Second Hand Theft – Dundersalt- og søtt

Dunderbeist er en gjeng med hele åtte mennesker fra bl.a. nå oppløste Stonegard og de en gang så purunge Krace (som fortsatt ikke er gamle karene) og spiller stor og tung rock (eller er det egentlig metall?), med noen bemerkelsesverdige artige hedmarkske påfunn oppe i det hele. Men først og fremst lager dette smått merkelige bandet usedvanlig fengende låter som sniker seg under huden på lytteren, om en vil eller ikke. Og slik skal en ikke kimse av.

Med på kjøpet tar de med seg referanser fra både her og der innen forskjellige musikalske sjangere, men sluttproduktet er intet annet enn Dunderbeist. Og med en visuell stil inspirert av Clockwork Orange, så forsterkes inntrykket av et band med en klar idé om hva de står for.

Hamar-bandet ble startet som et ”moroprosjekt” mellom Stonegard-vokalist Torgrim Torve og produsent Kristian Liljan. Et prosjekt som ”ballet på seg” og vips hadde man et band mellom hendene. Torve har en umiskjennelig stemme som var med på å gi Stonegard et særpreg og selv om hans nye band har hele fire stykker som er med på å dele vokalpliktene, er det hans stemme som også her holder alle krumspringene sammen. For det er nettopp de artige vriene og innfallsvinklene som gjør Dunderbeist til et mildt friskt pust i en del av rocken som kan være litt redd for å flørte for mye med popmelodiene.

I det undertegnede nå nevnte ”pop” vrir mange metal- og hardrockfans seg i stolen sin, men det er nå slik at Second Hand Theft byr på en rekke gode låter, som riktignok er tunge og hardtslående, som tufter sine kvaliteter like mye på gode melodihooks som på de heftigste riffene. Selv om det er nok av lekre gitarer her. Ved første og andre gjennomlytting virker albumet noe overivrig i sitt forsøk på å være annerledes, men etter hvert som låtene setter seg blir man nesten motvillig dratt med i moroheta. For det er tydelig et overskuddsprosjekt dette, der det å ha det gøy har vært like viktig som det å lage noe ”viktig”. Og det er noe med det å ha det gøy som ofte bidrar til at noe også blir bra og kanskje fører til noen nye ideer som man ellers ikke ville ha fått.

Bandet kan virke litt tullete av og til, men i bunnen ligger det et godt håndverk. Og det skal man ikke kimse av. Man sitter igjen med et album som er lekent og inspirerende på sitt beste, og litt lett og intetsigende på sitt verste. Men som en helhet er dette skikkelig moro og til tider svært så fengende og albumet har blitt spilt mange ganger på undertegnedes Ipod.