Fyrrig nok

Mannen og bandet Danko Jones er tilbake med et nytt album med hardtsvettende hardrock og det er selvfølgelig få overraskelser i vente. Slik vi vil ha det. Ikke er det så verst heller.

Det er litt over tolv år siden jeg sto foran den lave scenen på Sort & Blå Scene i Porsgrunn med en dampende Danko Jones (mannen) 72,5 cm foran meg, mens spyttet hans regnet på mitt enda hårfylte hode. Å overdrive ekstasen av å se dette lokomotivet kjøre over oss, i svarteste Telemark, er ikke mulig. Mannen Danko Jones var (og er) det ikke mange som matchet i scenisk kontroll og karisma og konserten føltes både historisk og relevant. Rocken hadde jo nettopp fått en slags renessanse og Danko Jones virket som en naturlig ledestjerne med sin selvsikre fremtoning (gudene skal vite at jeg lot meg sterkt inspirere i min egen minikarriere som hardrockvokalist). Nå har bandet aldri blitt spesielt svære (hardrocken har vel aldri vært ordentlig godtatt etter åttitallet spiste seg selv), men har likevel befestet seg som en av de største innenfor sjangeren. Ikke minst etter knallhard jobbing på veien gjennom alle disse årene.

Albummessig må man kunne si at musikken har blitt mer og mer strømlinjeformet etter gjennombruddet på andreplata Born A Lion (2002) og oppfølgeren We Sweat Blood (2003), med mer og mer fokus på melodi. Sånn sett nådde bandet en høydare med Sleep Is The Enemy (2006), som hadde både riktig attityd og låtene til å følge opp. Etter det har trioen levert stødige, men, og la oss være ærlige, ganske intetsigende album. Dog med noen skikkelige gode låter på hver utgivelse. Påstanden min er likevel at gløden har manglet og relevansen dødd bort. En skjebne Danko Jones ikke er alene om. Å holde seg relevant er få forunt.

Deres tiende album, Fire Music, er derimot en langt mer fyrrig sak, der tempoet er høyt og innsatsen likeså. Melodiene er der, men det flørtes ikke like mye med popen og det føles som om man har noe å bevise. Som vanlig holder ikke all låtene her like høyt nivå, dessverre, men de som river skikkelig gjør det på alvor. Også som vanlig. Spor som The Twisting Knife og Body Bags er der oppe blant de beste (og kjappeste) canadierne har levert, mens det f.eks. gnager litt i skolten når Getting Into Drugs prøver å være litt mer kul enn sitt eget beste. Det er kanskje bare meg.

Samtidig kjennes helheten sterkere denne gangen og det er en litt annen “edge” over det enn det kanskje har vært på de siste utgivelsene. Det er selvsagt også velspilt og tøffere enn toget, noe annet ville vært uakseptabelt fra den kanten. Produksjonen er sylskarp og det er egentlig lite å klage over her. Bortsett fra at det ikke tar helt av. Men det har det vel aldri helt gjort med Danko Jones. Sånn ordentlig. Det er hardrock spilt av kjennere og brennende musikkelskere, men det mangler alltid noe ekstra. Og det sier jeg som fan.

Er du tilhenger av Danko & co får du det du trenger her, det er det ingen tvil om. Men for den tilfeldige lytter anbefales det å gå tilbake i katalogen og ta for seg tidligere nevnte plater, som ikke står tilbake for så mye annet der gitarene svinges høyt i lufta. Fire Music blir forsåvidt en bra tilførsel til cv-en og er bandets beste på nesten ti år, men noen klassiker er det ikke. Når det er sagt, så er det fortsatt ikke mange som slår disse gutta i en livesetting, spesielt hvis du har mulighet til å se dem i et mindre lokale. Det er der magien skjer.

En klassisk firer.