Pulling The Punches – Slagfull oppfølger

Nå er ikke Pulling The Punches noe mesterverk, og det skal man kanskje ikke forvente av et så ferskt band. Men det er en smule urettferdig at de knapt har fått noe oppmerksomhet rundt utgivelsen av albumet sitt denne våren. Her er pressen i sin helhet mest opptatt av hvorfor de store artistene ikke selger og mindre opptatt av å dekke det som faktisk foregår i den spennende undergrunnen i norsk musikk (la oss i samme slengen le rått av Dagbladet og VGs idiotiske terningkast to fra i fjor). Deadends rocker nemlig fremdeles huset og trøkker ut ei variert og finfin plate som burde gå rett hjem hos alle med sans for alternativ rock’n’roll som blander harde hardcoreriff med mer melodiøse og neddempede låter.

Albumet starter med et pang der det fyres av tre knallharde og korte rockere i Heart Attacks, Kill The DJ og Fire In The Hole som alle er riktig så tøffe, men som kanskje er litt for like. Sistnevnte låt er definitivt den mest iørefallende i så måte. Deretter går plata over i mer mid-tempo med Hung Over og deretter til den nydelige You And Me som rett og slett er en ballade i Deadends sitt univers.

Herfra og ut er låtene mer varierte og Deadends viser mer av sin sans for forskjellige musikalske uttrykk, selv om alt glir ubemerket inn under vannmerket til trioen. Albumet avsluttes med albumets beste låt, Gotta Get Out, som er en ordentlig ”sang” i den forstand at den er mer konservativt oppbygd og melodilagt. Men det funker og Deadends beviser at det ikke står på evnene til å konstruere gode melodiøse låter som ikke nødvendigvis brøler i trynet på deg og krever at du flekker tenner tilbake.

Både debuten og årets utgivelse er eminent produsert og utført og hadde man ikke visst bedre, så skulle en trodd at dette var et band som hadde langt flere år på baken. I det hele tatt så er Deadends et slikt band som ligger i front av forventningene satt til dem.

Når det ikke blir noen toppkarakter på denne plata så skyldes det i det store og hele at låtmaterialet ikke setter seg like godt denne gangen og at albumet noen ganger er litt for anmasende aggressivt, spesielt i begynnelsen. En forandring i rekkefølgen på sporene hadde kanskje gjort seg.

Deadends er best når de kobler vågal oppfinnsomhet med sinnrik melodiøsitet og så plugger inn de mest sinte gitarene. Dynamikken er helt klart trioens forse og det er et håp om at det harde arbeidet gutta legger ned i musikken sin vil komme enda mer til syne neste gang gjennom nettopp dette.

Likevel er det ikke noe problem å anbefale Pulling The Punches. Har du et snev av interesse for osloband som ikke bare hypes til det tåpelige av kredligaen, men som faktisk også leverer, så er det bare å løpe og kjøpe med en gang.