Skuffet stort – tross god stemning

(Kroa i Bø, Bø – onsdag 12. november 2003)
Foto: Frode Jørum (Fra Quart’03)

Som selverklært turbojugend var det ikke med lite forventninger undertegnede skulle se Turboneger vende tilbake til klubbscenen. Det var nå bandet skulle vise hvor de kom fra.; undergrunnen og klubblokalene. Svette og deathpunk! Og for de mange med samme åndelige tilnærming til bandet som tok turen ned til Kroa, ble det en rå opplevelse. Men det tar likevel ikke bort den sure bismaken som musikkanmelderen i meg sto der med. For Turboneger spilte ikke spesielt bra, hadde en heller slapp fremtoning og spilte altfor høyt og med en aldeles grusom lyd.

Høyt og stygt
Etter å ha sett bandet gjenoppstå fra de døde på fjorårets Quartfestival og etter det stå frem som Norges beste rockeband, var onsdagens konsert intet mindre enn en gedigen skuffelse rent musikalsk. Vanligvis når lyden er dårlig til å begynne med, pleier lydteknikere å være flinke til å skru lyden bedre. Men ikke denne gangen. Lyden var konsekvent elendig gjennom hele konserten, og like fordømt smertefullt høy. Grunntanken virket å være at her skulle det spilles høyt og stygt. Og gi faen alle som sa noe annet. Artig det, men for en gjeng som gjerne kan sies å være det mest internasjonale bandet vi har her på berget for tiden, så blir det bare patetisk. For hvor var vokalen til Hertis? Den karakteristiske bassen til Happy-Tom? Rune Rebellions herlige rytmegitar? Pål Pot Pamparius‘ tangenter og gitar? Det eneste vi kunne høre bruddstykker av gjennom tåkelyden, var en og annen Euroboysolo og Chris Summers‘ trofaste trommeslag. Resten var grøt og atter grøt. Det må gå an å skru bra lyd selv om man er vant til bedre anlegg.

Slappe og ufokuserte
Sammenlignet med det undertegnede har sett av legendene tidligere, fremsto de også veldig slappe på scenen. Riktignok bablet Hertugen på sedvanlig selvsikkert vis og Euroboy dro en gitarintro stående på skuldrene til publikum ute i salen. Men bandet som helhet dro det meste i land bare på rutinen. Og ikke noe mer enn det. Hertis virket også å være litt ute av og til, både på tekst og musikk. Konsentrasjonen var altså så som så der oppe. Uten at man skal kjeppjage småfeil for mye. Det er det lett å gjøre i farta. Verre er det at bandet ikke virket å være helt tilstede. Ble scenen for liten for dem? Var de sure for at det ikke var utsolgt (det var tross alt en onsdag like før studentenes “lønningsdag”)? Sannsynligvis var vel ikke det grunnen. Og de kunne ikke klage på stemningen ute blant publikum, som alle virket å være i ekstase. Men det er da desto mer skuffende å føle at bandet på scenen ikke gir like mye tilbake som det publikum ofrer.

Gøy, tross alt
Men som sagt; Alle fremmøtte turbojugend kunne ikke hatt det gøyere i ren ekstase over å ha sine helter på besøk. For det er tross alt låtene som står i fokus. Det er på kanten til å være en religiøs opplevelse å synge med på godsanger som Prince Of The Rodeo, Get It On, Sell Your Body (To The Night), Fuck The World og ikke minst I Got Erection. Da driter man også litt i prestasjonen fra scenen. Det er bedre å ha “the real thing” på besøk og ha det dritgøy sammen med mange andre, enn å gaule for seg selv til akkompagnement av et stakkars stereoanlegg. Konserten tok seg forøvrig opp mot slutten, noe som nok skyldtes den massive støtten bandet fikk fra publikum. Men noen romperakett dukket ikke opp…

Skal man likevel være objektiv og streng, så ga Turboneger oss en skikkelig dårlig konsert. Det er kun stemningen, låtene og de glade menneskene som redder karakteren denne gangen. Håper på skjerpings til neste gang, for sånt går bare ikke an fra et slikt kvalitetsband. Det handler tross alt om å gi og ta begge veier.