The Hotdog Flavored Water heller. På Results May Vary er det ingen ting igjen å glede seg over med Limp Bizkit. Men desto mer å irritere seg over.

At Durst fortsetter å klage over at han ble mobbet som liten gutt og over at han er så misforstått, er intet mindre enn plagsomt å høre på. Men på den annen side så er det kanskje det eneste han har igjen å være sint på? Men han kan umulig være så forbaska sint, for makan til tannløst forsøk på å rocke har undertegnede ikke hørt siden siden Britneys skamløse forsøk på Joan Jetts I Love Rock’N’Roll. I stedet får vi 68 minutter med verdens mest irriterende stemme, lagt oppå seksten intetsigende og bånn elendige låter. Fullstendig fritatt for hooks – eller antydninger til gode melodier, for den saks skyld.

Det gir et fysisk ubehag å måtte lytte til denne plata. Den går i mot alt som kan forbindes med god musikk, enten det er snakk om rock, metal eller rap. Generelt går den faktisk mot alt som kan betegnes som godt.

Dette er derimot et knallhardt bevis på at penger og suksess kan være det verste som kan skje for enkelte mennesker. At albumet egentlig er det tredje forsøket fra bandet, da to forsøk allerede er forkastet, sier kanskje litt om hvor ute på tur Limp Bizkit er – og forsåvidt også har vært.

Dersom Bizkit og Durst mener at dette er utgaven av albumet som var verdt å trykke opp, er det rett ut grøssende skummelt å tenke på hvor himla dårlig de to andre må ha vært.

I et forsøk på å oppsummere hvorfor Results May Vary er et av årets verste og mest unødvendige utgivelser, noter deg følgende fem punkter:
– Albumet er altfor langt.
– Låtene har like lang levetid som ei døgnflue som bedriver ekstremsport.
– Tekstene er flauere og plattere enn «Mot I Brøstet» på en dårlig dag.
– Fred Durst har en karisma på nivå med Kim Kolstad, og synger like irriterende som ei mygg i øret når du prøver å sove. Bare høyere. (usaklig, men sant)
– Plata har null substans og formidler absolutt ingenting nytt.

Den eneste grunnen til at dette «albumet» har blitt gitt ut, er at Limp Bizkit har solgt såpass mye som de har gjort gjennom tidligere utgivelser. Kanskje plateselskapet på den måten håper å dekke litt av utgiftene ved å presentere dette for omverden.

For dersom noen andre og mindre kjente aktører hadde kommet drassende med dette makkverket av en plate (etter å ha spilt inn og kastet to album før det igjen), hadde de fått smake pisken. For min del, svinger jeg pisken når som helst over Fred Durst og kompani. Makan til pedalidioter! Fy flate så sint jeg er…!