Rock fra tapning

Blæst, Trondheim, 23. april 2010
Foto: Frode Jørum

Undertegnede liker å skryte på seg å være en av dem i Norge med flest konsertanmeldelser på samvittigheten. Grunnen er enkel: Man har selv skrevet mange av den typen gjennom en del år, mens de fleste musikkanmeldere på generell basis strengt tatt foretrekker å drikke øl og slappe av når de er på konsert. En ærlig sak det. Jeg har forøvrig sett både én og to av landets mest kjente musikkjournalister stå på festival med ryggen til et band en hel konsert, for deretter å servere halv spalte med vrøvl til terningkast tre i avisa dagen etter. Alt dette mens Panoramas utsendte, med kollega, gjerne skrev titalls anmeldelser fra samme festival uten en krone i betaling. Nok om det. Mannen bak tastaturet, i dette tilfellet, liker å skrive om konserter, for det er i grunn der du får de sanneste musikkopplevelsene. Fredagens konsert var et kroneksempel på det.

Tydelig utvikling
Som support var Trondheims eget svar på The Hellacopters, The Action Five, hyret inn til å få publikum i gang. Siden undertegnede så dem sist i november i fjor, så har gjengen tatt syvmilssteg som band. Der de sist ble noe kritisert av meg for å hangle med både tempo og ikke helt få til grooven, ser de nå ut til å øvd masse for å komme på hugget. I tillegg var fremføring og låter langt mer preget av selvtillit og ro enn tilfellet har vært tidligere, og det førte til låter som hadde mer luft og sæpreg. Når de i tillegg inviterte opp den eminente Kristin Jensen, kjent fra Hopalong Knut og Samvirkelaget, som kordame på et par av låtene, så viste de at tar sin egen utvikling på alvor. Gi bandet ennå et år på baken, så skal du se at dette kan bli flotte saker. Frontmann Endre Forbord er fortsatt en av få frontfigurer i Trondheim som virkelig tør å gjøre noe mer ut av sin rolle som nettopp frontmann, og det bør andre i musikkmiljøet ta lærdom av. Hvis det er noe bandene i denne byen sliter med, så er det vokalister som har guts til å skille seg ut. Uten at Forbord nødvendigvis ennå er noen frontmann på nasjonalt nivå. Og det sier litt om nivået generelt.

Ypperste av det ypperste
Men det blir nesten urettferdig å snakke om et band som knapt har eksistert i mer enn et halvannet år, når stonerrocklegenden Brant Bjork stille entrer scenen med sitt band på tre personer. Entreen er kanskje stille, men når de første seige tonene kastes mellom veggene på Blæst, skjønner man fort at nå har man entret en ny liga. En helt, helt, annen liga. Først og fremst er han kjent som trommisen for selve urbandet når det gjelder stonerrock, Kyuss, samt for påfølgende Fu Manchu. Men mannen hadde også en trang til å fronte sitt eget band og spille gitar, og det er det han nå gjør under eget navn. Og som legende og amerikaner kan han velge blant de ypperste av de ypperste, la det være klart. Bandet som sto bak Bjork fredag kveld, er noe av det flotteste undertegnede har vært borti.

Har du hørt mange tighte rockeband, tror du? En del? Sikker på det? Har du hørt Brant Bjork med band, så er jeg sikker på at du vil gå tilbake på den påstanden. Kanskje har du faktisk ikke hørt et tightere band. Etter å ha overvært flere hundre konserter i mitt ennå unge liv, så var det likevel ikke til å komme fra at jeg sto der og innså at jeg egentlig aldri har hørt rock spilles så rent fra kilden før. Vi snakker kanskje om det tighteste bandet yours truly har hørt på en scene.

La meg oppsummere kort:
1) En konsert har vel knapt hatt bedre lyd på Blæst (om enn noe lav vokal) og undertegnede har på generell basis knapt hørt bedre lyd fra et rockspillende band før.
2) Den samme tegnede har på sine mange år som konsertgjenger aldri hørt et band innen den brede sjangeren rock spille tightere, hardere, renere, mer dynamisk og kontrollert. Mulig husken har blitt dårligere, men bra var det.
3) Den generelle fremføringen bar preg av en ekstrem forståelse av både sjanger, konsertbygging og hver enkelt musikers plass i lydbildet.

Som musikkelsker har skribenten aldri ment eller kringkastet at musikk ikke er bra før man kan å spille skikkelig. Men man har heller aldri sagt det motsatte, for samspill og kvaliteter på fremføring av musikk har mye å si. Og Brant Bjork med band beviste dette så til de grader denne kvelden.

Hypnotisk bra
Hva skal man si? Som anmelder og fotograf ble undertegnede stående igjen foran scenen etter at de første rundene med bilder var tatt, rett og slett fordi det var umulig å fjerne seg fra scenekanten. Fremføringen var hypnotisk bra. Jovisst var det en og annen stoner til stede, med solbriller på og dårlig vedlikeholdt skjeggvekst i ansiktet, men du trenger faen ikke å ha røyka jazztobakk for å få rockefot for folk som Bjork med co. Der han og bandet kanskje høres litt forsiktige og vel kontrollerte ut på plate, slipper de løs et et beist av en rockemaskin på scenen. Aldri spesielt utadvendt (selv om både smil og løssluppenhet kom mot slutten av konserten) eller påfallende vennlig på scenen, men med en enorm spilleglede og profesjonalitet.

Jeg minnes den tid da vi pleide å si «bra til være norsk» om musikk eller film. Etter å ha overvært Brant Bjork så er det ikke til å komme fra at ethvert norsk band ville kunne slite med samme beskrivelse i forhold til dette på fremføringsbiten. Det er kanskje stygt å si det, ettersom dette var en rockemusikalsk fremføring jeg vel egentlig aldri har vært borti før. Da faller de fleste i gjennom.

Man har sannsynligvis overvært konserter der helheten har vært sterkere. Eller der stemningen mellom publikum og artist har vært mer umiddelbar og åpen (trege trøndere er ikke en myte, men det kom seg etterhvert, tross et skuffende oppmøte). Men som fan av stonerrock (uten jazztobakk) og de mer tyngre sjangere (ikke eksklusivt), er det vanskelig å huske en konsert som har gjort større inntrykk på denne musikkelskerens hjerte. Dette var rett og slett en perfekt konsert. Og det vet jeg at mine medpublikummere i de fremste rekker vil enes om. De andre som ikke helt plukket opp hvor bra dette faktisk var, mangler rett og slett en forståelse for hva stoner og dens avarter faktisk består i: Seige riff som gjentas i lengdemeter og som gjennom en oppbygging av groove bryter seg inn til kjernen av hva rock er innerst inne: Råskap og dyriskhet. Til tider monotont og repeterende, men det ligger altså i sjangerens natur. Enhver som har hørt Sleep kan skrive under på det.

Musikalsk var dette altså en konsert til toppkarakter. Den faller likevel ned en karakter på grunn av den manglende sistebiten mellom publikum og band. Det er tross alt den helhetlige konsertopplevelsen i seg selv man anmelder, ikke ingrediensene.