Disiplin – Variert og utfordrende

Vel har den godeste Satyr satt kvalitetsmålene sine høyt oppe på veggen, og plateselskapet hans har truffet godt med filosofien sin, men selv de beste kan vel ta feil? Ettersom det siste var et retorisk spørsmål, så kan vi slå fast med en gang: Disiplin er ei helvetes god plate!

Undertegnede er metalfan når det passer seg, men den svartere og mer ekstreme delen av sjangeren, har aldri helt truffet musikkhjertet mitt. Jeg har følt meg litt utenfor, og det har vært vanskelig å trenge gjennom de knallharde veggene som både musikken og miljøet har satt opp. Mange med meg har muligens følt det sånn. Og det er her Disiplin kommer inn! På grunn av at deres old school black metal er såpass inspirert av eldre band, som for eksempel Slayer, Metalllica og Venom (bandets egne ord), så har de en stil som er inkluderende for flere metalhoder enn bare de som allerede er inne i den svartere formen.

I stedet for at det hamres løs i et tempo på ørten hundre og ørten, mens tynne, aggressive gitarer vrenges til enhver tid, har Disiplin funnet en vei som i langt større grad inkorporerer dynamikk og andre typer gitarriff.

Det er General Ks vanvittige gitarspill som virkelig fører an her. Med fare for å gjenta før nevnte Satyrs egne ord, så er det ingen tvil om at generalen har et aldeles herlig øre for metallisk gitarføring. Det ligger et driv og et nesten sjukt krigersk sinne i riffene hans, som varierer mellom å være tunge og pendlende til å være et rent stålnett av manisk hurtighet.

Det åpner slik en kunne forvente med Ultimatium, der de første minuttene har et tynt lydbilde som først virker å være helt uten bassdybde, men som plutselig skifter spor og med ett blir fett som fy. Fra det punktet av får vi en oppvisning som virker å være tatt rett ut fra metallæreboka, bare med den forskjell at Disiplin har skrevet boka selv. Godlåtene kommer som kuler på en stålwire: Liberation, Strategy Formulation, The One Who Makes You Crawl, Hate Engine, The Death Song og til slutt gromlåta Under His Horns.

Variert, utfordrende, drivende, rasende, dystert og delvis innovativt. Det er noen av adjektivene som kan brukes om Disiplin. Men mest av alt er plata merkelig tiltrekkende og inkluderende, vel og merke om man har headbanget et par ganger i livet. For det er nemlig ikke til å skyve under et alter at Disiplins musikk krever nettopp det: disiplin. Er man ikke helt bevandret i denne delen av musikklandskapet, så krever det litt jobb å komme til det punktet at man lar seg rive med.

Samtidig er det ingen tvil om at hvis det er et band i Norge som ved siden av Dimmu Borgir og Satyricon kan lokke flere lyttere til denne sjangeren, så er det Disiplin. For som bandet selv sier: «Everyone into ANY style of metal should check us out ’cause we fucking deliver The Shit!». Som om jeg skulle sagt det selv. På engelsk.

Et av fjorårets beste norske album og anbefales selvsagt på det aller varmeste.