American Idiot – Stabile Green Day

Om ikke dette albumet er Green Days forsøk på å lage sitt eget White Album eller Tommy, så er det ingen tvil om at trioen har villet utforske sin egen musikk i langt større grad. Resultatet har blitt noe bortimot en rockopera basert på de samme melodiske kvalitetene, intensiteten, energien og hooksene Green Day har misjonert helt fra begynnelsen.

Så merkelig det enn høres ut, så har amerikanerne klart å lage punkpoplåter som varer i over ni minutter på en aldeles usedvanlig måte. Ikke det at du vil høre noe nytt og nyskapende her, rent bortsett fra at låtene er lengre. Men bare ideen om at et band som Green Day, som har spesialisert seg på tre minutter lange låter basert på tre akkorder, kan snu det hele på hodet og likevel klare det. Det er faktisk nyskapende nok i seg selv.

Vi ante vel at noe var på gang med den forrige platen, sterkt undervurderte Warning fra 2000, der bandet i langt større grad enn tidligere utforsket selve popdelen av seg selv. På American Idiot er det ikke noe tvil om at Billie Joe og kompani har latt friheten de skapte for seg selv den gangen føre dem videre i «nye» tankeganger rundt sin egen musikk.

Det morsomme med det hele, er likevel at Green Day fortsatt høres ut som seg selv, og at man i det store og det hele ikke tenker over at flere av låtene varer en god del lengre enn normalt.

Førstesingelen og tittellåta er kanskje det mest utypiske eksemplet for hva dette albumet har blitt. Dette er et bidrag i god kontakt med den «gamle» utgaven av Green Day. Samtidig så skiller den seg heller ikke vesentlig ut fra resten av låtene på albumet. Og om det ikke henger på greip i det hele tatt, så er det nettopp det som karakteriserer American Idiot: Green Day er seg selv, både likt og ulikt på en gang. Langt mer politiske er de attpåtil blitt, selv om de ikke akkurat fremstår som samfunnsrefsere.

For den jevne fan vil det være mer enn nok å hente her, men for den som allerede synes Green Day er et tøysete og useriøst band som aldri vil nå rock’n’roll-himmelen, så er det ikke noe nytt å plukke opp. Til tross for «rockopera»-betegnelsen tidligere.

Men for oss som aldri har hatt noe i mot gode poplåter og som ikke bryr seg så mye om noe er «punk» eller ei, så er American Idiot et helt ålreit og godt album. Men har du ikke hørt noe spesielt av trioen, plukk opp Dookie først!