1999: Albumene vi ikke kan glemme

Nå veit vi at datasystemene overlevde overgangen til år 2000, at kronprins Haakon blei godt gift med ho som hadde en fortid, og at de musikalske høydepunktene fra 1999 holder seg usedvanlig godt! Frode er dypt personlig i sin noe ensartete og litt sære liste, mens Lars er tilbake som folkets mann og slenger seg fra listetopp til listetopp. Vi prater lenge denne gangen, men det fortjener musikken vi snakker om, her står følelser og opplevelser i kø. I tillegg gir Frode deg en framifrå bokanbefaling og vi avslører endelig hva Lars har tatovert på leggen. Spillelista med våre favoritter og alle lyttertipsene finner du som alltid nederst i beskrivelsen. Kos deg!

Last ned Frodes nr 1 album som ikke er mulig å finne noe sted.

ADVARSEL! SPOILERE FØLGER: 

Litt info:

Nye episoder slippes annenhver søndag.
Følg oss på Facebook og Instagram: ⁠⁠⁠@⁠musikkelskernepod⁠
Besøk vår hjemmeside: ⁠musikkelskerne.no⁠
Se episodene på YouTube-kanalen vår: ⁠Musikkelskerne på YouTube⁠⁠
Spander en kaffe eller to på oss: ⁠Musikkelskerne på Ko-fi⁠

Spillelister:

⁠Spotify-liste fra denne episoden⁠
⁠Tidal-liste fra denne episoden⁠⁠
Spotify-liste med “Ukas Tips”⁠
⁠Tidal-liste med “Ukas Tips”⁠

Artister i denne episoden:

Madrugada, BigBang, Muse, Dr. Dre, Red Hot Chili Peppers, Pop Unknown, The Get Up Kids, Jimmy Eat World, Blink-182, Bob Tilton

—

Send in a voice message: https://podcasters.spotify.com/pod/show/musikkelskerne/message

Transkripsjon av episoden:

[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]

[Frode]
Musikkelskerne.
Med Lars og Frode.
Velkommen tilbake til Musikkelskerne med Lars og Frode.
Jeg er Frode, og med meg har jeg som alltid Lars.
Si hei, Lars!
Hei, Lars.
I Musikkelskerne teller vi oss ned gjennom hver vår liste.
Altså basert på episodens tema.
Og vi prøver å få med oss så mange personlige følelser og opplevelser som mulig på veien.
Helst uten musikk, for det får vi ikke spilt av, men du finner jo lenka til spillelista i Spotify og Tidal i episodebeskrivelsen.
I dag skal vi snakke om, kanskje ikke de beste, men i hvert fall våre favorittalbum fra 1999.
Og Lars, i denne prosessen her, så vi har jo alltid, vi må jo drive research i forkant.
Hva oppdager du som du kan dra fram fra researchen din?

[Lars]
Vi er jo i nostalgiene her, så det var jo ganske lett research i det å avgrense det ut ifra de ti, tolv, femten albumene jeg husker fra den tida, og så var det litt sånn … Det var 98, ja.
Det var 2000.
Det som, med noen få ord, noe holder seg bedre enn annet.
Oppsummen … Bombe.
Men det er jo det dette handler om.
Det er disse følelsene.
Og jeg har så mye følelser knytta til alle på lista mi, da.
Og 1999 var et ekstremt bra musikkår.
Og så må vi legge til for nye lyttere.
Jeg er jo født i 1979, så det er jo ikke de mest formative åra, sånn akkurat i tenåra, men det er jo midt i den gata da jeg konsumerte og oppdaga og …
Begynte etter hvert i Bø i Telemark og møtte masse andre folk som likte musikk og så videre og så videre, så vi er jo midt i den derre smelte diger’n da, og så var jo nittitallet verdens beste tiår for musikk.

[Frode]
Ja, det var jo egentlig det, da.
For det er jo lett for oss å si, da, som hadde 90-tallet som main tiår.
Men ja, det … Jeg ser jo det at det er mye som foregikk da som var veldig bra.
Men vi har snakka om det tidligere, at det var så utrolig mye.
som skjedde på 90-tallet, i forhold til sjangre som oppsto, delte seg, fusjonerte, kom nye til, ting ble kasta ut med badevannet … Det skjedde mye artig, og det var jo … Og musikkindustrien har vel aldri tjent mer penger og generert mer inntekter heller enn på 90-tallet, tror jeg.
Kanskje litt ut på 2000-tallet, men så var det jo slutt med Napster og iTunes.
Hvis vi tar status på oss sjøl på 1999 … Jeg var jo i Bø da.
Jeg var 25 år.
Hadde …
Vi vil se fra lista mi i dag at … Hva slags type musikk jeg hørte på.
Det blir veldig tydelig i de åra der.
Men jeg var inni en liten slags boble der, sjøl om jeg hørte på veldig mye rart.
Og ble utsatt for mye rart.
Så det som sitter igjen, er litt den samme typen musikk.
Så jeg har ikke så variert liste i dag.
Jeg tror kanskje du har mer variert enn meg.
Det tror jeg du har rett i. Ja, og du er også folkets mann i dag, og jeg er han sære musikkanmelderen.
For i 1999 har jeg akkurat begynt å skrive musikkanmeldelser for panorama.no, og da.
Det er et eller annet som skjer når du skal bli kredibel musikkmann.
Da blir man òg veldig opptatt av musikk på en annen måte, tror jeg.
Og du skal liksom … Skrive musikkanmeldelser.
Jeg husker egoet mitt var veldig boblende på den tida i forhold til sånne ting.
Men du fikk jo tilbakemeldinger og sånn, ikke sant?
Så det blir litt sånn … Det var vel bra og dårlig på én gang, tenker jeg.

[Lars]
Ja, mens Folkets mann, det er deilig å være tilbake igjen i den rollen, etter å ha vært litt for sær kanskje et par episoder, så Folkets mann dimitterte i militæret våren 99, visste ikke helt hva jeg skulle studere, og tok et år.
På Sandefjord.
Strømstadferja i oppvaska, 14 dager på, 14 dager av.
Det blir ikke mer folkelig enn det, altså.
En dame i hver havn.
Att og fram betalte sjømannsskatt.
Sto i utenriksfart, som jeg kaller det da.
Og det er folkelig, vet du.
Det var nesten så jeg kjøpte CD-ene mine på Skjellstasjonen.
Min lokale Skjellstasjon, men jeg holdt meg unna.
Men alle disse platene jeg snakker om i dag, har jeg fortsatt på cd.
Den femte cd-en er borte, sannsynligvis oppripa i et eller annet fest og bare kasta og aldri blitt kjøpt inn igjen.
Men det var jo litt gøy, at her trengte jeg ikke å gå via Tidal, min prefererte strømmetjeneste.
Her kunne jeg gå rett inn i cd-samlinga og plukke ut det jeg tenkte var rundt 1999, og finne Gwill, som du ville sagt.

[Frode]
Det er helt rett.
Det er akkurat det samme for meg.
Heldigvis.
Jeg har jo lista mi, for det står i cd-skap.
Så jeg har nummerert hvilke plater jeg har utgitt til 1999.
Men annet grep er at jeg oppdaga at det er ganske mange av disse platene.
Fra 1999 kjøpte jeg først et par-tre år senere.
Men jeg begynner å bli en gammel mann, så det svikter litt på når jeg hørte på ting.
Men jeg kan jo ha hørt på det før jeg kjøpte plata, så det blir litt sånn … Jeg vet ikke.
Men jeg kan ikke sverge på at jeg hørte på alt i 1999.
Jeg vet om et par helger.

[Lars]
Ja, for manns minne er vel nå ned i to-tre år, maks.
Sånn at vi skal snakke nå om et kvart århundre siden.
Jeg syns det er så deilig å presentere det som et kvart århundre, for det er lenge, altså.
Det er jo ganske artig.
Så jeg også hørte vel mye på dette på tidlig 2000-tall, men det skal jeg vel komme litt tilbake til under hvert album, tenker jeg da.

[Frode]
Interessant at du sa det, for vi må ha litt den leken igjen.
For jeg sa jo som sagt at jeg var 25 år i 1999.
Det vil si at 25 år før det, som er 25 år fra i dag … Da ble jeg født.
Og du var ikke født.
Men det var fem år før du ble født, sånn sett.
Ja, du kan bli litt sånn rar, alle her, da.
Men du, internasjonalt … Vi kommer ikke til å snakke om så veldig sånne … Jeg kommer kanskje til, og du kommer til å snakke litt om det … Ja, ok, vi kommer til å snakke litt om store ting.
Men det er jo mest innafor rock-hiphop-ting i dag.
Men hva tenker du?
Hva var det som lå på topp?
Internasjonalt og i Norge, i 1999, vi bruker å gjøre den øvelsen når vi snakker om år.

[Lars]
Dette her er veldig gøy, for det burde jeg visst at du kom til å si meg det spørsmålet, og så har jeg ikke forberedt meg på det spørsmålet i det hele tatt.

[Frode]
Kan det være enda gøyere, da?

[Lars]
Det er jo det som er kjempegøy, i den musikalske verden i nitten … Nå begynte dans, de popper, nå begynte Moby, kom, Play er vel et 1999-album, han blei jo en evner alle veier, jeg kan ikke skjønne annet.
Det er riktig.
Jeg husker det som Mobys år.
Det var jo som en farsott.
Og da kom, jeg husker jo ikke hva de andre heter, da kom jo de andre litt i den samme gata.
Fatboy Slim og sånn.
Er vi i det stadiet òg da, eller?

[Frode]
Akkurat her, akkurat nå, så har jeg ikke akkurat den ansikten.
Men hvis du tenker sånne store, store hits …

[Lars]
Er Britney Spears kommet nå?

[Frode]
Det er Baby One More Time.

[Lars]
Den seksualiserte 16-åringen, Baby One More Time.
Det er en tidsreise, det.
At i 1999 var det helt greit å ta en ung jente, putte på henne en sånn skoleuniform, sånn at gamle menn på vår alder nå kan sitte og ta på seg sjøl mens vi ser på MTV.
Det er en syk tanke at det bare er 25 år siden!

[Frode]
Ja, det er ganske ekkelt å tenke på.
Og hva det har gjort med musikkindustrien i etterkant.
Men det var jo andre jenter på samme alder, husker du hvem det var?

[Lars]
Christina Guellera.

[Frode]
Ja, Jeanine Buttle var òg en stor hit det året.
Og så var det en litt eldre dame som hadde verdens verste hit.
Hadde litt comeback, kan du tenke deg hvem det var?

[Lars]
Er cheer tilbake her nå, er det det du er ute etter?
Yes, do you believe?

[Frode]
Yes, Autotune kom for fullt, siden har vi slitt med det.
Du hadde jo Living La Vida Loca med Ricky Martin, vi hadde TLC No Scrubs, og så var jo sjølveste boybandet over alle boybands, hadde en hit, hvilken var det?
I want it that way.
Det var Backstreet Boys.
Stemmer.
Jennifer Lopez hadde If You Had My Love, men så hadde vi jo en veldig kjent rapper som slo igjennom for fullt.

[Lars]
The Slimshady LP.
Eminem kom jo, og jeg kommer i … Kanskje litt innom han, ikke fordi jeg skal prate om The Slimshady LP, men noe som er assosiert.
Det er jo … Den kan jeg si med en gang, det var en bobler hos meg, for den er mega.

[Frode]
My Name Is var en stor hit.
Og så hadde du Santana med Smooth.
Du hadde Whitney Houston, My Love Is Your Love.
Det kan ikke jeg huske i farta.
I Norge, da?
Hvis du ser bort ifra Britney Spears og Backstreet Boys og Christina Aguilera … Skal du tippe?
Eller skal vi bare …

[Lars]
Jeg er ganske sikker på at noe av det jeg kanskje har på min liste, ligger langt oppe.
Jeg minnes at det var monstrøse hits.

[Frode]
eh, ja, kanskje ikke, men sånn sikkert albummessig så vil jeg nok tro det, ja.
Men ikke sånn enkelt hits.

[Lars]
Er vi på sånn Erlene Malin ute og rusler i disse?

[Frode]
Yeah.
Unforgivable Sinner.
En av de store.
Du hadde Venga Boys.
Boom, boom, boom, boom.
Så tar du Eiffel 65 med Blue, da, bady, bady, du.

[Lars]
Altså, du, nå satt jeg i stad, Frode, og sa at 90-tallet var det beste tiåret, og så rører … Du, vi river alt ned i løpet av oppramsingene av musikk her.

[Frode]
Dette er jo hett.
Vi skal bygge det opp etterpå.
Du hadde Aqua med cartoon heroes, du hadde Lou Bega med …

[Lars]
Mambo Number Five!

[Frode]
Ja, og så hadde du jo Bloodhot Gang med The Bad Touch, faktisk, og ikke minst Offspring, Pretty Fly, for jeg har hørt plata fra året før, men det var jo en hit i Norge i 1999, da.
Det er jo litt treg.

[Lars]
Å, fy søren.
Du, det er utrolig mye bra … Men det viser jo den smeltedigeren, da.
Og nå har jo vi med vilje holdt igjen litt av det vi sjøl skal snakke om, selvfølgelig.
Men her har du hele den boyband, girlpower, alt det.
Du har danse, eurodansen henger fortsatt med.
Du får litt mer sånn elegant pop à la Moby som kommer rullende innover verden.
Smeltedigeren, punken, poppunken, rocken … Ja, jeg står fortsatt på det sjøl om du prøvde å rive det ned, Frode.
90-tallet?
Eller nå ringte 60-tallet her, mens du prata da og sa at det var en drøy påstand, men 90-tallet er femte, altså.

[Frode]
Ja, for du vet, de som er sånn litt eldre enn oss igjen, de sier jo at 80-tallet var best, hvis du ser bort fra all drittmusikken.
Så det er jo akkurat samme diskusjon.
Og så er jeg nå for gammel til å begynne å snakke for mye om tiåra som har fulgt etter det.
Men ja, ja.
Men du, vi må komme i gang.
Vi skal telle fra fem, altså fem album hver.
Og det … Vanligvis så gjør vi vel egentlig ikke det.
Vi pleier å ha tre album.
Så dette kan bli langt.
Jeg kjenner det allerede.
Og jeg sa vi må ha fem album.
Fordi at det var også så mye bra musikk det året.
Men da kommer vi i gang, og du skal begynne, Lars.

[SPEAKER_02]
Nummer fem.

