En sorgens dag for norsk kultur og kulturformidling

Hva er viktigst? Å tjene penger eller gi folk kulturelle opplevelser de kan leve litt ekstra på? Jeg er ikke i tvil om at kulturen i seg selv er langt viktigere enn penger. Men hva hjelper det når Olav Thon skal ha to millioner i året i husleie for et småshabby lokale midt i Oslo sentrum, og at kulturutøvere faktisk må ha kroner å leve for om de skal kunne bidra?

Hvordan kan det da ha seg at So What! søker Kulturrådet om 100 000 kroner uten å få en krone, mens to jazzklubber i Oslo fikk 500 000 hver i støtte? Er det ikke noen som ser den voldsomme skjevheten og urettferdigheten i fordelingen av kulturmidler her? For meg fremstår det som nok et bevis på at jazzen har en høyere status hos “eliten” enn det vide begrepet “populærmusikk”.

At en stor del av det sistnevnte begrepet har minst like dårlige vilkår for å tjene penger som jazzen, ser ikke ut til å gå inn hos politikerne. Hvordan kan dette ha seg? At man i 2003 ennå ikke har kommet over den idiotisk tankegangen om at en type kultur er bedre enn en annen? Eller at politikere later til å tro at all “populærmusikk” virkelig er populær og derfor uansett forsørger seg selv? Jeg kan ikke svare på dette, annet enn å si at jeg skammer meg over å være nordmann i en sådan sammenheng. Og da mener jeg ikke å stille jazz og rock opp mot hverandre.

So What! har alene mye av æren for at Oslo i dag regnes som en av de viktigste musikkbyene i Europa og har også vært med på å gjøre Norge til et land som regnes for spennende rent musikalsk. Og dermed også satt Norge på kartet i andre sammenhenger. Viktigere er det at det norske publikummet har fått sjansen til å bli kjent med artister på et internasjonalt toppnivå for en billig penge og gjerne før de også har blitt internasjonalt store. Noe som igjen har inspirert norske artister til å yte litt mer, ikke minst for de mange artistene som har fått opptre på So What! og fått selvtillit til å ta greia si enda lengre.

Som både utdannet og aktiv kulturarbeider tar jeg kraftig avstand fra det faktum at kulturformidlere behandles ulikt. Dette til tross for at det jobbes mot de samme målene. Å skulle stille de samme krav til et kultursted som So What! som til et hvilket som helst diskotek eller pub, er helt hårreisende og fullstendig på trynet.

Denne saken bør også bidra til å bevise overfor et kulturfiendtlig parti som FrP at kulturen og dets utøvere og formidlere ikke nødvendigvis kan forsørge seg selv uten å få visse støtteordninger. Uansett hvor mye øl man selger. Ikke om man ønsker at kultur skal være noe mer enn noe som utøves bare for massene.

Det er en sorgens dag for norsk kultur og kulturformidling.