Most People Are A Waste Of Time – Halvslapt

Bandet ble startet på begynnelsen av åttitallet mens gutta bare var femten år, og har en diskografi som løper tilbake til 1985. Inspirasjonskildene fikk de nødvendigvis fra datidens storheter som The Damned, The Descendents, Stooges, Sex Pistols og The Clash, og bandnavnet kom fra femtenåringenes enkle opprør mot foreldregenerasjonen.

Hard-Ons var tidlig et rått og bråkete band, men årets utgivelse, Most People Are A Waste Of Time, er ikke utpreget bråkete. Det vil si, her er det mye fuzzgitar og det som mange ville ha kalt bråk, men det er ikke det som ligger i bånn. Her er det nynnbare popsanger som er mer innom Weezer, The Wannadies, Guided By Voices eller Pixies enn bråkete garasjepunk. Ved første gjennomlytning låter det nesten påtatt naivt, og man skjønner at navnet Hard-Ons er like ironisk som det er tøvete.

Det er lett å begynne å tro at dette er en gjeng med toogtyveåringer som nettopp kom ut av øvingslokalet og ikke en gjeng som er dobbelt så gamle, for det låter faktisk ungdommelig friskt av Hard-Ons. Låter som What Would Stiv Bators Do og There Goes One Of Those Creeps That Hassled My Girlfriend er morsomme og melodiøse, men det er ikke fritt for at veldig mange av de tretten sporene flyter sammen i en eneste stor pøl av fuzzgitarer. Ensformig er vel det mest dekkende ordet, til tross for en del kreative hvileskjær innimellom.

For all del; Most People Are A Wate Of Time er både sjarmerende og til tider veldig underholdende. Men undertegnede sitter her og lytter til albumet for femtende gang, og det fester seg bare ikke skikkelig. Og da sliter et band som forsøker å lage rufsete punk, basert på popmelodier. Det er mange som gjør dette langt bedre, dessverre.

Nå sies det at dette albumet egentlig var ment å være en del av et dobbeltalbum, og at det andre albumet vil komme mot slutten av året. Dette vil inneholde låter som har mer av metal og trash i seg. Kan bli artig nok det altså.