[Lars]
Det var vel en av listetoppene vi skal rett inn på, da.
Red Hot Chili Peppers, Californication.
For meg, og vi snakka litt om det før sending, Frode og jeg, for oss så er jo Red Hot Chili Peppers ‘Blood Sugar Sex Magic’ fra 1991.
Det er jo et magisk, funky rapp-rock-rockeplate som står som en deilig bauta i musikkhistorien.
For min del er også One Hot Minute fra 1995 veldig bra.
Der viser de jo de noe mer poppete, melodiøse tendensene som kommer fram noe så til de grader på Californication.
Det som skjer i bandet, det er jo en historie for seg sjøl.
Det er jo en grunn til at albumet kommer med fire års mellomrom her, da.
Det er jo dop.
John Fruciante, gitaristen, ryker ut på One Hot Minute.
Da kommer Dave Navarro, Janes Addiction og de inn.
Så ryker jo Dave Navarro ut med heroin i armen, og John Fruciante er tilbake igjen på californication.
eh, 1999, og så har jo de andre sitt å stri med, også, men California Cash, altså.
eh, du har jo Flee og du har jo Chad Smith på trommene der, altså, det er jo en relativt groovy komp du har liggende i bånn der, og jeg må jo si …
Gitaristen Fru Sjante er en deilig, deilig fyr når han er påskrudd, og jeg leste på internettet at han får mye av æren for det melodiøse og … fotsporet.
Han setter gode fotspor på seg på dette melodiøse tagninga på den fortsatt ganske funky rocken, da, men godtona ned fra den rapprocken, holdt jeg på å si.
eh … Rike-Rubin produserer jo.
Han er jo ganske flink.
Og så må jo Antony Kidis sikkert takke både produsent og noen hundre takes for at han låter greit.
Jeg har hørt den live, og det er ei kråke.
Sorry, du er ei kråke!
Og det blir veldig sånn …
Ja, det blir veldig sånn nest … Når jeg hører på det med 20-24-ører, så er det … Skulle jeg egentlig avslutte med dette, men jeg kan si det med en gang.
Dette er langt fra et mesterverk av en plate.
Den holder seg greit.
Det er terningkast fire i kvalitet, men terningkast seks i minner.
For dette er sommeren og høsten 1999 for meg.
Den kom vel i juni, mai juni 1999.
Jeg jobba på den ferja.
Akkurat ferdig med militæret.
Fjorten av på fjorten år a. Da jeg var fjorten år hjemme, var det litt øl på byen, det var venner, det var kollegaer.
Jeg hadde god tid, vet du.
Frode, jeg hadde så god tid.
Det var ikke noe stress.
Jeg bodde hjemme hos mine foreldre og … hva får jobb fjorten der, ute på skjønn?
Og greier.
Så det er på en måte den derre … Jeg tenker alltid tilbake på de somrene før livet begynte helt.
At for min del så var det en sånn derre … Jeg hadde så stort, blankt lerret.
Det lerretet var uendelig stort.
Og det var ikke noe stress i hele verden for min del, da.
Og jeg hørte på det, vi hadde en sånn liten CD-spill der inne i vaskeriet som vi har pratet om før.
Der gikk Moby, Morten Abel og Red O’Chillepapers Californication litt sånn på rundgang der.
Og det skal de ha.
Scar tissue otherside parallel universe around world.
Er blant bandets aller beste låter, og de kommer på fem av de seks første låtene på denne plata.
Er de fem låtene.
Altså, de er type topp 15-20 av de beste Red & Chili Peppers-låtene.
Så hvorfor i pokkersnes skal dere trykke på TIL … TIL-låter til på denne plata og holde på i en time?
Dere kunne stoppa etter en halvtime, og dette albumet hadde faktisk vært en ekte rockeklassiker, men så smører de på med en sånn derre pensel, heroinpensel, sikkert, fordi at de … Åh, vi har vært så lenge borte, vi har vært i Riihabbi, vi må ha så mye å fortelle.
Nei, dere hadde litt for lite til å fortelle til å fylle en time.
Og nå er jeg Frode Fåsvold Ljørum her, for han er så sinna på de lange platene.
Noen ganger kan en lang plate funke, men her funker det ikke!
Så minnene mine om 1999 og denne plata er det som løfter den opp og fram.
For med 2024-ører så er den ikke så god, folkens, men …
Sett på de seks første låtene på plata.
Da har du fått med deg det som er verdt å høre på i mine ører, og det er vanvittig bra.
Så kan du bare skippe tilbake igjen og starte på nummer én igjen når du er ferdig med de seks, for da har du altså en meget god lytteopplevelse.
Og Red og Chill Peppers, etter denne plata aner jeg ikke hva de har drevet med, hvis jeg skal være helt ærlig, for hvis jeg skal høre på de nå, så går jeg etter Blood Sugar Sex Magic og One Hot Minute, og innimellom Mothers Milk.
Det var ikke så mye mer å si nå, jeg ble litt sinna på de.
Men nå ble jeg litt sinna på de, at de er så dust egentlig, men de er samtidig litt gode.
Jeg elsker og hater de og hater å elske de, eller noe annet, jeg vet ikke.

[Frode]
Ja, du har jo egentlig … Nå har jo ikke jeg … Nå har du tatt oppgaven med å høre på den plata, Jan.
Du skulle ikke tro at det her var på femteplass av albumene du ikke kan glemme, men fra 1999.
Men det er tydelig at du ikke har glemt det.
Jeg har ikke hørt på den plata på mange år, men jeg husker jo da den kom.
For at jeg kicka jo da 80 år før ordentlig på Blood Sugar Sex Magic.
Det var jo the go-to-album når en skulle ha det litt gøy.
Kose seg på forspill, kjøre på, skru anlegget på fullt.
Det var jo så snålt, annerledes og rart og gøy, og bobla jo over av overskudd og ideer, og jeg tror det var ganske langt, det òg.
Men det var så mye kult!
Og så husker jeg, og da var jeg ordentlig fan, og så, one hit minute, ble jeg litt skuffa over, samtidig som jeg skjønte retninga, og det var liksom god lyd, og det var …
Men det gikk jo mer i voksenretninga, for å si det sånn.
Du hadde jo Walkabout og sånne ting der.
Som jo … Ja.
En av de store låtene.
Veldig kul.
Og Californication kom, så var det sånn … Å ja.
Ja.
Jo, jo, det er fint, dette her.
Og de fem, som du sier, fem-seks første låtene er bra.
Og så er det Jesp, ja.
For du minner meg på det, at det var Jesp.
Og at det var sånn utrolig god produksjon, og lyden og alt mulig sånt, men det var bare sånn … Etter hvert, da.
For du kunne sette på og kose deg litt, og så bare sovna du fra det.
Så ja, vi må liksom dytte inn mest mulig musikk.
Og ja, helt enig, slutt med det!
Der burde Rick Rubin ha satt ned foten og sagt ‘no more’.
Men han er jo en tilhenger av kreativitet og at folk skal få lov til å …
Men han er jo opptatt av at låta skal bli så bra som mulig, så jeg vet ikke.
Kanskje han ble litt lei og bare gikk.
Jeg vet ikke.
Men det er jo bra låter her.
Det er jo ikke noen tvil om det.

[Lars]
Ja, ja, ja.
Som sagt, hadde de kappa den et maks ni-ti låter med den kvaliteten du har på de første seks, så hadde dette vært et veldig bra album.
Jeg har vært på konsert med Red Of Steel Puppers, det har jeg sikkert sagt før.
Det var en …
Kråkekonsert som jeg aldri … Jeg angrer på at jeg kasta bort tida mi på det.
Litt det samme som jeg gjør med Bob Dylan.
Så hvis jeg hadde hatt muligheten igjen, så hadde jeg sagt nei takk, vil ikke se de.
Jeg hører heller på Blood Sugar Sex Magic på et godt anlegg, og så nyter jeg de da de var ordentlig på topp og i studio.

[Frode]
Men handler det mest om Anthony Keedis, eller hang de ikke sammen som band òg?

[Lars]
Mest Kiris, men når han går der og fjaser og synger, og så skal de andre gjøre litt opp for … Jeg tror nesten de skjønner at vi har en frontfigur som ikke helt leverer.
Så skal de fjase og ta flis og sinnssykt mye plass på den.
Han er jo en kul fyr, men han tar jo altfor mye plass.
Og så blir han … Da var jo fru Sjante med inn, og da sto han i sin egen lille boble på venstresida og var liksom ikke med.
Så du har en sånn gjøgle på den ene sida, så har du en kråke i midten, og så har du en sånn introvert leve seg inn i gitarspillet sitt på den andre sida.

[Frode]
Veldig bra tromme i spaken der, da, så han må jo holde sammen på et eller annet vis.

[Lars]
Ja da, ja da.
Men de hang … Nei, det var ikke et band, det var bare fire folk på en scene som spilte noen sanger sammen.

[Frode]
Ja.
Når sa du at det her var?

[Lars]
Det sa jeg var i … 2003.

[Frode]
Cirka.

[Lars]
Roskilde.
Ett av de åra.

[Frode]
Du husker ikke så mye av Roskilde egentlig.

[Lars]
Jeg hadde ikke heroin i blod, men jeg hadde nok promille, så det flyter litt, ja.
Det er sant.

[Frode]
Skjønner.
Ja, men det er jo innafor det her, da.
Det er jo et minne, og det er et album vi ikke glemmer.

[Lars]
Og objektivt visst har Algstad det, sier vel at det var en suksess, så sånn sett kan vi jo si at det er et godt album.

[Frode]
Det er definitivt en suksess.
Jeg sjekker ikke hvor mye det har solgt, men det er ganske mye.
Jeg tror … Hva så jeg her?
Nei, det er litt vanskelig å se.
Jeg måtte inn på Spotify for å sjekke, men California Cation-låta er jo spilt nesten 1,4 milliarder ganger på Spotify, så …
Men Under The Bridge fra Vlod, Sugar, Sex and Magic er ikke så langt bak, faktisk, på 1,3.
Så det er noen ting.
Men du hører jo det kommersielle … Når det treffer så mange mennesker, så … Det er ikke nødvendigvis de beste låtene som spilles mest, men kanskje noen unntak.
Vi kommer tilbake til det.
Det er jo bare unnskyld med en gang, da, men …
Som jeg sa i dagens episode, så vil jeg ikke ha sånt enormt spenn i den musikalske bredden her.
Det kommer til å bevege seg noenlunde i samme sfære.
Så jeg vil sende en liten beklaging til vår gamle venn og kjenning Jonny, som meldte inn at vi hadde for lite bredde i podkasten vår.
Nærmere bestemt for lite country i hans definisjon av kvalitet.
For i 1999 og de påfølgende i hvert fall fem år, så gikk det altså veldig mye i alternativ rock og emo og punk og hardcore og sånne ting, da.
Men ikke bare, altså.
Definitivt ikke, men det er de sjangrene som satte størst spor i meg på den tida.
Det var jo en slags formative år, det òg.
Jeg vil jo si at rundt 25 år så begynner det å sette seg, hva du ordentlig setter pris på.
Da har du funnet deg sjøl litt som menneske.
finner du deg kanskje litt sjøl gjennom musikken, og i hvert fall … Den gangen var jo identitet, og musikk var jo identitet.
Jeg veit ikke hvordan kidsa har det i dag med akkurat det, men den gangen var jo det.
Først ut er et band som heter Pop Unknown, som er en ganske god beskrivelse av musikken også, for dette er jo ukjent pop, eller nærmere bestemt emo.
Litt sånn i post-grunge-tidsalderen, med … Ti.
Tidvis ganske klare popmelodier.
Litt sutterete, litt oppløftende, litt altmulig rart.
Og dette er et av de mange bandene jeg oppdaga fra den tidvis strålende labelen Deep Elm Records.
Og jeg tror nok at jeg oppdaga dem på en sånn samler.
De ga ut sånne gratis samlere som de sendte ut, og du kunne jo be om å få det, og sånn.
Jeg er usikker på om det var så tidlig som i 1999, for albumet kjøpte jeg på cd først i 2003.
Men jeg hadde definitivt hørt på dem lenger enn det, og det var vel noen EP-er.
Jeg husker ikke helt.
Her er jo sjangeren jeg er så glad i, altså ikke emo nødvendigvis, men musikk som er perfekt til denne rusleturen på kveldstid, der man har mulighet til å reflektere over livet og de store spørsmålene.
Akkurat sånn som min elsk for The Hotel Year begynte, Lars, mange år senere, og som du har fått ta del i. Det begynte sånn, etter Rikke og rusla, og har fått tips om det albumet, og bare gikk på kveldstid bortpå Jakobsli i Trondheim og lytta til den musikken der.
Og det er jo gode 20 år senere, nesten.
Ikke helt, men nesten.
Eller litt reisemusikk, da, den refleksjonsmusikken som vi òg har snakka om før, litt sånn sammebruken.
Eller rundt midnatt med noe godt i glasset, der du blir sittende og høre på musikk og gå i dybden av deg sjøl.
Og det her var jo definitivt noe jeg gjorde mye av på den tida her, rundt årtusenskiftet, da de dagene og livet egentlig var bombardert med …
Ja, med ting som måtte fordøyes og forstås, og kanskje spyttes ut igjen.
Som det egentlig er, alt det, i 20-åra, når jeg tenker meg om, da.
Men spesielt når man går opp i folk hele tida, sånn som vi gjorde i Bø, og man kanskje bor i kollektiv.
Og kanskje ikke helt klar over at man er mer introvert enn ekstrovert, for man visste jo ikke hva det var for noe, i 1999-2003.
Så det var mange rusleturer gjennom Bø sentrum med bl.a.
Pop Unknown på øret.
Det må jeg si.
Kanskje ikke ned langs Bøgata, der rånerne råda natta lang, men i bakgatene og kanskje litt enda lenger ut.
Men altså … Dæsken døtte, så viktig det her var for helsa!
For … Altså, dette er gitardreven musikk, sjølsagt.
Stort sett veldig melankolsk anlagt.
Men den har jo denne energiarven fra hardcore og punk og indie-rock.
Kan sikkert dra noe retning tilbake til Pixies, sånn som du kan med det meste av sånn musikk.
Det er ikke så fort og hardt eller alternativt som de musikksjangrene er nevnt nå, men energien er der, baki der.
Og jeg trenger ofte energi i musikken min, altså, for …
Jeg trenger liksom påfyll av energi når jeg hører musikk.
Ikke utnulling og avvæpning av eksisterende energi.
Så når det blir for rolig, så liksom … Det er ikke bestandig at det gir meg så mye, da.
Jeg tror det er derfor denne emosjangeren fra denne tida her … Det ga meg liksom det jeg trengte, da.
Det var …
Det var denne melankolien iblanda energi.
Og albumet … Vi skal snakke om det, for det er ikke kommet fram ennå.
Det heter ‘If Arsenic Fails, Try Algebra’.
Fantastisk tittel.
Det er jo noe humor baki der en plass.
Så det er ikke bare sutring, og livet er utfordrende.
Men det er jo litt i tittelen, hvis du skal ta livet av noen eller prøve algebra.
Det her er elleve låter på litt under 50 minutter, så det … Og det er ganske variert, egentlig, fra den litt sånn rolige instrumentalen og albumavslutteren, ‘Forward Rewind’, altså … Eller ‘Forward Equals’, er det vel?
Til det der som liksom er …
Pop-singel og beste låt, synes jeg.
‘Tattoo Your Image’, On The World, til den litt sånn repetitive An Offering.
Alle tre virkelig gode låter.
Og dette er musikk som fortsatt ikke har tapt seg for meg, altså.
Når jeg hører på det igjen, det …
Objektivt sett er jo dette en klassiker innenfor denne sjangeren, denne emoen som … Jeg har sagt det så mange ganger, dette er det som er emo.
Det er ikke det å male seg i ansiktet, sminke seg og se ut som en slags goth-aktig greier og sånne store produksjoner.
Nei, nei, nei, nei.
Det er sikkert noe knytta til det, men gjengen som kom etterpå, de hørte på denne plata, men de hørte også på annen musikk, og så laga de seg nye ting.
Så forsvant de, og så kom den nye emo-bølgen med The Hotel Air, for eksempel, som er mye mer tru mot … Det ligner jo ikke på dette, men det er i samme ånd og samme følelse, da.
Det her ligger også godt og varmt i hjertet mitt fortsatt, og jeg vil si det her er klart for å varme andre sine hjerter når som helst.
Så jeg er glad for å kunne, endelig kunne snakke om Pop Unknown.
If arsenic fails, try algebra.
De gikk vel i skuffen rundt 2004 eller noe sånt, så det varte ikke noe mer, og sånn er det jo ofte, men musikken er igjen fortsatt.
Det her regner jeg med at du ikke har noe forhold til, hvis jeg skal … Null.
Null forhold.

[Lars]
Har hatt litt på øret mens du har prata, og det var jo det perfekte lydsporet til at du prata om det.
Jeg har allerede trykt på følg-knappen inne på Tidal, sånn at jeg har nå Pop Unknown liggende i de artistene som jeg lett kan finne tilbake til.
Dette likte jeg utrolig godt.
Og du er så god til å prate, Frode, når du prater om ting som er ditt hjerte nært, så nå har jeg bare sittet og nytt det.
Hørt på det du snakka om mens du snakka om det.
Dette har vært en audiovisuell opplevelse for meg.
De siste sju-åtte minuttene har jeg bare sittet og nytt livet mitt, maks.

[Frode]
Så gøy.
Og så fikk du ordentlige flashbacks til Bø, tenker jeg.

