Ektefølte og ærlige posører

(Bendiksbukta, Quartfestivalen, Kristiansand – tirsdag 6. juli 2004)
Foto: Frode Jørum (frode@panorama.no)

Stemningen var rett og slett til å ta og føle på da sjefsvokalist Corey Taylor i dødningemasken sin grep mikrofonen og sparket i gang en halvannen time med oppvisning i moderne metal.

Det ble raskt klart at det så absolutt ikke er tilfeldig at bandet er blitt så populære som de har blitt når man ser dem gi hundreogti prosent på scenen. Ingen i bandet sto i ro, ikke en gang trommis Joey Jordison. Noe som resulterte i at hver eneste person blant publikum følte at de tok del i showet som utspilte seg på scenen. Det er sånt som bare store liveband klarer å gjøre. Noe som jo er ganske så spesielt med tanke på at ansiktene til bandmedlemmene aldri er sett.

Mer enn posører
Kall dem gjerne posører, men Slipknot har skjønt at for å treffe så mange mennesker som mulig med musikken, så må de også ha noe som skiller dem fra resten. Kiss gjorde det på syttitallet, Slipknot plukket opp ideen på nytt på nittitallet. Og uten sammenligning for øvrig, så har også sistnevnte et knippe låter på repertoraret som tar dem videre og langt forbi definisjonen posører. Istedet plasseres de gjerne solid i arkivet under gode metallaktører med gode låter.

Slipknot har denne evnen til å lage helt manisk sinte og harde sanger som kan være vanskelige å forstå om de som aldri sliper bort pretensiøse forestillinger om hvordan musikk ”skal” høres ut, men som samtidig har en puls og og et driv som får de innvidde til å gå fra vettet av opphisselse. Det er bare å se på den andelen av fansen som var representert i Bendiksbukta tirsdag kveld. Der var i hvert fall halvparten under 17 år, og de kunne på ingen måte få nok av låter som Wait & Bleed, Spit It Out, Duality og Surfacing.

Corey gjentok igjen gimmicken han gjorde på Roskilde, ved å få alle i publikum til å sette seg på huk og hoppe opp igjen simultant. Hvilket også sier noe om hvor dyktig mannen er med sitt publikum. Og når han mot slutten av konserten konstaterer at han ærlig mener at det er et privilegium for dem å spille for oss – og ikke omvendt – så tror vi faktisk på ham.

Slipknot mener det de gjør, og sier det de mener. Vi føler det på kroppen. Bokstavelig talt. Sånn sett er dette alt vi har lov å ønske fra et ekte band.