En amerikaner i Oslo

I artikkelen han skrev etter besøket rapporterer han blant annet å ha sett band som The Low Frequency In Stereo, Tøyen og Kim Hiorthøy. Men ikke minst så fikk han med seg “reggaebandet” Tungtvann, et band han for øvrig advarer sterkt mot å komme borti.

Hovedpoenget til Wolk er at de beste bandene var de som tok utgangspunkt i sin egen kultur og ikke omfavnet britisk og amerikansk musikk. Han så nemlig altfor mange som “prøvde å være The Black Crowes, Oasis og Insane Clown Posse“.

Hermer vi virkelig?
Interessante vinklinger dette. For undertegnede skulle likt å vite hvilke norske band den amerikanske journalisten så, som i året 2004 virkelig hadde som mål å herme etter Oasis eller Insane Clown Posse? Det vil uansett være slik at norske og europeiske artister vil være inspirerte av amerikansk og britisk musikk. Alt ettersom det er derfra det meste av moderne populærmusikk har oppstått og presset seg på verden for øvrig. Man har blitt bombardert med musikk fra verdens to største musikkmarkeder de siste førti-femti årene, og det skal godt gjøres at ikke mange artister har latt seg influere av dette.

Å finne seg sjæl
Wolk etterlyser at artister i Europa og Norge baserer seg på det man er i kraft av seg selv, og ikke av det man ønsker å være. Noe det selvsagt er vanskelig å være uenig i. I Norge har noen av de mest populære artistene de siste femten årene basert sin musikk på hvem de er og hvor de kommer fra. Det være seg DumDum Boys, deLillos, Bjørn Eidsvåg og senest Odd Nordstoga. Ja, vi kan jo nevne D.D.E. for den saks skyld.

Felles for alle disse er likevel at de har sunget på norsk og at muligheten for å komme inn på det internasjonale markedet har vært lik null. De eneste med samme bakgrunn som har gjort seg litt bemerket med bruk sitt eget morsmål, måtte være Kaizers Orchestra. Men med all respekt for Kaizers, så vet jeg ikke om det faktum at tyskere og dansker synes musikken er ålreit, nødvendigvis betyr at resten av verden er klare for et norsk ompaband. Vi skal selvsagt ikke glemme suksessen til norske black metal-band i det store utland, men isolert sett er sjangeren smal og ikke akkurat for menig mann.

Reggaebandet Tungtvann
Det mest urovekkende med Wolks artikkel, er selvsagt at han klarer å kalle Tungtvann for et reggaeband. Det vitner mistenkelig mye om en generell manglende musikalsk forståelse. Og i samme slengen får han ikke med seg at rapperne fra nord faktisk er et av de beste eksemplene på at det går an å blande en “internasjonal” musikkform med norsk kultur og språk.

Undertegnede vil ikke påstå at norske musikere ikke skal hige etter å finne sin egen uttrykksform. Men det føles for lettvint å påstå at norsk og europeisk musikk i for stor grad har en tendens til å “herme” etter USA og England. Det blir en altfor generaliserende påstand og et eksempel på at det fortsatt eksisterer en amerikansk kulturell arroganse overfor europeisk populærmusikk.

Jeg mener at norsk musikk fortsatt flyter på en sterk medgangsbølge, selv om den kanskje har flatet ut noe kvalitetsmessig og blitt litt “trygg” i det siste året. At vi på noen som helst måte har et gjennomgående internasjonalt tilsnitt på våre norske artister, se det skal jeg ikke uttale meg om. Men at Øyafestivalen i år bød på det meste av det beste fra norsk populærmusikk, det bør det ikke være tvil om. Og vi synes den holder et godt nivå! En amerikansk journalist med kultursjokk bør uansett ikke kunne så tvil om det. Såpass nasjonalistiske bør vi være.