[Lars]
Helt rett, jeg lurte litt.
Du korrigerte deg sjøl, for jeg tenkte han går vel ikke opp og ned Bøgata.
Og Hellbilis og sånn ut av bilvinduene.
Men å gå litt bak opp mot Forberg og Breisåstrakten og sånn, med dette på litt sånn … September begynner å bli litt mørkt på Kveldane og de.
Det ser jeg for meg.

[Frode]
For jeg bodde elleve år i Bø, som jo er ganske lenge.
Og jeg tror åtte-ni av de åra så bodde jeg i og rundt Bøgata.
Så du måtte bort fra Bøgata når du skal ha ro og fred!
Og det er helt sjukt når jeg tenker på det i dag, hvordan jeg har det, og hvor mye jeg setter pris på ro og fred.
Jeg har flytta ut på landet bare for å få det.
Jeg kommer jo fra landet, da, jeg kommer fra bygda, så at jeg bodde midt i sentrum der, det fatter jeg jo ikke en begrip.

[Lars]
Når vi sitter og sier til folk … Bare se Rådebank!
Ja, det må dere.
Alle sammen, se Rådebank.
Jeg skal til Bø nå om en måned, for da er det sommerlandcup med håndballaget.
Det er alltid stas å være tilbake i Bø.
Og da er det nummer én Rådebank, for dette er gutter 13, så alle er jo sånn åh, de har sett Rådebank.
Og nummer to, kan du vise oss ned på en stripe?
Vi må ned og se på de bilene.
Og da går vi rundt og ser på det som jeg den gangen syntes var et sjarmerende trekk ved Bø, men også meget irriterende.
Men nå er det som gjest i kun to dager, bare sjarmerende.
Helt topp!
La deg bare helle på!

[Frode]
Kjør på, liksom!
Bokstavelig talt.

[Lars]
Men jeg skal nå i hvert fall få hørt meg opp på Pop unknown, for dette var utrolig bra!
Så nå gleder jeg meg, og det er så gøy at du leverer sånne perler!
For det er det dette er, altså.
Det hører jeg bare på og har sittet og hørt på i syv minutter.
Dette er perler!
Fra gitardrevet perleemo-poprock til gangsterrapp!
Den er jo ganske fin overgang.
Ja, nydelig.
Jeg begynte jo med California Cation, og vi skal holde oss i California.
Vi skal til Compton.
Hva er fra Compton?
Nei, folkens, NWA, det var 1989, det.
Det var ikke 1999, men en av karene derfra het jo Dr. Dre.
Eller André Romell Young, som det står på internett at han er født.
For jeg har alltid lurt på det.
Hvem idiot er det som kaller ungen sin for Dr. Dre?
Det er jo ganske frekt.
Hva skal barnet hete?
Dr. Dre.
Ok.
Men det var altså et scenenavn, fant jeg ut av.

[Frode]
Jeg skulle gitt deg litt applaus, men det får gå.

[Lars]
Jeg har gjort min research her, altså.
Men de som har hørt litt på oss før, veit jo at han derre 15-16 år gamle 1994-95-Lars, han spilte litt basketball i Hudden.
Eller i en trygg skolegård, uten skoleskyting, i Sandefjord.
Gikk med Phoenix Sunscaps, Charles Barkley for the wind, for dere som husker nittitallets store basketstjerner.
Vi så på de filmene fra Hooden, og vi hørte på hiphop, og det var Vestkyst som var liksom det greia for oss, det var jo Snoop og …
Nate Dogg og hele KORRUPT og faen meg hele bøtta, vet du, og selvfølgelig Dre, Ice Cube, osv.
Og den ga seg jo aldri, den kjærleiken der, så når Dr. Dre i 1999 kom med 2001, som albumet heter.
Så var jo det en fabelaktig oppfølger til The Chronic som han ga ut i 1992, og hva gjorde han mellom der?
Jo, han er og blir først og fremst en hiphop-produsent.
Han er jo superduper stjerneprodusent, han, som …
var jo med og grunnla Death Row Records, og det er jo en historie for seg sjøl, den kan jeg bare ikke fortelle, dere må inn på internett og lese om Death Row Records, som ble grunnlagt 1992, og som han trakk seg ut av i 1996, som efter sigende er grunnlagt på penger som de pressa ut av Vanilla Ice, han derre Surge Night var å presse av Vanilla Ice, du har ikke kreditert oss for noe, låtskriver ting.
På den der ‘Ice Ice Baby’, vi må ha penga dine … Det er jo som å lese en sånn gudfarenaktig sak fra hiphop-miljøet!
Så alle må inn og lese om det.
Uansett, han hoppa jo av i 96, og da starta Dr. Dre Aftermath Entertainment.
Og det er jo da der han har løfta opp og fram Snoop, Warren G, Kurup, Tupac og etter hvert, som du var inne på, Eminem og 50 Cent.
Og så kom han jo da ut i 99 med sitt andre album, og alle de han har løfta opp og fram, er jo med.
Her er det minst én, helst fire, fem, seks gjesteartister på hver eneste låt.
Og det gjør jo at det blir ikke repeterende og kjedelig en plass.
Dette er … Dette er en mosaikk av folk og stiler.
Og du lurer alltid på hva som skjer rundt neste sving.
Vi har over en time med gangsterrapp, det kan bli for mye for de fleste her.
Det er jo de der innstikka med noe sånt derre …
Det er så jæklig klisjéfylt gangsterrap at det er jo … Det er jo horer, dop, hooden og gutta, liksom.
Det er jo det det går i. Så harry.
Det er jo gøy at de samme folka … Her sitter jeg og sier at fy faen, jeg liker ikke den dustete countryen, den pickupen og sånn, og så sitter jeg og forguder disse
Rapperne som bare gjør det på litt annen måte.
Budskapet er jo nøyaktig det samme.
Uansett, her er det jo.
Det som Dre er så bra på, syns jeg da, uten at jeg er noen stor hiphop-guru, det er jo at han har så utrolig nasa for de derre beatsa og de sampla som … Han er så smooth samples som han bygger disse melodiøse, men ganske repeterende melodiene og beatsa på.
eh, han får… Og det er jo den derre West Coast… Dette er før autotune og alt det, så dette er West Coast, ekte gangster, ganske harde beat.
Som det bare kom… De bare kommer inn og legger på rim, da, som vi kan si på godt norsk, eller rams.
Og det er en flow.
Og det er en glede å høre på det.
Og som sagt, med alle de gjesteartistene så blir det aldri kjedelig.
For det kan.
Høres ganske likt ut.
Hvis jeg aldri hadde hørt på hiphop før og satt den av, hadde jeg tenkt … Hm, var det forskjellige sanger inni her, hvis du skjønner, men … Det blir aldri kjedelig.
Og så må vi jo si, i Dagens Samfunn 2024.
Så har jo Dre dukka opp igjen på de moderne sosiale mediene, ikke fordi han nødvendigvis vil det sjøl, men fordi at disse låtene har jo blitt veldig populære.
Å legge på sånne reels og TikTok-videoer og alt.
Alle i dag har jo plutselig hørt ‘Forget About Dre’, still DRA.
Piano der, alle kjenner jo det.
‘The Next Episode’.
What’s the difference?
Alle disse er jo fra denne plata!
Og de har nå blitt virale hitter i nyere tid, og det forteller jo litt om det jeg snakker om nå, storheten til produsenten som har snekra sammen disse som holder seg så godt, melodiene og introene og beatsa.
Så.
Han derre basketspillerne, Hiphop-Lars med Phoenix Sunscaps, som tror han var dritkul da han var 16 år.
Nå er han en ganske avdanka versjon av seg sjøl, da.
44 og håret er borte og skjegget er grått, i hvert fall halve skjegget er grått, ser jeg meg sjøl i speilet.
Men jeg tar med meg i det, jeg liker dette.
Og i går, på vei hjem fra jobb, satte jeg på dette albumet, og det var en god og varm mai da.
Det var rundt 20 grader.
Dro ned vinduene, krusa gjennom Høyslebø-albumet på bånn gnu, og kosa meg.
Altså, så glukk!
Og vips, så var jeg tilbake til min Fiat Regata, første bil jeg hadde som 20-åring.
Og … jeg var jo en slags parodi på meg sjøl, selvfølgelig, men du verden som jeg kosa meg.
Dr. Dre 2001, et helt fantastisk album, og jeg kunne snakka om Eminem, men jeg har et større forhold til Ice Cube og Dr. Dre og Snoop og den delen, og så blir Eminem et lite knepp seinere.
Veldig god, men her måtte vi løfte fram Dre, altså.

[Frode]
Så gøy at du blir dratt tilbake til ungdommen, eller i hvert fall om de … Altså at du kjenner på det og blir … Det er jo den følelsen musikk kan gjøre, at du plutselig bare er tilbake til ei tid.
Og det var jo det som skjedde med meg da jeg hørte på musikken her òg.
Det er kanskje derfor dette er min type favorittepisoder, der vi kan hoppe tilbake i tid og undersøke litt hvem var vi sjøl, hva slags musikk hørte vi på, og hvorfor liker man det man liker?
Hvorfor likte du dette, da?
Hva gjorde det med deg?

[Lars]
Det gir meg altså så mye glede å høre på disse gutta snakke om at de skal hjem og pule folk, og skyte folk.
Og gi high fives med gutta!
Ja.

[Frode]
Guttastemning!

[Lars]
In the ass and in the face and shoot you in the head og … Det er jo … Det er jo den festen som har kommet helt ut av kontroll, levert på den kuleste måten som fins.
Det er sånn når politiet tropper og bare … It’s alright, officer, I got full control.
You’re no problem here, bitch.
Det er et eller annet med den framtoninga til den gjengen her som jeg bare …
Alltid gjøre feil!
Det er drap, det er dop, og det er et kvinnesyn som er helt forferdelig.
Likevel er det så bøttevis med sjarm!
Vi sitter med de største pupillene og smaleste øynene, og jeg tenker ‘for noen flotte forbilder’!

[Frode]
Er det alt det du drømmer om å være den gangen?

[Lars]
Ja, jeg er han derre White Men Can’t Jump-fyren.
Altså, jeg er han derre hvitingen som prøvde febrilsk der.
Bomma jo kanskje allerede med han Phoenix Suns som favorittlag.
Der gikk det jo i lilla og gult i fargene.
Burde jo hatt noe sånt derre … Ja, et eller annet annet, men …
Nei, jeg liker hiphop, og vi har snakka om det før.
Vi som er rockefolk, vi anerkjenner hiphopen veldig i den … Altså, det toucher borti en del, og hiphopens opprinnelse er jo det opprøret, det vi finner i punken.
Det er jo på en måte et opprør, og så har det jo utvikla seg litt.
Men vi anerkjenner den rytmeseksjonen, for jeg elsker jo en god rytmeseksjon.
Rockeband, og det finner du jo så til de grader på de velproduserte her.
Dagens hiphop, som hopper og spretter overalt og autotune … Jeg klarer ikke, jeg er for gammal, men nittitallets hiphop …
Vestkyst … Jeg er jo glad i østkyst, jeg òg da, men den gangstergjengen i Los Angeles-traktene … Kjære vene, altså!
Det bare trigger alle punktene hos meg.
Rett og slett.

[Frode]
Jeg følger jo fullstendig på det du sier nå, og så skjønner jeg at det kanskje er litt mer østkyst, egentlig.
Men ikke for det, jeg setter også pris på herr Vestkyst.
Men jeg er jo ikke noen kjenner i det hele tatt, men det her med det du sier med rytmer og opprør og det … Jeg skjønner hvorfor vi rockere liksom, som du sier, tepper litt inn i det, for det er beslekta i den biten der.
Så tenker jeg på det med identitet, når det er ung mann og hvit mann.
Jeg skjønner hvorfor mange unge, hvite menn ble med på dette, fordi ikke
Det ga dem lov til å være noe mer enn de var, på en måte, ved at de lytta … Altså, at de hørte på musikken, da.
Ikke at de nødvendigvis identifiserte seg fra hvor de kom fra, for det tror jeg ikke denne gjengen ville godtatt at de prøvde seg på.
Men det er noe med … Du får litt lov til å være noe annet òg, når du hører på en type musikk.

[Lars]
Jeg mistenker jo at det er noen roller, de gutta her, og damene, for det er jo damer inne her òg.
Det spenner litt når de er her ute, som du er inne på.
Og så må du si at Dr. Dre, han er jo av de som egentlig ikke er så opptatt av East Coast versus West Coast.
Han har jo vært med NAS og gutta på østkysten og både produsert og bidratt, så han er ganske lugn på det.
Men han er og blir en del av Compton-gjengen, og det er på vestkysten.
Han kommer seg kun!
Nei, han gjør ikke det.

[Frode]
Skjønner.
Dette kommer til å bli en lang episode.
Det er det ikke tvil om.
Det er helt klart for meg.
Men sånn er det bare.
Greit.
Jeg skal jo tilbake til der jeg var, sånn musikalsk sett.
Så ikke noe hiphop her i dag, i hvert fall.
For vi holdes i samme landskap.
Ikke overraskende våren 2001, Lars …
Da hadde jeg virkelig fått opp dampen som musikkanmelder for panorama.no, og da hadde jeg samtidig fått nuss i at Weezer, mitt store band på den tida, skulle komme med sitt første album på fem år.
Oppfølgeren til det som da har vokst til å bli et legendarisk album, og som på mange måter virkelig kickstarta denne emobølgen.
Nemlig Pinkerton.
Altså, det var det albumet fra 1996.
Weezer var i ferd med å turnere USA i forkant av plateslippet, The Green Album, som det er kjent som.
Det heter bare Weezer.
Weezer har aldri vært kjempegod på navnet i album, iallfall ikke tidlig.
De har minst tre album som bare heter Weezer, og så må du ta farger på albumet.
Det er jo … Ja.
Da har du Red-album òg.
Og så har de Blue Album, som de har debutert med … Vi trenger ikke snakke mer om det.
Men på den turneen hadde de med seg et band som het The Get Up Kids.
Og på den tida der var jo alt som var assosiert med Weezer, noe jeg umiddelbart fatta interesse av.
Utsulta, som jeg var på musikk fra den kanten der.
Så jeg plukka opp det siste albumet til GetUpKids … Eller ‘plukka opp’?
Det er et veldig rart uttrykk når du bestiller en CD fra en plass.
Så jeg bestilte den CD-en og heiv meg over det her som om jeg ikke har hørt på musikk før, tror jeg.
Plata Something To Write Home About fra 1999 var verdt bryet, altså.
Åh, så utrolig mye.
Lite visste jo jeg at dette albumet kom til å stå igjen som et av de mest innflytelsesrike albumene i denne emo-sjangeren.
Men det er ikke så rart, fordi det var jo mye her som jeg digga med Wizz Air, men òg med litt andre kvaliteter som jeg kjenner … Det er litt vanskelig å sette fingeren nøyaktig på det, for de hørtes jo ikke ut som Wizz Air.
Men de hadde en evne til å formidle ungdommelig angst og romantikk med oppriktighet og musikalsk dybde som gjorde at det resonnerte veldig med både meg og mange andre folk.
Og jeg ble jo såpass ivrig at jeg endte opp med å skrive en anmeldelse i Panorama, i april, til terningkast fem.
Perfekt vårmusikk, kalte jeg det.
Det var overskriften jeg har funnet igjen her.
Jeg var jo ikke så veldig kreativ, for her var det jo våren.
Jeg hørte på musikk på våren.
Hva er det for noe, egentlig?
Men ok, det var jo energisk og fullt av liv og pappa som var det, så det går an å si greit, greit, greit.
Men som jeg videre skrev, og jeg må sitere.
Det her ligger på musikkelskerne.no, faktisk.
For jeg har ført over gamle anmeldelser fra Panorama, og det ligger der.
Så du har et stort arkiv med ting jeg har skrevet for som du kan ta meg på.
Men The Get Up Kids gjør tempofylte, gitarskeive og lett melodiøse låter til de optimistiske postkort fra solfylte land.
Med en bitter undertone som aldri blir besk.
Musikk det er lett å identifisere seg med hvis man er ung, singel og utålmodig.
Perfekt vår- og sommermusikk, med andre ord.
Bare hør på I’m a Loner Dottie, a Rebel, som er akkurat så bra som tittelen antyder, en varm anbefaling og et perfekt vorspiel til du vet hva jeg vet ikke hva du vet hva betyr, men det betyr vel et eller annet.
I avsnittet før det har jeg for øvrig da kalt Wheates … Altså, for bleike kopier av Weezer.
Og Tinets Dirtbag for en simpel tegneserieversjon av et tema.
Som The Get Up Kids gjør så mye mer med finesse og stil.
Bare litt sånn for kontekst, da.
I One Hit Wonders-episoden sist her slo jeg fast at den låta kanskje, altså den teenage dirtbag, kanskje har vokst litt mer på meg i ettertid, da.
Eventuelt har jeg lagt fra meg den mest fanatiske Weezer-dyrkelsen, det er jo … Sånn er det jo.
Men ok, tilbake til The Get Up Kids.
Av en eller annen grunn sier jeg Get Up Kids.
Og Something To Write Home About.
Det er tolv låter på knappe 46 minutter.
Jeg er opptatt av lengde og antall spor.
Men her innafor … Og det her, Lars … Fortsatt så låt det her så friskt og fritt.
Fortsatt, altså.
Fullt av skeivheter, litt sånn overivrig fremføring og masse, masse overskudd.
Nesten alt det her er veldig bra, og resten er godt over snittet, for det man egentlig kan forvente.
Og egentlig så syns jeg sånne typer album er best, altså.
For der … Ok.
Det er sånne nye ting som kanskje får lov til å vokse fram over tid, og gjøre seg kjent, da.
Så elementer du kanskje ikke var så fan av for 25 år siden, har kanskje blitt litt mer ting du setter pris på nå.
Folk vil se at musikken og det som begynner, blir bedre og bedre.
Men jeg tror kanskje det er mer sånn at du sjøl vokser, og så får du nye smaksløker, eller utvikler dem …
Dermed kan du sette pris på det som allerede var der, ikke sant?
Så det er du sjøl som utvikler deg og hører nye ting.
Så denne plata er varmt anbefalt den dag i dag.
Rett smokk inn i denne verdenen av emo-aktige, men …
Hvis vi bare stryker det ordet, så sier vi poppa indie-rock med masse energi og overskudd.
Heller.
For jeg vet, folk er så redd for label emo.
Det er derfor jeg forsvarer litt òg, for vi må slutte å være det.
Men jeg kjenner at jeg kommer på defensiven i tillegg.
Så det er litt sånn teit, de greiene der, altså.
Ordentlig teit.
Men OK.

