Eventyrlig fra Asbjørnsen & Co.

(Kroa i Bø, Bø – lørdag 25. oktober 2003)
Foto: Frode Jørum

Det var ikke mange som hadde funnet veien ned i høstkulda. En enkel årsak er nok at mange av de økonomisvake studentene i Bø sparer seg til november måned, når storheter som DumDum Boys, Turboneger, Bertine Zetlitz og Madrugada tar turen innom lokalet.

Da er det ikke lett å bruke sårt trengte penger på et ”ukjent” band de fleste knapt har hørt om. Verst for dem da, at de gikk glipp av høstens – til nå – desiderte musikalske høydepunkt på Kroa i Bø.

Organisk uttrykk
Oppvarmingsartisten David Ruiz avsluttet sitt fine akustiske sett uten å nevne navnet sitt med et eneste ord (blir ikke mye salg av EP-en hans som kommer i februar om han ikke bruker navnet sitt i markedsføringen), og det ble klart for et av de flotteste liveorkestrene i kongeriket.

For det var slik det føltes når grooven og den skeive sjela til kveldens hovedattraksjon Dadafon kom i mot oss fra scenen. Med en lydmann i Rune Holme, som visste å skru bandet til et akseptabelt lydnivå og dertil få fram essensen i bandet, kunne bare ikke det trondheimsbaserte bandet feile. Ikke når man har en slik frontfigur og et uimotståelig organisk uttrykk.

Europas beste?
For det er nå slik da, at den godeste Kristin Asbjørnsen fremstår som Norges aller beste vokalist, uansett sjanger. Faktisk er det fristende å kalle henne Europas beste. En ting er hennes fantastisk sjelfulle og ut av en annen verden råe stemme. En stemme som påkaller demoner og engler, og som kunne ha blitt solgt på auksjon for hundrevis av millioner om det var mulig. Teknisk fullkommen er hun, og med en timing og frasering som ingen gjør henne etter. Men det som virkelig tar kaka, er hennes enestående tilstedeværelse og karisma som får tilhøreren til å føle musikken så mye sterkere.

Med fare for å omdanne meg selv til en typisk mannsjåvinistisk musikkanmelder, så oser Asbjørnsen av sensualitet, femininet og fremstår ikke mindre som en barbeint gudinne der hun står. Hun makter å mane frem både sårhet og styrke i både de mer rocka sangene, og spesielt i balladene. Hun er i tillegg sjeldent profesjonell i sin opptreden, og viser bare at det her først og fremst er snakk om en ekte musiker. Menn har kjempet og dødd for slike kvinner gjennom århundrene, hvilket i dette tilfellet bidrar i å gi bandet en edge som er vanskelig å fravriste dem.

Først og fremst et band
For dette er selvsagt et band, ikke bare en soloartist med musikere på slep. Det er lydbildet som Jostein Ansnes, Øyvind Engen, Eirik Øien og Kenneth Kapstad skaper av Kristin Asbjørnsens musikk som er selve fundamentet i Dadafon. Skeivt, organisk, dynamisk, levende og ikke minst overraskende groovy. Såpass at gulvet foran scenen til tider var full av dansende mennesker som frydet seg dønn i hjel.

Knirkepop er en beskrivelse Dadafon-medlemmene selv har om musikken sin. De kunne like gjerne ha kalt det for organisk groovepop – med elementer fra både rock som jazz. Dersom vi skal kjøre det løpet altså…?

Videre var bandet meget samkjørte, og på hugget der låtene gled over i hverandre på en naturlig måte, slik bare profesjonelle musikere klarer det.

Musestille publikum
Men det som virkelig får Dadafon til å fremstå som noe mer enn kun et bra band med en fantastisk frontfigur, er hvor levende musikken de leverer føles. Det er verken noe falskt eller poserende overfladisk ved den. Hver og en av musikerne er videre hinsides teknikk, og har kommet til det stadium at de lever i musikken sin. De kan dermed operere langt mer bevisste og fritt enn hva mindre begavede musikere er i stand til å gjøre. Og det er – om ikke unikt – så i alle fall veldig inspirerende å være vitne til dette. Noe også publikum bet seg merke i.

Når Asbjørnsen & Co.(!) var på sitt mest stillelydende fra scenen, var det nemlig også så musestille som jeg aldri har opplevd på Kroa. Det gjennom over hundre konserter i løpet av fem år! Det er et sikkert tegn på at man har publikum i sin hule hånd. Men med alle de forskjellige identitetene og stilene gruppen farer gjennom med stålfast kontroll, så skulle det kanskje også bare mangle? Bandet kunne i hvert fall etterpå fortelle Panoramas utsendte at det var et “kick å spille for et så lydhørt publikum”.

Det er bare i en meget urettferdig verden at et så ekstraordinært band som Dadafon kan ha problemer med å selge mange plater. Men sånn er det nå en gang. Dermed gjenstår det bare for denne sympatiske gjengen å bygge videre på de allerede gjør. For til slutt vil forhåpentligvis pressen (i den forstand at de gir bandet mer omtale) såvel som publikum få øyne og øre opp.

Moderne ”populær”musikk blir nemlig ikke så mye bedre enn det Dadafon fremstiller. Undertegnede er for en gangs skyld veldig imponert og håper få med seg mange konserter med dette bandet i årene som kommer.