Klassisk god oppfølger

Debutalbumet til Sweden, Under The Sycamore Tree, var en så gledelig overraskelse da det kom i fjor at undertegnede kom med påstanden om at det ikke var skrevet bedre poplåter i Norge de siste ti årene. Den påstanden står jeg fortsatt ved. For oss som hadde gleden av å oppleve nittitallet og all den deilige alternative popmusikken med fuzzgitar i bånn som kom da, var Swedens plutselige ankomst på scenen en gave fra oven. Og debuten står ikke mye tilbake fra det beste fra nittitallet heller. Den fikk da også fortjent toppscore fra meg og gikk til topps på årslista mi, både med album og låt (Tomorrow Calling).

Det er litt av en oppgave å skulle fylle skoene til en slik debut. Klok av skade, senket jeg tidlig forventningsnivået da det var klart at oppfølgeren skulle dukke opp i oktober i år. Jeg aner at suksessen til debuten var en like stor overraskelse for Fredrik Gretland og Christian Spro som det var for resten av oss, og det kan ikke ha vært lett å skrive ny musikk med et så nytt utgangspunkt. Men om noen skulle ha vært redde for at de kom til å svikte, så kan jeg med glede annonsere at den frykten er bortkastet. Østfoldingene har ikke mistet magien i det å skrive fengende gitarpoplåter.

Med like mange spor som debutplata, men med sju minutter lengre spilletid, har Sixes & Sevens blitt en anelse mørkere og mer energisk enn sist vi hørte fra dem. De fleste av låtene sitter allerede i øret på første og andre gjennomlytting, men kanskje ikke like umiddelbart som sin forgjenger. Sweden må bare leve med at alt de kommer til å gi ut i fremtiden vil bli sammenlignet med debuten. Den standarden som ble satt der vil bli vanskelig å matche, uansett hva de gjør. Men fortsatt oser det av genuinitet og oppriktighet i de nesten naivt gode melodiene og den av og til småklønete engelskuttalen.

Det er likevel svært vanskelig å skjønne hvorfor Sixes & Sevens slippes i oktober. Mer vår- og sommermusikk enn det Sweden lager er knapt mulig å få til. Det er sikkert mange gode forklaringer på det, men rent stemningsmessig har Sweden like lite med høsten å gjøre som Nick Cave har med våren. Men det blir detaljer. Om ikke annet blir høstmørket lettere å holde ut.

Hør bare på de flotte singlene Pretending On The Weekends og Kiss The Moon som glatt matcher de beste låtene fra, ja du vet, debuten. Eller den mørke og elegante Magic Monday med Thea Glenton Raknes (Norma Sass/Thea and The Wild) for den saks skyld. Men alle låtene treffer ikke helt innertieren denne gangen. Avslutningslåtene Those Days og American Kiss blir i overkant anonyme for undertegnede sin del, og blir satt i skyggen av avslutningen på forgjengeren. Men det skal uansett vanskelig gjøres å komme opp på nivået til fantastiske All We Had.

Som helhet blir dette albumet derfor et lite hakk ned fra sist, men det holder likevel i lange baner for enhver som setter pris på melodiøse, men ikke-kommersielle, poplåter fundert på fuzzgitar, godis, vennskap og kjærlighet til livet. Eller noe sånt. Sweden er uansett fortsatt jækla bra.

Sixes & Sevens slippes digitalt og på vinyl 4. oktober.