[Lars]
Yes, igjen, du leverer jo ting som er helt ukjent for folk flest, og jeg satt og hørte litt på det, jeg blir sugd inn, jeg har lagt albumet til på lista mi, fordi at det er, du beskriver det veldig godt, og jeg har aldri, jeg er jo ikke så god på de sjangrene.
Jeg har aldri helt skjønt emo, for jeg har også tenkt at det var litt skummelt.
For jeg har tenkt på de der sminka … Jeg skal ta sjølmordjentene.
Men det er jo ikke det det går i. Det er jo mere i …
En poppete indie, det er jo kortveite en del poppunk, og … det er jo powerpopen.
Det er jo alt.
Det henger jo i hop, det her.
Og det er jo ikke en skummel sjanger, så hopp inn i den.
Det er nydelig.
Og spesielt den gitardrevne delen av det.
En helt fantastisk låt.
Så likte jeg godt at du satte de inn i en helt egen kategori, for jeg har hørt om både
Postpunk og post hardcore og postrock, men postkort var en helt ny sjanger.
Men dette … Nå leverer du godt, Frode.
Meget, meget godt.
Jeg liker å sitte og høre på det.
Og det er en verden som jeg ikke er så bevandret i, så jeg gleder meg til å vandre litt inn i den.
For som du har nevnt et par ganger, The Hotel Air har du jo fått meg hekta på.
Og da kan jeg jo nå gå til den Generasjon 1-gjengen der Hotel Air er Generasjon 3.

[Frode]
Ja, riktig.
Ja, det er sant, det.
Du, da tar vi en liten pause.

[Lars]
Pausepraten.

[Frode]
Ja.
Det her er jo en åpen spalte der vi kan dra inn litt forskjellige ting.
Og det vi glemte i forrige episode, det varte jo litt sånn … Hva skal jeg si … Vi fikk jo utsatt innspillingen av en episode.
Så gikk det en måned, og så glemte vi hva vi liksom …
Kanskje du skulle ha med i den episoden som ble utsatt, deriblant hadde vi jo en liten konkurranse, for å si det sånn, som handla om at folk skulle gjette på tatoveringer du har tatt.
Hvordan har det gått?
Gi litt kontekst for dem som ikke har fått det med seg.

[Lars]
Ja, jeg har vært og tatovert meg, og så fant vi jo ut da for halvannen måned siden at du, det kunne vært en gøy konkurranse.
Om folk gjetta, for det er en musikkrelatert tatovering.
Det hadde vært gøy om vi kunne lagd det til en konkurranse, da.
Det har vel vært mer populære konkurranser i både radioens og verdenshistorien generelt, men det kom inn en del.
Det er jo ingen som har treffet i blink.
Hva sa du om at det kan hende at det har vært et ukas tips, og det har det jo vært?
Jeg tipsa jo om en låt en gang.
Og bare for å begynne med det, jeg har jo et par musikkrelaterte fra før.
Jeg har Pink Floyd på armen, jeg har Pearl Jam på et bein.
Men så er det jo en låt fra et norsk band som heter Honningbarna.
Og låta heter ‘En av oss er idiot’, som jeg vel omtalte som en av de beste låtene jeg noensinne hadde hørt.
Og det er den fortsatt, og teksten er briljant, og låta er briljant, og jo mer jeg ser rundt meg i verden, jo mer treffer denne låta meg.
Det handler om en jeg-person som ser alt det gærne som skjer, og så ser ikke den andre det.
Hvorfor en av oss må være idiot.
Det er jo det som er hele poenget her.
Så jeg satt på mitt eget bein, klussa med en tusj.
Først ganske stort.
Nei, å, det var for stort.
Vaska da, tok tusjen en gang til, skrev.
Fuck, det blei kult!
Tok et bilde, sendte en tatovering.
Du skrev det opp ned, og ikke minst … Jeg skrev det opp ned!
Prøv å skrive noe på utsida av din egen legg, så veit du at … Og jeg er høyrehendt, jeg skrev det på utsida av min høyre legg.
Og måtte da skrive opp ned, og tenkte dæven det her ble ganske kult.
Sendte det til tatovøren, og hun spurte hvis det er noe du tenker du må gjøre annerledes, og så kom jeg dit, og så hadde hun sittet og tenkt.
Nei, hun syntes det var, med tanke på den bakhistorien på at det er en.
En låt som betyr så mye for meg, og som har et budskap som er så … om det uperfekte, kall det det.
Så likte du at det var uperfekt.
Så nå kan jeg jo vise til dere som ser på oss, og så kommer det et bilde ut på sida.
Skal vi se.
Der ser du det, Frode.

[Frode]
Jeg ser det, ja.

[Lars]
Ja.
En ganske litt sånn barnslig strek.
Det er sånn jeg skriver opp ned på min egen legg.
En av oss er idiot.

[Frode]
Jeg liker den veldig godt, jeg.
Ett ord i hver linje.

[Lars]
Ett ord i hver linje.

[Frode]
Ja.

[Lars]
Mye tull, altså.
Så … Og så er det litt gøy at jeg har skrevet den liksom sjøl.
Og så må jeg takke Honningbarna igjen for en … Altså, for en sinnssyk låt.
AniMorps-albumet er jo …
Øde Øy-materialet, og de har gitt meg et par av mitt livs største konsertopplevelser siste åra, så takk til Honningbarna.
Og takk til tatovør, og takk til meg sjøl, og takk til oss som holder podkast så jeg kan prate om dette.
Men er det ikke deilig når musikk engasjerer så mye at du vil trøkke det på din egen kropp for evigheten?

[Frode]
Jeg må si at det.
Det er så vakkert at hjertet mitt nesten detter ut av T-skjorta.
Jeg må plukke det opp igjen, fordi det er altså når … Det her er permanent.
Det betyr at du har en evig kjærlighet til den låta og til det bandet.
Og hvis dere ikke får med dere det, Honningbarna, og anerkjenner det … Det gjør dere selvsagt, men jeg syns det er fint.
Nå tagges dere.

[Lars]
Ja, nå blir dere tanga, og så kan dere sitte og riste på henne sånn.
Å nei, å nei.
Nå har vi fått oss en stalker-gutt der i helskotten, altså.
Nå går det.
For nå sitter jeg og ser inn brevsprekkene deres.
Hallo, er du også idiot?

[Frode]
Klassiske menn i midten av 40-åra med skjegg.
De er typisk stalkers av punkyband fra Sørlandet.

[Lars]
Helt rett!
Det er helt rett.
Typisk.
Men takk for innsatsen.
Det blei tippa på litt forskjellig rart.
Ingen traff.
Det kommer nye sjanser til å vinne noe annet, folkens.
Neste tatovering … Vi får ta konkurranse da òg.

[Frode]
Det var jo noen som tippa rett, men vedkommende viste jo …

[Lars]
Hadde nok fått et lite hint på forhånd, og da blei det dissing på tips.
Men takk for innsatsen.

[Frode]
Har mora di tippa på det, for eksempel?

[Lars]
Hun har jo ikke fått lov å se denne ennå.
Hun skal ikke få se en før episoden er spilt inn.
Så nå skal jeg sende et bilde til henne etterpå, og da får jeg det.
Akkurat som du sa ‘ødelegger kroppen sin på den’!’

[Frode]
Ja, det får vi aldri fra mødrene våre.
Men det hadde vært veldig gøy hvis du møtte opp, satte beina på kjøkkenbordet der og viste fram en, og det står det ‘en av oss er idiot’.
Det har vært gøy.

[Lars]
Vi skal ha vært der.
Jeg tror nok da hjemme hos mine foreldre, så ville nok det bli to mot én i min disfavør.
Veldig enkelt.
Der hadde jeg nok trukket det korte strå.

[Frode]
Ja, nettopp.
Det er gøy.
Jeg tenkte jeg skulle dra fram noe helt annet.
Egentlig bare sånn … Det holder jeg på med for tida.
Jeg driver og leser bok, en biografi.
Og den leser jeg fordi jeg fikk en sjelden messenger-melding fra min gamle anmelderkollega Mats Johansen i Panorama.
Vi var jo dekka av Kvartfestivalen og sånn i lag i noen år.
Blant annet.
Og han er veldig glad i litt samme som oss, litt sånn postrock, instrumentalrock, blant annet.
Og han drev og leste … Altså Memoiren, som det egentlig er, til Stuart Braithwaite.
Braithwaite?
Det må være Braithwaite.
Som er frontfiguren i Mogwai.
Jeg vet ikke hvor mye forhold du har til Mowgwai, men det bør du ha.
Iallfall fra nå av.
Det er jo et skotsk band, og boka heter for ‘Spaceships Over Glasgow’.
Mowgwai, Mayhem and Misspent Youth.
Det er en veldig … Det vil jeg si anbefaler, fordi det gir et sånt artig tidsbilde av 90-tallet i Storbritannia.
Nå har jeg kommet halvveis i boka, og den er brukt mest på rusing, drikking, spille musikk, ruse seg, drikke, feste, spille musikk.
De er ikke ute av tenåra engang, for han er født i 1976, og nå er vi vel i 1995, der er jeg nå, cirka.
Og det er helt sjukt, men noe annet er at de hater britpop.
De hater middelmådighet i britpopen, for de mente at det var etterligninger av eldre band.
Og litt mer posing.
Jeg har et artig eksempel der de skulle spille en festival nede i … Jeg tror det var Nederland.
Så skulle Blur enkle spiller og være headliner, men så kunne de ikke.
Så de og gutta fra Pavement, et band som de var veldig glad i, jeg er veldig glad i Pavement, liker dem veldig godt.
De bare gikk og tok far seg av all den der wideren til Blur.
Drakk opp alt, spiste opp alt, kosa seg ordentlig med det.
For da kosa de seg ordentlig.
Ikke skulle de spille, og ikke kom de.
Så det var perfekt.
Det er en av de mildere tingene de dreier på med.
Men som sagt, veldig fint tidsbilde av 90-tallet.
Og en annen ting … Grunnen til at han sendte meldinga til meg, var …
At bandet som jeg har som nummer én, blir nevnt flere ganger i boka.
Så det var litt tilfeldig at det ble denne episoden.
Fordi bandet som jeg skal snakke om, ga ut plate i 1999.
Og han visste at jeg var veldig glad i det.
Så det var litt om det.
Og så tenker jeg denne episoden kommer ut på søndag 12. mai.
Dagen før, Lars, så er det jo Eurovision i Malmö.
Og der har vi altså … Du er jo ikke så glad i Eurovision.
Da er det etablert.
Du er ikke så glad i musikk på TV, egentlig, hvis det er konkurranse eller sånne ting.

[Lars]
Korrekt.

[Frode]
Men vi har jo hatt en Melodi Grand Prix-episode som var ganske gøy å spille inn, egentlig.
Og du var nødt til å tvinge deg gjennom.
Og jeg måtte for så vidt gjøre det samme.
Men i år, Lars, så sender vi jo et av landets beste band.
Rockeband, i kraft av gåte.
Ja, det har jeg fått med meg, faktisk.
Og jeg må si …
Den låta her er altså søkke god, og den klarer det gåte kanskje ikke bestandig har vært så god på.
Det er jo … En trykker det sammen til tre minutter, og likevel får ut en låt der det er hook.
Det er gjenkjennbarhet, og det …
Det er en ordentlig bra låt.
Jeg får gåsehud når jeg hører låta, og ikke minst ser det live.
For det er jo gåte live.
Det er jo noe av det beste du kan se.
De er jo ikke så bra på plate bestandig vært.
Men live er det jo en opplevelse.
Og jeg kan ikke vente til å se hva Europa … De skal få et ordentlig band som har holdt på i over 20 år.
De skal få se hva det faktisk vil si å ha et ekte band.
Så jeg lurer litt på om du skal se på?

[Lars]
Jeg er litt usikker på om jeg har hørt den gåtelåta ennå.
Men de kom jo just med et album, det har jeg begynt å høre litt på.
Jeg har jo egentlig ikke vært sånn … Jeg er helt enig i alt du sier om gåte.
Jeg er jo gygridfan.
Den er jo så bra.
Det som skjer nå, dere husker jo det når jeg snakker om det på Eurovision-episoden.
Da satt jo jeg ute i … Da hadde jeg en historie om at jeg satt i stampen ute hos mine islandske naboer.
For min påstand er jo fortsatt at det primært er homofile menn og islendinger som liker Eurovision.
Derfor har vi fått etablert det.

[Frode]
Det er jo helt feil, men det er en artig teori.

[Lars]
Ja, ja, ja, ja!
Men islandske damene satt jo inne og drakk champagne og alt.
Jeg var ute i stampen med mannen, og så kom vi inn til pause, og så gjetta jeg, og så vant Nederland, og så vant jeg en premie og sånn, og så blei alle sure, for jeg hadde jo bare sittet ute og drukket øl i stampen.
I år så har de skjønt at islendingene elsker Eurovision-episoden vår, bare så det er sagt.
Spesielt Kristin, kjernabo.

[Frode]
Hei, hei!

[Lars]
Og i år har de allerede advart.
De kom og spurte, har du ungene?
Den helga sier de nei, jeg har ikke det.
Vi får besøk.
Så der kommer det altså et par andre islendinger, men de har allerede etablert at mennene her er ikke så interessert.
Så jeg er allerede invitert, altså nå er vi på torsdag, om to dager så skal jeg i stampen sammen med to islandske menn.
Og sitte og drikke øl, mens damene sitter inne og ser på.
Så om jeg skal se på dette, Frode, så blir det eventuelt i opptak seinere på kvelden, etter en del øl i stampen først.
Og da vil jo alle sangene være gode, så sannsynligvis.

