Slapp garasjerock fra Detroit-yndlinger

(Idrettsplassen, Quartfestivalen, Kristiansand – onsdag 7. juli 2004))
Foto: Frode Jørum (frode@panorama.no)

For de sto der da, Jason Stollsteimer med venner, og var klare for å rocke Norge med sin “The White Stripes-med-litt-flere-instrumenter-aktige musikk”. Stollsteimer har til og med en vokal som oftere enn vi skulle tro minner om Jack Whites (som jo banket opp mannen frontmann for noen måneder siden og ga bandet et svært PR-løft).

I sin opprinnelige form er dette beintøft, smårått og glinsende av et kult rockimage. Men på Idrettsplassen onsdag ble det litt for mye image og litt for lite rocking.

Overraskende få
På bunnen bød bandet til tider også på et tøft sett når vi ser på det rent musikalske. Spesielt da knallåta C’mon C’mon ljomet utover plassen, og det faktisk var antydninger til allsang blant det etter hvert fåtallige publikummet (”alle” skulle i stedet heller på N*E*R*D og forlot åstedet). Derfra ble det også noe mer bevegelse på scenen. For det er ikke til å komme fra at den eneste som hadde antydninger til miner og som rørte litt på seg, var Stollsteimer selv. Etter en halvtime, vel og merke. Og dersom vi ser bort fra en aldeles vill trommis.

Men det ble stilleståing og forsøk på å se kule ut der oppe fra, for karismaen kunne av og til bare måle seg med en melkekartongs. Det ble det etter hvert mer eller mindre bare kjedelig å beskue The Von Bondies på Quart-scenen.

Et band må ikke ikke nødvendigvis røre på seg hele tiden for at en konsert skal være bra. Man må ikke spille i The Darkness for å kunne få med seg publikum. Men når man tar seg selv i å kikke på helt andre ting enn det som foregår på scenen, da er det også noe som ikke stemmer helt med det som kommer lydmessig fra scenen.

Kjedet seg?
Denne forestillingen kan altså ikke betraktes som direkte dårlig levert av The Von Bondies, men at det ble kjedelig, er ikke til å komme forbi. Og dersom noen skulle prøve å innbille oss at denne gjengen ga publikum inntrykk av å være i et svett klubblokale, så stemmer heller ikke det. Bandet ga selv publikum et inntrykk om at de selv faktisk også kjedet seg. Antageligvis fordi scenen ble for stor for dem, og det faktum at vi heller gjerne skulle ha stått tettpakket i et svett klubblokale for å virkelig få giret opp stemningen. Det er også verdt å stille spørsmålstegn ved at et garasjeband av dette kaliberet blir plassert på en gedigen scene som denne.

Og det er heller ikke vanskelig å forstå om det er litt tungt å spille, når plassen foran bandet etter hvert tømmes for folk. Noen unnskyldning for slapp fremførelse er det dog ikke.