En vakker time

José González har solgt i bøtter i spann og spann av sitt debutalbum Veneer i hjemlandet Sverige, og spilte i helga på by:Larm i Bergen. Men på sin andre konsert på sin tretten dagers norgesturné, tok han turen innom den lille kaféscenen Sub-70 i kjelleren på Den Gode Nabo i Bø. Det ble nesten selvsagt en usedvanlig fin time i selskap med Skandinavias svar på Elliott Smith.

(Sub-70 / Den Gode Nabo, Bø – mandag 16. februar 2004)
(Foto: Frode Jørum)

Si så mye fint du vil om Even Johansen og Thomas Dybdahl; José González tar på mange måter innersvingen på dem begge. Kanskje ikke hva karisma og scenetekke gjelder, men musikalsk sett står svensk-argentineren fjellstøtt og med et nakent uttrykk som ingen andre gjør ham etter.

Den ærlige genuiniteten
Det er noe fascinerende og beundringsverdig
med singer-songwritere som går opp på en bitteliten scene foran tredve til førti mennesker, setter seg ned og blottlegger hele sin sjel ved hjelp av bare sin sangstemme og gitarspill. Det krever mot og ikke minst talent. Hvilken som helst tonedøv idiot fatter når noen ikke har noe å komme med når man stiller så nakent. Og nettopp derfor blir herr González‘ talent så til de grader lysende; fordi hans musikalske uttrykk kun består av låta, stemmen, gitaren og den ærlige genuiniteten.

Magien
Kanskje er det bare noe med den dype resonnansen i gitaren hans, kombinert med den lyse og følsomme stemmen som treffer et eller annet i hjertet til tilhøreren. Gitaren som han trakterer med en selvfølgelig blanding av klassisk skolering og en mer tradisjonell spillestil og som gjør spillet så unikt. Spesielt og særegent, men ikke sært. Stemmen som har en personlighet og en dybdekvalitet i følelsesregisteret vi knapt har hørt før. Kanskje er det bare noe med ham og åpenheten hans?

En åpenhet som gjør coverversjonene av blant annet Joy Divisions udødelige klassiker Love Will Tear Us Apart og Bruce Springsteens Born In The USA (uten refreng!) til helt spesielle opplevelser og med en musikalsk signatur som ikke levner noen tvil om hvem det er som spiller. José beviser at du kan gjøre de mest magiske ting med en god låt, bare du har talentet. Og hans talent springer ut fra en helt spesiell evne til å komponere låter som, til tross for eller på grunn av et sterkt monotont gitarspill basert på strikse (ja nesten) regler, vokser og blomstrer seg inn i lytterens hode.

Skal og må nytes
Crosses er kanskje den fineste sangen som er skrevet i Skandinavia på denne siden av årtusenet, og under fremføringen mandag kveld var det ikke bare undertegnede som satt med gåsehud og frydet seg. Men fytterakkern så altfor kort den er!

Det eneste som trekker ned hele opplevelsen, er ganske enkelt at vår svenske venn ikke spilte flere låter. Vi kunne ha sittet i timesvis og hørt ham synge varmt til oss. Det er på en måte ikke mer å si om den saken. José González lager introvert akustisk popmusikk til å bli forelsket til, ha kjærlighetsorg sammen med eller bare til å nytes i en stille stund. Det loves at Veneer bare vil bli enda bedre etter en konsert med José González.

Om du har sjansen og ikke får med deg denne unike stemmen i skandinavisk musikk når han nå er på turné, så fortjener du ikke julegaver i år. Og du vil uansett være en vakker opplevelse foruten.