[Frode]
Det er jo ikke alt i år som er bra, for å si det sånn.
Som vanlig.
Men du burde jo få med deg gåteinnslaget, i hvert fall.
Hvis de kommer til finalen, for i kveld spiller vi en torsdag, og det er semifinale i dag.
Men hvis de ikke går videre, da skjønner jeg ingenting.
Veldig rart.

[Lars]
Ja, jeg bare fikk med meg en sånn krigsoverskrift i dag på tusen politifolk og bomber og granater og snikskyttere og alt, så jeg tenker at det er jo hard rock halleluja nede i landet.

[Frode]
De insisterer jo på at Israel skal være med.

[Lars]
Vi er ikke så politiske, men akkurat det kan vi si.

[Frode]
Og ikke får man lov til å ha palestinaskjerf eller flagg.
Nei, det blir helt oppløst.
Men det er en annen diskusjon.
Nå har vi hatt lang pauseprat, så da går vi videre.

[Lars]
Ja, det blei en lang pauseprat, men det er jo vanskelig å snakke kort når vi snakker om showbiz.
Og det var en litt sånn halv … Ternekast to-overgang til at jeg skal snakke om Muse med albumet Showbiz.
Som kom i september 1999.
Debutalbumet.
Er de i sjangeren post-britpop, eller alternativ rock?
Muse er alternativ rock.
De har blitt et stadionrockeband, og vi har snakka om det om Foo Fighters, og vi har tidligere nevnt det om nettopp Muse.
De var, for min del, de var et ekstremt interessant, spennende … Litt sånn nybrottsarbeid innafor rammene av det jeg likte fra før.
Band i to og et halvt til tre album.
Og så blei de så populære at de forsvant ut i en sånn gigantomanisk stadionrock.
Altså, de begynte å skrive ting for stadionene, og da detter jeg av.
Showbiz.
Debutalbumet.
Her er det jo … Britpopen.
Den alternative rocken.
Her er det Placebo-Lars.
Og Radiohead-Lars.
Dels litt sånn … Grunge-Lars.
Som i den smeltedigeren, så dukker Muse opp.
En av de platene jeg kjøpte da den kom, men som jeg forbinder desidert mest med min første leilighet i et kollektiv i Bø.
Jeg hadde en sånn Philips superbass-kompaktstereoanlegg, et eller annet, som sto der på hylla, og denne cd-en gikk på bånn gnu.
Og det var papirvegger, selvfølgelig, så til glede for Jon og Lars jeg bodde sammen med, så fikk vi hørt en del på Muse.
Det er et eller annet med den plata her som fortsatt har en magnetisk kraft.
Det var ganske lenge siden jeg hadde hørt på den.
Jeg satte den på igjen nå for noen dager siden.
Den der pianointroen på åpningslåta Sunburn.
Men jeg er … Med én gang blir jeg bare … Oi, der er vi!
Der er vi!
Der er vi i 2000, vi er i Bø, vi er i … i … oppe … hva heter det … Oterholtvägen 1!
Vi er i eksamenstider, vi er i forelesninger, vi skal på kroa og drikke oss fulle, alt det gode … Og så er det ikke bare nostalgien, for det slår meg når denne bassgangåpninga på andrelåta Muscle Museum dundrer på.
Det er ikke bare nostalgia.
Dette er jæklig bra.
Dette er jæklig bra.
Det er et eller annet med den derre variasjonen mellom det rolige og det frenetiske.
Matt Bellamy, som synger, har jo denne distinkte tenoren som er bare ganske himmelsk.
Det er jo litt Tom Yorksk.
De fikk jo litt sånn … Kall det pepper for det.
At det er en sånn Radiohead-kopi.
Men det er ikke det heller.
De er på en måte seg sjøl.
Popteften ligger jo der.
Altså, det er jo så enormt flotte popmelodier som ligger … ligger under det der gitarvegg… og den litt … jeg vil kalle det litt sånn
De bringer inn noen elementer som en ikke egentlig hadde hørt så før, til og med ikke Radiohead hadde vært helt på det kjøret her, da.
Og så kommer jo en del ballader og roligere ting etter hvert, som virkelig viser hvilke fantastiske … Jeg er litt usikker på hvem som skriver låtene om det er Bella mi, eller om de skriver dem sammen, men hvilke dyktige popsnekkere de er, altså.
De drar sammen dette, kan jo kanskje kalles litt kjedelig.
Når det blir for mye saktegående der, altså, men dette er ikke bare nostalgia, dette er et ordentlig, ordentlig bra album i mine ører.
De har nå dessverre i nyere tid blitt et relativt uinteressant stadionband, som jeg sa, men jeg så dem jo på Roskilde.
Jeg har lyst til å si at jeg har sett dem alle tre gangene, altså 2000, 2004 og 2007.
Og da fikk jeg også med meg den evolusjonen fra det derre sultne debutbandet i 2000 som har én plate i sekken pluss noe EP-en og greier, via 2004-Muse som da har Origin of Symmetry i sekken i tillegg.
Og det var kanskje den Absolution-turneen, det tredje albumet.
De derre tre første platene som er ordentlig gode, til 2007, da det på en måte eksploderte litt, og de blir oppå oransje scene, headlines seinest på kvelden, og er liksom det derre Åh, vi er et rockeshow, vi er et slags sånn derre Queen-aktig, gigantisk, vi er større enn oss sjøl-ting, som fortsatt er bra, da, og live er jo … Jeg liker jo livemusikk.
Men du mister litt av den der ungdommelige energien og gløden og den der fandenivoldskheten på vi skal vise verden at vi er noe.
Du blir liksom nå er vi verden.
Vi har bevist alt.
Nå skal vi bare stå her og ta imot hyllesten fra femti, seksti tusen mennesker.
Å, så gode vi er.
Muse, Showbiz … Fantastisk album.
Digger det.
Og nå som jeg har begynt å høre litt på det igjen, så skal det gå noen runder til, og så legges det nok i skuffen i et år eller to, og så tar jeg det opp igjen, for det er nok et album som med jevne mellomrom bare tvinger seg fram å måtte bli hørt på.
Veldig hørverdig også i 2024.
Litt rart egentlig at det er 25 år gammelt, for det høres så fresh ut fortsatt, syns jeg.

[Frode]
Ja.
Jeg følger deg veldig på det du sier, altså.
Bra neddykking i dette albumet, for du har sikkert et nærmere forhold til dem enn hva jeg hadde.
Men jeg har òg den plata her på cd.
Og jeg var òg fascinert over det lydbildet og produksjonen og framføringa.
Det er jo som du sier … Det er jo som Tom York skulle ha fronta Queen og … Noe prog-band igjen oppå noe Coldplay-aktig greier.
De debuterte jo faktisk før Coldplay.
Parachutes kommer vel i 2000, så de var jo i forkant der, faktisk.
Men det er jo noe av det samme for de harde òg.
Litt sånn melankoli i det der.
Jeg vet jo òg, for øvrig, sånn amerikdote, at de tre albumene du har øverst, fra Muse oppover, har òg min kjære på lista.
Hun ga meg sin liste her.
Så du er jo virkelig folkets mann.
Så dere har … Jeg begynner å bli litt bekymra, egentlig.
Dere kan ikke møtes ennå, men jeg tror dere ikke skal møtes.

[Lars]
Det er greit å holde det på Sørlandet og Trøndelag-studioene.

[Frode]
Ja.
Litt bekymra der.
Nei, men jeg følger jo fullstendig på det her med utviklinga til Muse, og det som ikke er bra med Muse, følger jeg jo på, fordi det blir litt sånn …
Det var et veldig godt eksempel.
Ja, nå er vi der, så nå er det ikke så farlig med innsatsen.
Nå kan vi bare … Men akkurat her, når de er på debut, og de liksom skal ha noe å bevise … Og det er ofte derfor de første platene er best òg, for da er det mest.
Det er liksom livets plate.

[Lars]
Nå har de gått og brygga på det, og de er jo ikke så gamle, da, men de har brygga på dette i hvert fall de tre, fire, fem, seks siste åra siden de starta bandet.
Og så må vi få det ut!

[Frode]
Og det er virkelig sånn lydbilde av den rundt årtusenskiftet.
Det følger helt … Jeg må jo ha hørt den plata da den kom ut.
Men husker jeg at Muse var … Muse var nok et mye kulere band på debuten, sånn i oppfatning, enn de har blitt senere.
Men det er jo bare sånn det er, da.
Sånn er det jo ofte.
Og man liksom … Å, kult.
Er det bare jeg som vet om det?
Eller vi i kollektivet?

[Lars]
Ja, for det blei en litt sånn … Oi, du har ikke hørt om Muse, nei?
Nei, det skal jeg si deg, det er en spennende sak.
I dag ville jeg ikke vurdert engang å gått på en Muse-konsert hvis jeg så de hadde kommet til Oslo, for eksempel.
Men det er klart, det hadde trukket opp, tror jeg, hvis de hadde stått på toppen av festivalplakat der jeg likevel skulle.
Så hadde jeg ikke ditcha de.
Min reisevilje for å dra og se de i dag er ganske nært null, men som en del av en pakke – ja takk.

[Frode]
Ja, OK.
Jeg følger med på det.
Nei, men her er jo et godt bilde av episoden, syns jeg, det her med at du ikke helt klarer å glemme det, og at det fortsatt er kvalitet.
Går det an å si at det fortsatt er et … Hvis du skulle ha plukka opp de fem absolutt beste albumene fra 1999, ville det da ha …
Dukka opp på Topp fem da òg?
Sånn … Ja.
Ja.
Så bra.
Det syns jeg er litt sånn greit å avklare, for … For jeg vet ikke.
Men det er mest fordi jeg ikke har det samme forholdet til det, da.
Ok.
Da, Lars, skal jeg endelig få snakke direkte om et album fra Jimmy Head World.
Mine gamle helter fra rundt årtusenskiftet har dukka opp i forskjellige sammenhenger, hit og dit og hist og bist, i forbindelse med andre ting.
Og jeg skal snakke om Clarity fra 1999.
Det skal sies at heller ikke dette albumet kjøpte jeg før et par år senere, i 2001.
Og det var vel rundt samme tid som etterfølgeren Bleed American kom ut, så jeg kjøper dem litt samtidig.
Så for meg er dette 2001-musikk.
Men begge disse albumene er jo for meg, og for mange andre, to påler i musikkhistorien.
Da de var med på Oslo, og sammen med sjangrene emo og poprock.
Til en vellykka bastard, hvis det er lov å si.
Det er mye som har skjedd siden den gangen, da.
Men det er ingen som kan ta fra Jimmy Hit World det de gjorde, i henholdsvis 1999 og 2001, i hvert fall.
Og så har de aldri klart å gjenta den bragden, sjølsagt.
Sjøl om inntektene sikkert har steget betraktelig.
Og jeg har gått mye med dette albumet på øret i nattetimene sine òg, og tenkt på livet, men jeg har òg levd livet, festa og kost meg til albumet.
Jeg har snakka entusiastisk med andre venner av sjangeren og betydningen av musikken i våre liv.
Jeg har sittet på nachspiel og snakka med musikere som har spilt på Kroa.
Og diskutert, blant annet clarity og hvor bra det er.
Og det albumet her er først og fremst et nesten perfekt popalbum.
Med rockens språkbruk på et vis.
Der bandet …
Da, to år seinere, traff de planken perfekt med Bleed American, det må være lov til å si, men de beste låtene fra Clarity står ikke tilbake fra nå, og det som skulle komme.
Det er bare litt sånn … Kanskje litt mindre stramt og litt mindre modent, som det ofte er, da.
Her er tredjealbumet til bandet, for øvrig, og det regnes jo som et av de mest innflytelsesrike albumene.
Det her òg, i emo-sjangeren.
For det det gjorde, da …
Det var at det markerte et skifte fra litt mer punkrocka stil, som de hadde på de to første albumene, og en litt røff emo på et vis, til at det ble litt mer raffinert, litt mer melodisk, mer emosjonelt i lydbildet.
Og sånn sett så går det an å si da at det skiller seg sånn sett ut, med litt mer sånn … Det er litt mer kompleks låtskriving, egentlig.
Litt mer tekster som er mer dyptgående.
Og de eksperimenterer litt mer med ulike instrumenter og produksjonsteknikker.
Kanskje har de større budsjett, det vet jeg ikke.
Det ville jeg kanskje tenkt.
Men dette begynner med en sånn myk sang som heter For Table for Glasses, og så …
Går de gjennom et ganske bredt spekter av lyder og følelser, og kulminerer i en sånn episk 16-minutterslåt som heter ‘Goodbye Sky Harbour’.
Og som både låta og albumet egentlig er kjent for sånn … Det er ganske omfattende og mye lag i produksjonen.
Det er mye greier som foregår.
Det ble jo aldri noe populært album her akkurat der og da, men det har jo vokst og vokst i etterkant, da.
Det eksperimenterte med kanskje strukturer og arrangement som var uvanlig, litt sånn i samtidsrocken i 1999, det går an å si.
For her var det jo strykekvartett, og det var programmering og samples og sånt som kanskje hadde blitt mer vanlig senere.
Jeg vil si at kanskje akkurat det bidrar til at det blir litt sånn mer …
Det er så pretensiøst å si, men det er sånn mer tekstur.
Rik tekstur.
Men det er også en sånn følelsesmessig resonans i de greiene her, da.
Det er jo følsom musikk.
Det her var jo.
Det var jo en innovativ tilnærming, går det an å si, og det er ikke nødvendigvis jeg som påstår det, men det er det jeg leser meg opp til.
Dette definerte jo lyden til bandet, men det satte òg en høy standard for hva man kunne få til innenfor sjangeren, for den var litt mer begrensa, tror jeg det går an å si.
Jeg må jo nevne singelen ‘Lucky Denver Mint’.
En særdeles oppløftende og boblende poplåt.
Og ikke minst de nydelige balladene ‘Just Watch The Fireworks’.
Og kanskje min favoritt ‘For Me This Is Heaven’.
Tror kanskje jeg har snakka om den i …
I sånn melankolig kvelds… Nei, høstlåtsammenheng.
Kan det stemme?

[Lars]
Det tror jeg du har helt rett i. Akkurat den har jeg et lite forhold til.
Og det må ha vært fordi du har nevnt den.
Jeg har ikke funnet den på egen hånd.

[Frode]
Men det her er låter for meg som er bortimot perfeksjon, egentlig.
Og som du, Lars, vet, og som du som er fast lytter til podkasten vet, så er jo ikke jeg fremmed for en god poplåt og en god melodi.
Og det slønger jo Jimmy Heat World etter oss rundt enhver sving på clarity.
Men det er jo ikke bare melodi og god pop.
Det er sånn ordentlig innlevelse, ektefølt liv, i disse låtene.
Som at de har noe på hjertet, faktisk.
Og jeg vil jo si at det høres absolutt best gjennom vokalen.
Akkurat her har de fortsatt to vokalister på Clarity.
For opprinnelig så var det to gitarister og to vokalister, sånn sett.
Og det var han som het for Tom Linton, som opprinnelig var hovedvokalist på de to første albumene, ‘Jimmy Hit World’ fra 94, og ‘Static Prevails’ fra 1996.
Men etter hvert som de utvikla seg, så begynte han andre gitaristen, Jim Atkins, det er han som er hovedlåtskriver etter hvert, å ta mer fremtredende plass som vokalist.
Det skjer egentlig her på Clarity.
Her begynte han å synge på de fleste sporene, og det de sier er årsaken var at de ønska å utforske nye retninger, og hans evne til å
Kanskje matche denne dybden i … det emosjonelle, eller noe sånt.
Det passer han bedre til.
For han er enda litt mer begrensa, han der Tom Linton, vil jeg si.
Men han bidrar jo masse på det med harmonier, som Jimmy Heatwell syns jeg er ekstremt god på.
Ingen av dem er spesielt gode tekniske vokalister.
Det kan man høre hvis man hører noen liveopptak.
Ofte litt surt.
Men Atkins spiller ganske høyt, og så har han en litt sur stemme live.
At det ikke helt sånn … treffer.
Men det gjør kanskje musikken mer ekte og litt mer gjenkjennbart i følelsene, kanskje?
For jeg kom på det da jeg satt og tenkte bare at dette minner meg egentlig litt om Maria Mena.
Hun lager jo òg sånn ektefølt pop, full av følelser, og så synger hun av og til litt på kanten av at det blir surt.
Den ligger akkurat på grensa, men masse følelser.
Så jeg tar det hver dag, så lenge det er gode låter og innlevelse, i motsetning til musikk som er 100 % perfekt uten innlevelse.
Ok, det ble nå langt, kje.
Men et av mine absolutte favorittalbum fra 1999, og generelt, vil jeg si.
Og det skulle bare mangle clarity, Jimmy Heat World.

