The ’59 Sound – Bruce Springsteen gone punk revival

Det er noe umiddelbart likandes med kvartetten fra New Jersey, noe som sannsynligvis kommer av deres aller fremste kvalitet: Ærligheten. I likhet med før nevnte Bruce Springsteen så tapper disse gutta sin energi og lyd rett fra arbeiderstrøkene i USAs bånnærlige livstilnærming og lager låter som høres ut som om de er skrevet fra hjertet. Kall meg en romantiker og en naiv bondegutt fra Nord-Trøndelag (noe jeg kanskje er), men det er kvaliteter undertegnede ikke klarer å motstå.

Nå er ikke The Gaslight Anthem et Springsteen-tributeband, men heller et punkband med samme arbeidsetikk som The Clash. Et ikke helt uærlig band det heller. Og smeller du inn noen gitartoner som minner sterkt om det The Cure hadde/har for vane å legge på toppen av låtene sine, så har du i hvertfall en idé om hva kvartetten kan ha bygd sine låter på.

Bandet har ikke eksistert lenger enn tre år, men The ’59 Sound er faktisk allerede deres andre album og et langt steg fram fra debuten Sink Or Swim fra 2007. Først og fremst i preg av mer helhetlige låter og en større forståelse for hva bandet handler om. Det presenteres noen vanvittig sterke låter på dette albumet, noe som best kan høres i hjertevarmere som i tittellåta, Miles Davis & The Cool, Meet Me By The River’s Edge og avslutningslåta The Backseat. Alle har til felles denne sammensmeltingen av før nevnte artister, i større grad enn de andre låtene. Det er og blir en styrke for The Gaslight Anthem.

Gjennomgangstonen i albumet er en mild nostalgisk og en halvveis drømmende tilnærming til hverdagslige ting (Springsteen, noen?) som gir muligheter for mange gode gåturer med en iPod og tanker om livet og sånn. For meg er det en kvalitet som aldri kan undervurderes. Har du lyst til å gå tur til et album, så har denne plata noe for seg.

Svakheten til The ’59 Sound kan være at låtene i stemning og melodi ofte faller i samme gate. De samme kordene brukes jevnlig og ofte i samme rekkefølge, men hvorfor holde det mot bandet når andre band bygger sitt grunnlag på nettopp det?

Det er ikke vanskelig å like dette albumet ganske kjapt, mens det motsatt sett er like vanskelig å gå lei, for låtene sitter etterhvert dypere og dypere i hjerte og sinn. Du trenger vel ikke en bedre anbefaling enn det? Opp på årets topp 10 med en gang.