[Lars]
Jimmy Heat World, Maria Mena, surt, godt.
Du leverer langt og deilig nå, som sikkert kona di sier ofte òg.
Beklager.
Pip.
Men … Jeg lener meg tilbake og koser meg, Frode.
For det er så utrolig fint å høre deg prate om ting som ligger ditt hjerte nært musikalsk.
Da er du så … Det er helt … Fortsett, fortsett.
Kjør på.
Og det er jo nydelig overgang til det jeg skal snakke om snart, for jeg skal også snakke om noen som ikke nødvendigvis er en sølvstrupe, men som jeg syns leverer meget godt, så …
Jimmy It World har jeg fått tak i fordi du har nevnt det tidligere, og hørt litt på det, og det er jo i den samme gata som du har sagt noen ganger nå.
Du holder deg på en sti i dagens sending.

[Frode]
Definitivt.
Jeg bare beklager til dere som syns det her er kjedelig, men håper dere syns det er litt gøy å høre på hva jeg tenker om det, i hvert fall.
Det får nå være vel.

[Lars]
Vi får gi en country spesial til Jonny seinere.

[Frode]
Ja, før vi gjør det.

[SPEAKER_03]
Nummer to.

[Lars]
For … Nå skal ikke jeg snakke stygt om Øystein Greni, men han er jo ingen … Det er ikke alltid, i hvert fall ikke på liveopptak, at han er en sølvstrupe.
Jeg nevnte det for Frode før sending her, at jeg husker det var en lydverkepisode da det var et opptak fra Hulen i Bergen, da de tok ned alt unntatt vokal.
Han holdt på å le seg i hjel av sin egen vokalprestasjon.
Og dere som har hørt litt på norsk musikk, veit at Øystein Greni er en ikke ukjent frontfigur i bandet Big Bang.
Og dere som har en kalender, kan nå fort slå opp i 1999.
Hva skjedde da?
Jo, da kom Big Bang med plata si, Electric Soundbook.
Som ikke er debutplata, for det er Wapst fra fire-fem år før, men som ofte nærmest …
Nei, det begynner likevel, for det var jo et band som var i full fart til å gå i oppløsning, og så solgte Greni Vespaen sin Storero på internett for å finansiere innspilling av dette, og det var et band i full oppløsning, de var på bylarm da de omtrent egentlig gikk fra hverandre.
Og så blei jo Electric Soundbook en kjempesuksess, altså kjempesuksess målt opp mot forventningene, antar jeg, men det er jo et meget anerkjent album, både Salak Stars-messig og ikke minst kritiker- og lytterrost, og dette er, som du var inne på med dine nå, et album som for meg er et av
Kall det livets album.
Altså, dette er et album jeg ofte hører på, som jeg også går tilbake til.
En perle i både norsk og internasjonal poprock-musikk, eller rockemusikk.
Og det var den gangen Big Bang var dritbra.
Fjorårets Le Californier, når vi er inne i Californias-lista mi … Det tar jeg ikke tak på i det hele tatt.
Jeg har prøvd å høre på det et par ganger, jeg klarer det ikke.
Så det er ikke sånn at jeg for gud er alt Big Bang gjør, men Electric Sandbook gjør jeg det, og jeg prata jo om Big Bang i episode åtte.
Favoritter på B, så dere får bare bære over med at det blir litt repetisjon, men det er for godt til å ikke prate om når jeg har muligheten, for i 1999, dere, da liker jeg jo norsk rock.
Jeg liker jo grunchen, og så var jeg britpopen, og så er jeg jo glad i norsk rock, ikke sant?
De fire store med, og så kommer jo de fire store pluss, og da er jo CC Cowboys ofte big bang.
Et band som jeg kanskje har på førsteplass, osv.
Det Big Bang gjør her på Electric Soundbook som jeg synes er så fantastisk, for det første synes jeg den er produsert utrolig fint.
Det er en lun produksjon, en veldig varm produksjon, og det er en
Visning, altså, i det litt sånn poppete rock … rocken.
Her er … jeg veit ikke helt hva han skal beskrive det som.
Jeg synes jeg hører både sørkystrock og vestkystrock og americana og litt funk og litt soul, og det er veldig sjelfullt, synes jeg.
Og på plate er de også ganske gode på litt sånn harmonier, og det rusler så fint av sted.
Fra denne plata er det jo bare Øystein Greni som er igjen, ikke sant?
De har jo bytta litt ut.
Det vi kjenner som big bang i dag, er jo gjerne med Eilifsen på …
Hangsleilersen på bass og Olaf Olsen på trommer, men her er det jo Erik Tresselt og … jeg husker jo ikke alle de navnene, det kunne jeg sikkert funnet ut.
Poenget er bare at musikken … Øystein Greni er her, musikken står som en påle.
Dette er nesten umulig å mislike, jeg kan ikke skjønne at noen kan mislike det.
Jeg minnes at Dagbladet eller VG anmeldte det som retrorock, jeg skjønner hva de mener med det, men du må ikke tenke på det som gammalmannsrock.
Hvis du mot formodning ikke har hørt dette albumet, så trenger du ikke å si at retrorock er kjedelig, gammeldags.
Det er ikke det, altså, dette er lekent.

[Frode]
Det er sånn klassisk media på den tida.
Alt som var rock, som ikke hadde en sånn moderne lyd, det var retro.
Alt var retro, og det tror jeg faktisk jeg må si ennå.
Det er et så håpløst uttrykk, men takk for meg.

[Lars]
Ja, for lyden av dette albumet er litt sånn tjukt, loddent teppe i studio som luner ned og varmer hele lydopplevelsen.
Tydeligvis retro, da.
Poenget her er jo også at tilbake igjen i 1999, og da utover, for den kommer litt seint i 1999, hvis jeg ikke husker helt feil, og utover i 2000.
Jobba på denne ferja.
Møtte ei jente som hadde sommerhjelp på den ferja, som het Karina, veldig flott jente både innapå og utapå, og vi blei kjærester, og dette var liksom litt vårt album, hun likte det, jeg likte det, og etter hvert så flytta hun med meg opp til Bø, sjøl om hun ikke studerte der, det varte ikke så lenge.
Så da flytta hun hjem igjen.
Men poenget er at det er den lyden av forholdet der som egentlig var veldig fint.
Jeg husker veldig godt den leiligheten i Bø.
Da vi hadde … Hun jobba jo i … Hun var lærling i helsevesenet, så hun sto veldig tidlig opp i forhold til en student.
Men den lyden av at hun tassa rundt og hørte på dette mens hun smurte seg litt mat og forsvant tidlig ut døra så jeg bare kunne rulle meg rundt og sove videre …
Så det har på en måte både mange, mange gode minner knytta til seg, i tillegg til at det er …
En viktig milepæl i min glede og kjærlighet til norsk rock generelt, og Big Bang spesielt.
Og Big Bang har gitt meg så mange gode konsertopplevelser at de fortjener jo all den hyllesten de kan få, for det er og blir et fantastisk band, sjøl om jeg ikke helt skjønner de siste platene.
Så er det virkelig … og … Stein Greni er fantastisk, Olav Olsen er fantastisk, Nikolai er fantastisk, det er bare kos og glede å sitte og høre på dette og oppleve … og jeg blir litt sånn ydmyk av at jeg får lov til å leve i samtiden med slike musikere.
Dette var pretensiøst, altså, men det er så …
Vi er på en måte rett i den kjærligheten til musikk, er vi her.
Min kjærlighet til musikk kretser rundt noen sånne pilarer, der faktisk denne plata er en av de som virkelig fikk meg til å forstå.
Nummer én at alt trenger ikke å være grunsjete og hardt og tøft, det kan være mer soft og delikat og likevel gi meg alle de gode følelsene som musikk skal gi meg.
Så, lang historie kort, et favorittalbum.
Likevel ikke godt nok til å komme mer enn på andreplass, og da kan jeg tenke hvor favorittalbum nummer én er, men en evig skinnende stjerne på min musikalske himmel, altså.
Electric Soundbook, Big Bang.

[Frode]
Ja, Big Bang.
Vi har jo snakka litt om dem før.
Og for meg … Jeg har jo ikke så nært forhold til sjølve plata, hvis du ser bort fra Wildbird og sånne ting.
Men dette konsertbandet, Big Bang, det har jeg mye varme følelser for.
Og det minner meg om 1999, fordi … Var du på høstfesten i 1999?

[Lars]
Nei, jeg begynte jo ikke før våren … nei, høsten 2020, så jeg var på den intime interne … ja, nei, 2000, men jeg var oppe hos en kamerat som begynte å studere i 1999, men jeg var nok ikke på den høstfesten, nei.
Det var jeg ikke, jeg var på noe intimt internt, og så surferosa, det var det jeg gjorde.

[Frode]
Ja, ja, ja.
Jeg har vel nevnt det før, men de spilte jo på denne høstfesten som var en sånn årlig greie mange år.
Torsdag 28.10.1999.
Det vet jeg fordi jeg har anmeldelsen min fra den kvelden.
Du kan trygt si at jeg var sjarmert av dette.
Og det var jeg ikke alene om.
Det var mitt første møte med Big Bang.
Personlig sto jeg med et smil om munnen hele konserten og kunne ikke la være å la meg sjøl bli dratt med i festen, og at dette var potent rock.
Rett og slett en underdrivelse, blant annet, sa jeg.
Og så var det jo dette legendariske nachspielet som ble holdt i garasjen på Kroa.
Der det ble buldrerom etter hvert.
Der var det satt opp benker, og det var salg av diverse greier.
Og du måtte ha invitasjon for å komme inn.
Så dette var på natta, ikke sant?
Det var første og siste gang det skjedde, fordi det var så mye bråk fra den festen at naboene klaga ganske mye til huseier.
Så det skjedde ikke noe mer, men det var legendarisk, og der gikk Øystein Grene rundt og var …
Stjerna med et smil om munnen, han òg.
Vi alle var veldig lykkelige over det som har skjedd.
Og det er egentlig bare … Det er sikkert den beste konserten jeg har sett med dem, nettopp fordi det er så godt minnelig, og det var som første møte med dem.
Men det er jo bare begynnelsen på en rekke sånne opplevelser med big bang som jeg har hatt.
Hovedsakelig på kroa, men også andre plasser.
Det er jo aldri dårlig.
Det er aldri dårlig, og du kan mene hva du vil om enkeltlåter og album og alt, men live … Gud bedre!
Jeg vil kanskje si at de er Norges beste liveband de siste 25 åra, i hvert fall på topp tre.

[Lars]
Ja, du kan jo sitere låta ‘This is one of a kind’.
Det er jo mange andre gode liveband, men de har vist over så lang tid å være så på live, og på en måte ikke eldes i liveuttrykket sitt.
De er jo som en gjeng ungfår der oppe på den scenen fortsatt, og det er fascinerende.
Altså, det finnes band som er mer energiske, det finnes band som sikkert spiller bedre, men det er den pakka, den energien … De drar med seg inn i rommet og over til publikum.

[Frode]
Musikkglede.

[Lars]
Ja.
Helt rett.

[Frode]
Øystein Greni elsker musikk, sånn som oss.
Musikkelsker.
Og det har han med seg på scenen.
Helt rett.
Det har vært drømmen å ha Øystein Greni som gjest i podkasten her.
Da har jeg blitt veldig underdanig, kjenner jeg.
Han har vel ikke det programmet lenger, men Greni-timen eksisterer lenger.

[Lars]
Hadde den vært her, så hadde det blitt Greni-tretimeren.
Minst.
Vi hadde bare sittet sånn.

[Frode]
Ok, ja.
Hva forteller du?
Apropos det, nå har vi holdt på lenge, merker jeg.
Men vi advarte om det.
Men det får bare gå.
Når vi har så sjeldne episoder som vi har, og vi har hoppa over en måned og i det hele tatt.
Får bare gå.
Jeg skal jo dra fram det beste popalbumet fra 1999.
Og dermed et av de beste popalbumene fra 90-tallet, sånn generelt.
Det ville vært et av de beste i dag, til og med.
Ikke at det skal så mye til, kanskje, hilsen gammel mann, men jeg snakker jo selvsagt om hoppunkerne i Blink-182 og albumet ‘Enema of the State’.
Et album som … Vi har jo snakka ganske mye om …
Om det albumet, da vi hadde denne poppunk-episoden med Sama fra 2 Minutes 1 i fjor høst.
Så vi burde jo ikke snakke for lenge om det, men vi får se hvordan det går.
Det blir det nok lenger likevel, fordi …
Det var jo ikke … Og det er kanskje ikke spesielt kult å like poppunk av en eller annen grunn.
Og kanskje spesielt ikke når du gjorde det bra på hitlistene.
For sånn var det iallfall før.
At det som var populært, skulle vi ikke like.
Og når det i tillegg var med humor og humør i oppskriften, da kunne man jo verken ta det på alvor eller la seg kjenne for nøye med det.
Nei, nei, nei.
Det var ikke sånn at jeg blæsta Blink 182 ut av høyttalerne når det var fest, for å si det sånn.
Jeg spilte ikke når vi hadde nachspiel på rommet til Jonny.
Det hadde blitt skrudd av … I stedet sto det i walkmanen eller minidiskspilleren, jeg husker ikke helt hvilken det var, når jeg sykla opp bakkene fra Bø sentrum til Bø sommerland for å jobbe som områdeleder på catering sommeren 2000.
Det er først og fremst 2000 for meg.
Svett og god sto jeg på pedalene opp Folkestadveien.
Og ekstra svett opp bakken fra Folkestadbru som gikk over Bøyelva.
Som var ekstra vondt etter at man har fått ordentlig god fart ned bakken.
Og så trilla du over brua, og så hadde du et par biler bak deg.
Og så var det å begynne å trykke på igjen.
Opp en ordentlig seig bakke.
Da var det ganske godt å ha energispruten fra låta som What’s My Age Again.
Jeg tror faktisk det … Hvis jeg starta fra Bø sentrum og hadde det albumet fra begynnelsen av, så var det ca.
der den dere What’s My Age Again kom inn i bakken der.
Og du hadde Wendy Clear, kanskje min favoritt, Aliens Exist, og ikke minst bangeren over alle bangere, All The Small Things.
Låta som vi alle i hemmelighet elska, ikke minst fordi videoen gjorde så infernalsk narr av boybands og Backstreet Boys spesielt.
Den er fortsatt elska, Lars, med over en milliard avspillinger på Spotify.
Det er fortjent.
Det syns jeg òg.
Jeg har sjølsagt hørt på albumet igjen nå i forkant av innspillinga, og jeg bør slå fast, for jeg var ikke sikker på om den skulle være på topp to.
Men her er det altså tolv perfekte poplåter på 35 minutter og 19 sekunder.
Ikke en eneste av disse låtene er mindre god eller gjennomsnittlig.
Nå sitter det sikkert garantert noen beinharde punks ute der og rister på huet av dette, og det er lov, men jeg tror dessverre at mange av punkerne, og de som likte punk, misforsto litt med vilje hva band som Blink 182, Green Day og The Offspring holdt på med.
Jeg vil jo kanskje si at de aldri lata som om de tilhørte den der gamle garden … Nei … Det her var band som elska popmusikk, men som òg elska punken og energien som kom derifra.
Så de bare fjusa denne sjangeren i hop, og så …
Og så fikk de både musikalsk og kommersielt hell, rett og slett.
Og det må være lov!
For ikke engang … Altså, du kan jo ikke engang ymte frampå!
Mener jeg at Blink 182 ikke mener det de holder på med og holder på med, for vi snakker her om et band som skrev popmelodier og hooks som såkalte profesjonelle låtskrivere ville ha slitt med å få til den dag i dag, altså, der de setter seg ned i kollokvier på ti personer for å grinde ut neste hit for en eller annen bortsett fra popstjerne, og i tillegg, da, så spiller de fletta, de fleste i tillegg.
Hør.
Hør på trommisen Travis Barker.
Bare hør på ham.
Han spiller jo ikke på trommer.
Han spiller sanger, litt sånn som Ringo Starr holdt på med.
Han løfter sangene.
Han bidro med sånne komplekse, raske trommerytmer som var ganske uvanlige i poppunken på den tida der, og så tilførte han helt sånn ny dimensjon til musikken til Blink 192.
Det er vår første plate han er med på, tror jeg.
Og det her gjorde at det ble både mer energisk og teknisk utfordrende.
Han skapte jo på en måte en sånn unik spillestil, som kombinerte elementer av punkrock og hiphop og til og med noe jazz.
Akkurat den siste biten her har jeg lest meg litt opp på, og det støtter jeg fullt ut.
Men det setter litt ord på hvorfor det er så fascinerende å høre.
På den dynamiske trommespillinga som gjør dette til noe mer rett fram-punk med popmelodi.
Det er ikke straight forward, det er så mye mer!
Dette albumet gjorde absolutt alt for Blink-18 i tur, så sagt, og ble en megasuksess.
Det har solgt over 15 millioner eksemplarer globalt siden 1999, pluss alle strømminger.
Definitivt det mest kommersielle albumet fra meg i dag, det, når vi kommer til nummer én, ikke sammenlignbart engang, men jeg regner med at vi alle er enige om at dette er fortjent, for men hva du vil, dette er et perfekt popalbum.
Snakkes!

[Lars]
Jeg støtter opp, jeg avslørte jo i poppunk-episoden at jeg ikke er den største poppunk-fan, men jeg har jo en voldsom glede og respekt av musikken, og jeg tror jo … Det er jo litt sånn som du sier, Frode.
Jeg tror faktisk den suksessen disse bandene oppnådde, jo er mye av grunnlaget for at de gamle punkerne satt og var litt gretne.
For de hadde jo holdt på å få knapper og glansbilder i alle år.
Aldri kommet seg opp og fram her i verden.
Satt der med noe piercing her og hanekam.
Så kom det en gjeng litt sånn glatte wannabeast i de sine øyne, og …
Du toppa hitlister og blei populær og dro de flotteste damene og … makan!
Men det er jo … Hadde det vært så lett å skrive så fengende musikk, hadde du alle gjort det.
Men det er jo ikke så lett, så det er en voldsom respekt for faget de utøver, alle disse banda, og blink one and two med Enemy of the State og Trommis Parker, som du sa.
Trommis Parker!
Nei, men et glimt i øyet og smil om munnen, og det hjelper jo alltid.
Det er aldri feil å ta seg sjøl litt uhøytidelig og ha et lite smil i munnvika.
Ting blir ikke alltid bedre av å være sur og gretten og se seg sjøl som verdens navle.

[Frode]
Ja, og det er så godt sagt.
Fram med humøret.
Du kan levere humør med god innlevelse og at du mener det, og at du faktisk ønsker det.
Når du hører på tekstene, er det ikke bare ungdommelig angst og blade, blade.
Det handler faktisk litt om depresjon og tunge ting òg.
Skjult inni denne veldig oppløftende melodien og hooks på hooks på hooks, ikke bare i vokal, men i gitarer og bass og drommer og whatever.
Overalt.
Da, da, Lars … Nummer én.

[Lars]
Du avslutta med depresjonen.
Jeg skal ikke si at jeg skal inn i depresjonen, men jeg skal i hvert fall dypt inn i melankolien!
For noen album er ikke bare bra, de er jo ekstremt bra.
De er bautaer.
De er sola som universene, eller solsystemene, går rundt.
De er liksom midtpunktet.
Nå skal jeg snakke om et sånt album i min verden.
Det er et debutalbum.
Det er norsk.
Det er vel et av de som solgte mest.
Sannsynligvis.
I hvert fall i 2000, for det kommer litt på seinsommeren 1999.
Vi skal selvfølgelig til Stokmarknes, Hadsel kommune, Nordland.
Vi skal til timen før soloppgang.
Vi skal til Madrugada.
Of course.
Og vi skal til Industrial Silence, som er … sekstifire minutter, det er jo lenger enn en tror, men det er, jeg kom med en påstand, det er sekstifire minutter der ikke et eneste av de minuttene er overflødige.
Og det er en prestasjon i seg sjøl.
Syns jeg, for det er ofte jeg mister litt piffen på når vi er oppe i de lengdene der, når vi bikker fem og før femti, så begynner jeg liksom, da skal det være noe ekstraordinært, og det forteller jo hvor ekstraordinært jeg syns dette er, det er jo bare i gåsetegn tretten sanger, så det er jo ikke pepra.
Men vi begynner jo med 6.30 på Vocal, altså åpningsbordet, ikke sant, og så fortsetter vi med en kort en.
Det er bare fire minutter på Beautyproof, og så kommer de på 4, 5, 6, 5, 5, osv., osv.
Og det kjennetegner jo …
Den tidlige madrugadaen, fordi de blei jo litt mer rockete på gritt et par album etterpå, da bare snaua de seg litt inn og kjørte på, men tidlig madrugada her med debuten er sjokkerende unorsk.
Altså, det er så ek…
De har vært nede hos Kai Andersen nede i Halden, så sjøl om vi ikke snakka om noe Halden-band i dag, så havna vi i Halden til slutt, likevel.

[Frode]
Alle veier fører til Halden.

[Lars]
Ja, Norges rasshøl.
Hele tyngdepunkter bare renner ned til Halden og skal ut der.

[Frode]
Hei til dere, Kallen!

[Lars]
Hei, hei!
Ja, nei, men … Men det er noe med … Altså, her har vi en produksjon som er prikkfri.
Det får fram den melankolske rocken på en utrolig fascinerende god måte, og i …
Jeg snakka om de fire store.
DumDum Boys var jo proffe.
Jokke var Jokke, Raga var jo punkerne med litt sånn blikkboksopptak fra 80-tallet, holdt jeg på å si.
Kom seg utover 90-tallet.
Lillos er jo litt sånn … Litt sånn flinkis her.
Og så kommer det her, som er så massivt, men mykt på samme tida.
Det er … for meg er det bare … det var en wow-opplevelse, og det … og så slår det meg.
Guttene er jo her blitt … ja, de har jo bikka tjue, godt og vel, et par–tre, kanskje.
De har jo holdt på i seks år, hvis jeg har forstått det rett.
Flytta til Oslo, da, så sjøl om de på en måte er oppafra, så er de da kommet seg til Oslo, begynte der.
Men det er så sinnssykt med sjøltillit!
Altså, du kommer oppafra i et eller annet grisgrendt strøk langt i nord.
Ned til Oslo-gryta er et band, og så går du inn i studio med en sjøltillit … Altså, det er jo et sånt statement, den plata her!
Her er vi!
Vi flytter oss ikke.
De, de, de, de kommer og bare steller seg foran deg som den derre svære dørvakta.
Nei, du kommer ikke inn, for her står vi.
Uten at de er spesielt aggressive eller pågående, men de bare … Her er vi!
Dere blir ikke kvitt oss!
Og det, det er noe med hele den Industrial Silence som bare er …
Det blåser meg over ende når jeg hører på den i dag også.
Det er et band proppfullt av sjøltillit.
Uten at jeg sier at de er noe spesielt sjølgode, eller noe sånt noe.
Tvert imot.
Jeg syns jo når jeg hører intervjuer med de her, at de virker veldig nedpå og trivelige.
Men det er bare en teft og en tyngde i melodiene, i det musikalske uttrykket, i den tekniske leveransen, og ikke minst så har vi jo Sivert Høyem, Norges nest beste stemme.
Pål Flåta, hvis noen lurte på hvem som var den beste, så er vi ferdig å diskutere det, det er ikke mer å diskutere.
Men det er jo kirsebæret på toppen av dette melankolske musikalske universet som er så tett opp til perfeksjon.
Nå kom italieneren fram her, for dere som ser på YouTube.
Mamma mia!
Det er et rockete driv.
Det er jo så … på en måte enkelt.
Jeg kan jo spille de fleste av de sangene på gitar, fordi de holder seg i G, E-moll, A-moll, D, C-universet.
Så enkelt i gåsestein.
Hadde det vært så forbanna enkelt, hadde alle gjort det.
De klarer å ta …
Å lage noe lekent og mystisk, og hele tida så dukker det opp elementer i hver låt som gjør at du blir sittende på, om ikke helt på tuppen av stolen, så sitter du litt sånn frampå og lurer på … Oi, hør på det!
Det er ikke én eneste sang jeg ville tatt ut.
Det er ikke ett eneste sang jeg tenker oi, den var litt for lang, den kunne de kappa ned sånt noe.
Så for meg er dette et av de aller, aller, aller beste albuma jeg veit om i hele verden.
Og det er faktisk et norsk debutalbum fra en gjeng ungdom fra oppe i nord som har flytta til Gryta for å spise seg store og fete.
Og så gikk jo veien videre i det madrugadske universet til The Nightly Decease, som jo dro det enda lenger ned i melankolien det neste albumet.
Som jeg elsker veldig mye, den også, men da mister jeg litt av rocken.
Da er de bare helt nedpå, og jeg syns det er så nydelig.
Før de plutselig dukker opp igjen i nesten litt mer sånn garasjerockete grittlandskap.
Så jeg syns det er Madrugada sin evne til å …
De er i melankolien, og så har de et ganske stort spekter av musikk i seg, og jeg synes Industrial Silence er den perfekte … Åååå.
Nå har jeg prata meg litt tom, men jeg tror folk skjønner at dette er et album som fortsetter å tyrre meg, det fortsetter å glede meg, og det blir nok med i den kanskje vi må pakke det med på den øde øya når vi skal dit sammen med noen andre.
For dette er virkelig, virkelig bra.
Tusen takk til Madrugada.
Igjen akkurat som med Big Bang.
Takk for at jeg får lov å leve i deres samtid og leske meg på deres safter i form av musikk.
Tusen takk!

[Frode]
Akkurat på slutten her syns jeg du mista deg litt.

[Lars]
Jeg blir slik gira at jeg liksom ligger og patterner i meg musikken.

[Frode]
Jeg fikk noen biller i hodet som jeg ikke kan gå videre med, så da må jeg si noe.

[Lars]
De som ser oss, ser jo at den T-skjorta hjelper jo ikke på nå.

[Frode]
Lars, la oppe the campshots.

[Lars]
Ja, det kom shots i bandtips.

[Frode]
Jeg må si at det her er jo på boblelista mi.
Nå er du en større fan av Madrugada enn meg, sånn sett.
Men for meg er jo dette et av de viktigste norske albumene fra det tiåret … Altså, si at du fem år før, fem år etter, da.
I hvert fall.
Når du snakker om det, tenker jeg på Amsterdam Stranded fra Minnard Choir som kom året før, og så tenker jeg på Bergensbølgen oppi det her med ganske mye rocka melankoli.
Jeg lurer på hva det var i samtida der som gjorde at det kom så mye?
Tung melankoli-rock der det var dystert, man likte sjølsagt Nick Cave oppi der, han var jo kanskje ekstra stor et tidspunkt der … Var det dette årtusenskiftet som lå, med emo nå for så vidt, som lå over oss og skapte litt angst og frykt, og vi trengte å ha noe som satte ord på noe, usikkerhet?
Jeg veit ikke, men det er jo, som du sier … Jeg trenger ikke legge til noe mer av det du sa, for alt er jo rett.
Det er jo så utrolig bra album.
Og så syns jeg det var et kjempebra poeng da du sa at de kom dit med sånn skjørt litt.
De ga ut en liten EP før, men de var liksom på topp da de flytta til Oslo.
De har liksom gjort fra seg det her, finnet ut hvem man er, og så bare … Ok, nå er vi ferdige, vi drar til Oslo.
Vær så god.
Jeg syns det er fascinerende, for det er ikke mange band fra utafor Oslo som har fått … Og utafor Bergen, kanskje … Som har fått det på samme viset, da.
Det må jeg si.
Fascinerende band.

[Lars]
Ja, og det … Vi glemte å si rikosjett, som er litt i samme gata der.
Men det var noe med de fremtoningene.
De kom og var … De var høye og mørke, ikke i den negative forstanden, men de kom liksom inn og bare … Jeg husker jo vi sto der på kroa tidlig 2000-tallet.
De antar jo at Madrugada var der år 2000 og 2001 og 2002.
Enhver turné var jo de på kroa, og vi så de mange ganger.

[Frode]
Jeg spilte på Kroa før de ga ut en plate her på våren, tror jeg.
Jeg var ikke der, men.

[Lars]
Men, og live også, Robert Burås på gitar der var jo et unikum på sida der, og Sivert Høiem blir jo en sånn … Og den rollen har han jo tatt seinere, både på soloplater og Madrugada, og dette sideprosjektet som jeg aldri husker navnet på, som var én plate, og som var dritbra.
Han har en karisma rundt seg, en utstråling når han kommer ut med den dressen, litt sånn fin i tøyet, høy og … Han er ikke høy og mørk, han er høy og skalla, han er som oss.
Og står der og får den der litt sånn pastoraktige … Han får liksom bare dratt med seg den derre menigheten som står der i publikum, og så er jo Kompis så stødig og godt, det er jo … La meg bare skyte inn … Han er en av Norges mest irriterende menn.

[Frode]
For det første er han jo et forbilde for oss skalla, i forhold til hvordan han kler seg.
Han er jo en hunky, vakker mann.
Og så hører han den stemmen i tillegg!
Altså, dette er det vi måles mot, Lars.
Det er så frekt.
Det er så … Og så får han det til hele fuckings tida.

[Lars]
Han er så kjekk.
Han synger så bra.
Han kler seg som en av Norges sexy mann.

[Frode]
Glem han fyren fra Bryne, han fyren med de tønnene og greiene.
Her snakker vi.

[Lars]
Men han går jo litt i … Ikke sant?
Det er jo den Pål Flåta … Det er jo den derre ‘Men in Black’ eller flotte klær … Og du er rocker, men samtidig skal du kle deg fint.
Dritelegant, altså.
Og bare for å si det, folkens, hvis noen der hjemme hisser seg opp over at jeg ikke syns at Sivert Høiem er verdens beste … Pål, altså … Det er likevel … Altså, det er …
Det er de beste stemmene jeg veit om, dette her.
Og det å komme bak Pål Flåta, det tror jeg til og med Sivert Høyem kan tolerere.
Jeg tror til og med han tenker at ja, for Pål er jo ikke så gæren til å synge, han heller.
Det er helt sant.
Men jeg tror ikke Pål Flåta hadde syngt Madrugada bedre enn Sivert Høyem, eller motsatt.
Sånn at bare så.
Det er sagt alt til sin bruk og tid, og Sivert Høyem synger altså så bra at jeg sitter og drypper litt her og der når han trykker på.

[Frode]
Men så for deg den duetten, da.
Mellom den lyse flåta og … OK, vi må … Nå må vi passe oss!
Det kan bli ufint.
OK.
Jeg har jo da lova at det skal gå fra hyperkommers til det motsatte, og det er jo helt i tråd med meg, som er antifolkets mann, kanskje.
Men la meg gi bakgrunn her, da.
Det beste albumet for meg i 1999,
Det beste albumet for meg i 1999 er fortsatt det beste albumet fra 1999 i 2024, om du skjønner hva jeg mener?
På samme vis som at Crescent-albumet fra 1996 var det beste albumet av alle.
I 1996, for meg, da.
Jeg snakker om Nottingham, byen i England, sine egne Bob Tilton og albumet The Leading Hotels of the World.
Det er et klassisk eksempel på, fra min side i hvert fall …
Både musikksnobberi og ekte kjærlighet til musikk, og hva mener jeg med det?
Jo, ingen har hørt om Bob Tilton, hvis du ikke er en av dem som har hørt om Bob Tilton.
Og de er ikke mange.
De finnes ikke engang på strømmetjenester, Lars.
De eksisterer per DEF 2024 ikke.
Det var vanskelig å få tak i albumene deres da de faktisk var et band òg.
Så sjølsagt appellerte jo det her til en ung og aspirerende musikksnobb som undertegnede var tilbake i 1999, som har begynt å skrive anmeldelser og i det hele tatt var på vei inn i den verden.
Og musikken var i tillegg ikke spesielt tilgjengelig for hvermannsen, rent musikalsk heller.
Så det ble jo en sånn eiegod ting.
Du måtte virkelig jobbe for å komme inn i det her.
I hvert fall for meg den gangen, med den bakgrunnen jeg hadde, med de referansene jeg hadde.
Men gud bedre så mye lært av denne musikken!
Samtidig elska jeg jo disse to albumene som Bob Tilton ga ut, og da mener jeg elska, for de var altså så annerledes.
De var så rå, de var så upolert, de var fullstendig ukommersielt og ukonvensjonelt.
Uelskbar, egentlig.
Og så var det så fullt av ren musikalitet og integritet, og det var følelser som bare … Det tøyde ut absolutt overalt i den linja.
Og ikke minst på grunn av vokalisten, som heter Simon Fearn, skrives F-E-I-R-N.
For det hørtes ut som han holdt på å skrike, gråte, synge på seg, bråke.
Ren frustrasjon og villskap.
Og tittelsporet, der han ikke synger, det er f.eks.
en instrumental med en trompet som hovedinstrument.
Med en sår gitarmelodi som veksler seg sammen med den like såre trompeten.
Altså, helt underlig vakkert.
Perfekt uperfekt på samme tid Bob Tilton, bandet, de var oppkalt etter en typisk grusom amerikansk tv-predikant som var overalt på den tida, og på åttetallet spesielt, og de spilte jo emosjonell hardcore, egentlig, eller jeg husker at det ble kalt for emocore av noen, eller bare emo hardcore.
Du skjønner hvor det ligger, da.
Det er på en måte sånn … Hardt og brutalt, men masse de følelsene som er snakka om.
Og det er det her … Det er jo akkurat det her …
Her fusjonerte jo hardcore og emoen.
De som hadde behov for å spille musikk som var hardt og brutalt på et vis, menn med følelser, istedenfor å synge om politikk og det som var feil med samfunnet.
Her var det heller det introspektive som foregikk, ikke det som gikk ut, og det som handla om alt det andre.
Her var jo et band som aldri, aldri kom seg ut av undergrunnen.
Men de ble jo trykka til brystet av alle som hørte dem, inkludert BBC-legenden John Peel.
Og i det betydningsfulle radioprogrammet hans spilte de inn en såkalt session i 1995, og det låt fortsatt helt sinnssykt bra, egentlig.
Bare søk deg opp på YouTube, og du må søke på YouTube for å finne musikken generelt, egentlig.
Fikk du lov til å spille inn en sånn session, at du ble nevnt av ham, han var jo en stor ting, men at han fikk lov til å spille inn noe på BBC, som skal spilles av i det programmet, da ble du regna som skikkelig bra.
Å ja, de var skikkelig bra.
Jeg vil jo si at de to albumene som Bob Tilton rakk å gi ut, er to oversette musikalske mesterverk.
Men de kan jo skylde på seg sjøl for at de ble oversett og ikke ble noe navn.
For de ga jo ikke intervju, de nekta jo å snakke om musikken sin, bortimot.
Og var vel generelt anti alt mulig som lukta av oppmerksomhet.
Sånn som man på merkelig vis kunne være før i tida, og likevel kunne gi ut musikk og spille konserter.
Det er helt uforståelig i dag.
I dag er du nødt til å være frampå for å få deg en konsert.
Og du får kanskje 100 avspillinger på Spotify, liksom.
The Leading Hotels of the World.
Endte de opp med å gi ut sjøl, og det var vel etter at de hadde gitt seg, da.
For det var vel sånn siste innsats.
Det var ganske mye tynne lyd på dette albumet enn på debuten og forgjengeren, Crescent.
Og denne skarptromma, Larse …
Den er skarp.
Det er ordentlig hardt, nesten.
Du blir liksom brutt opp, på en merkelig vis.
Men samtidig er det ganske mer åpent og med rom til refleksjon.
Det er her jeg hører … Mulig det er innbilt, men det er her jeg hører inspirasjonen for vår felles favoritt, amerikanske Carrovels.
Som ga ut musikken sin Ti twelve o’clock later.
Låta Beach Combing er for eksempel en ganske lignende … Jeg brukte ordet bølgende mye om Caravels.
Og det her er jo en bølgende låt.
Det er en sånn basslinje som går der.
Som liksom går i duve framover.
Men det er litt enklere og mindre pakker med inntrykk enn det Caravels dreier på med senere.
Det handler sikkert om budsjett.
Det er ikke like bra som debuten Crescent, men det er jammen ikke mye som skyldes det her.
Det er fortsatt.
Når jeg hører det i dag, er det fortsatt vanskelig ikke å bli litt bevega.
Så kan du stille spørsmålet, eller jeg kan stille spørsmålet, eller du som hører på kan stille spørsmålet, er det pga.
nostalgi?
Er det på grunn av at det sitter så tett i meg, kropp og sinn, fordi jeg banka jo fast denne musikken på jevnlig basis, ikke sant?
Eller er det, som jeg tror, bare et eminent stykke musikk som ingen egentlig har gjort før eller seinere?
Det får vi sikkert aldri svaret på, for dette er som sagt lite tilgjengelig musikk, rent bokstavelig, bortsett fra to låter på Apple Music.
Du må på YouTube, du må søke opp og finne musikken der, så ligger det som helhet.
Eller, kjære lytter, så kan du følge linken i episodebeskrivelsen til min lille piratmappe, der du kan laste ned begge, og du må hysj, som MP3.
Min logikk for dette er at om de ikke selger musikken sin eller gjør den tilgjengelig, så er det ingen som taper på at flere får høre den, tvert imot.
For det vil sannsynligvis øke livskvaliteten til noen, og da kan vi i beste høyreånd på HPEC at dette er samfunnsøkonomisk nyttig og dermed en gevinst.
Gjør det nå!
Stopp episoden og last ned, eller legg det i reminderen om å gjøre det etterpå.
Da!
Kjære venner, har jeg formidla god musikk?
Takk for meg!
Bob Tilton.

[Lars]
Og sist gang du dro fram band som ikke hadde musikken tilgjengelig, så blei jo den musikken tilgjengelig!
På strømmetjenestene rett etterpå!

[Frode]
Bob Tilton, Bob Tilton!
Can you hear me, Bob Tilton?
Can you hear me?
Med popkulturelle ansikter fra ting han har likt, så det ble en endelig strøm med nye profilbilder nedover.
Jeg tror fortsatt han er en snåling, men jeg elsker han for det.

[Lars]
Jeg skal følge linken og laste ned noe mp3s sjøl og sitte og høre på litt tynn lyd med hard skarp.
Det er jo et godsalgsargument, det.
Men når du drar linken opp til Caravels, som du jo har fått meg til å like, Frode.
Og som da kom ut med den 2023-er-brimastra-lacuna-skatten her nå.
Og når du drar den linken, og når jeg tenker hvor mye jeg gikk fra å ikke ane noen ting om dette hardcore aemo-landskapet, til å elske det så hardt og brutalt som jeg har lært meg å gjøre …
Jeg hoppa ut i det og tok dine ord for god fisk sånn som vi bør når vi hører på tips om musikk.
Ikke sitt og si ‘nei, det har jeg aldri hørt før’, det liker jeg ikke’.
Hopp ut i det.
Spis elefanten bit for bit, og plutselig har du fått deg en ny favorittsjanger.
Så kommer jeg til å elske Bob Tilton, og du har jo snakka så vidt om dem før, men det er klart …
Band som ikke ligger på strømmetjenester, åssen du må gjennom noe nedlastbare mp3 på the dark web … Da er vi på napster-kjør igjen, og da detter jeg fort av i dagens marked, da alt skal være så lett tilgjengelig som det bare kan.

[Frode]
Jeg kan si deg at jeg har gjort dette i 20 år.
Jeg har hatt en sånn mp3-mappe med dette bandet liggende klart til nå når det kommer opp i samtale.
Du, jeg kan dele med deg.
Fordi at det er så bra.
For det er jo ikke mulig å få tak i den musikken.
Da må det spres.
Men apropos Carriels, det her er jo en nedstrippa versjon av Carriels, kan jeg si.
Så uten det rike lydbildet som de har, det er liksom …
Én gitar der, én bass der, én tromme der, én vokalist i midten, og overalt.
Og melodier som absolutt … For at han synger mer, kan du si, enn han Carrivals-fyren.
Han skriker mer.
Og så er det orkesteret rundt som lager melodiene og alt det skjulte, men her er jo han stort sett den som leverer melodiene, men de er ofte …
Litt vanskelig å komme inn i med en gang.
Så hvis du tar sjansen på det her, så må du gi det litt tid og rom.
Du blir belønna til slutt.
Så ville jeg kanskje begynt med Crescent først, da.
Fra 1996, som ligger først.
Det er et bedre album, men det gir mer kontekst for det som kommer etterpå.
Sånn sett er anbefalinga til det forrige.
Men likevel ikke.
For meg er det … Dette er albumet jeg aldri glemmer.

[Lars]
Denne episoden ble så perfekt, for vi er tilbake til røttene på mange vis.
Vi er tilbake på litt sånn formative år.
Vi er tilbake til at du er særingen som drar sånne rare ting opp av hatten.
Jeg er folkets mann.
Vi får prate om våre følelser, vi får prate om …
Ja, ja, ja, unntatt det, da.
Nå er vi tilbake på sporet.
Nå er vi der vi skal være, og vi er tilbake til at den … Vi bør kanskje holde oss på en time og et kvarter?
Nei, vi kjører tretimeren.
Så nå er alt der det skal være, Frode.
Og nå syns jeg vi var gode.

[Frode]
Nå er vi nesten på årets albumnivå i lengde, men altså … Vår, du har tid til å høre på, du har tid til å kose deg.
Og dette kunne … Jeg føler vi kunne klippet ut hvert album vi har snakka om, og hatt en egen episode, en miniepisode for hver, egentlig.
Jeg skal ikke gjøre det, for det orker jeg ikke, det har jeg ikke tid til.
Men jeg kunne gjort det.

[Lars]
Jeg lurer på om det har blitt så langt at vi ikke skal nevne verken bobler eller tips, men kan vi ikke bare si tusen hjertelig takk til alle som har tipsa?

[Frode]
Jeg vet ikke, jeg.
Når vi først har kommet så langt, så kan vi ha med det.

[Lars]
Så kan du ha søren meg et par-tre minutter med tips og triks og de.

[Frode]
Ja, jeg syns det.
For det fortjener folk, og vi fikk jo masse tilbakemelding underveis der.
Syns vi skal ta med lytteøretilbakemeldinga.

[Lars]
Hvis jeg nå glir inn på Instagrammen min, da … Skal vi sjå her.
Vi er jo såpass proffe at vi selvfølgelig har gjort alt det klart.

[Frode]
Sjølsagt.
Det er jo Lars som er SoMe-ansvarlig, egentlig, i teamet her.
Produksjonsselskapet Musikkelskerne.

[Lars]
Da skal vi sjå.
Nå kommer jeg rett inn på kommentarene på denne Instagrammen vår, og der har bråkebøttene!
Klaska ut med Foo Fighters’ There’s Nothing Left To Lose.
Ikke uenig i at det er et godt album.
Blink 182.
Er de enige med deg, Frode?
Og så har du California Cation, og det går jo igjen på flere, som Per Magnar har tipsa om, og det er vel noen på Facebook som tipsa oss om også, og så har jo Jørgen Eriksen nydelige ord i musikken, og her kommer et par av de som jeg har på min bobleliste, Kåren The Cayman, Long Day’s Fly Til Tomorrow.
Og der er jo en liten lenke til Major Pronin, altså den låta midt i big bang-albumet, som jo høres ut som det er Kåre The Cayman som bare har et sånt der innstikk i en big bang-plate.
Veldig kult.
Flaming Lips, The Soft Bulletin.
Flaming Lips har vi aldri prata om.
Det må vi få gjort, for de er kule.
De har jeg vært på konsert med.
Det kan jeg ha en egen konsert spesial om.
Sigurd Ros, Agathis Byrjun, og Wilko, Bill to Spill, Kula Shaker og mange flere.
Helt enig.
Og så er du på Facebooken, Frode.

[Frode]
Ja, her kommer jo Kristian Kaupangs nevne The Flaming Lips.
Her nevner de Tindersticks, Simple Pleasure, Espern Svensson Trio, det er vel Jazz, vel.
Stein Gorseth, Tongue Weights, Mule Variations.
Her kommer Blur 13 inn.
Hvilken sommertitt er på boblerlista mi?
Jokke med Tourettes, sier Håkon Halvorsen.
Billig lykke.
Ternekast 3 VG og Dagbladet 99.
Hylles som et mesterverk i etterkant.
Kanskje beste skiva fra Jokke?
Kommentar.

[Lars]
Nå er jo Håkon noe mer jockefan enn meg, men den … Hvis vi er inne på følelser i musikk, så er det jo bare å sette på Billy Lykke, og så hører du lyden av et menneske på trappa til døden, og det er sterkt, for å si det på den måten.

[Frode]
Ja.
Caroline Wroldsen nevnes Swade med Head Music, Bob Hund sover aldri, Robbie Williams’ I’ve Been Expecting You … Hun var 17 år i 1999, skrev jeg, så det er vel greia.
Erik LS skriver hot water music, no division.
Ja, det var det året, det!
Han nevner òg The Ketup Kids, som jeg gjorde.
No use for a name, more betterness.
Erlend Kleverås på Wilcoe, Summer Teeth.
Bonde Prince, Billy med I See a Darkness.
Dr. Dre, 2001.
Terje Bjørkem er òg på Tom Waits.
The Roots, Things Fall Apart, på Blur.
Britt-Stine Moby, Play.
Det er Nantulit.
Lasse Tøversen er på Mr. Bungalow med California og Muse og Sigros.
Jeg tar med alle ennå.
Beck, midnatt Worldshores.
Ja, det var 1999, ja.
Flaming Lips, Bonnie Prince Billie, ja.
Stemmer det.
For meg, ting som akkurat ikke ble med … Når vi først drar det ut så langt … Jeg hadde jo Norske Beeswax i 1999, South of Borderm.
Fantastisk stykke norsk pop.
Også litt i emogata, men … Og jeg syns jo det her … Sjøl om jeg ga … Nå kommer jeg ikke på det som de ordentlig slo igjennom som nummer tre-albumet.
Som jeg glemmer hva det heter … Jeg ga terningkast fem, dette ga jeg fire.
Men egentlig liker jeg biswex på de to første, når de hadde mer energi.
Og så ble det litt mer pensyngende og litt mer voksen-poprock.
Men for meg var jo han best da.
Og så vil jeg nevne Millen-Colin, som hadde Penelbridge Pioneers oppe på Skatepunk.
Slipknot debuterte i 1999 med Slipknot.
Helt rått, fælt metallalbum, og godt på alle vis.
Snapcase, ‘Designs for automation’, det var da jeg ordentlig oppdaga hardcore.
For hardcorens del, også en sånn klassiker.
Jeg har lyst til å nevne Matthew Sweet, in reverse.
Han som da seinere ble med i Jack Black sitt band.
The Recounteurs.
The Wonderdice med Ye.
De spilte på Kroa i høsten 1999 med et fantastisk album.
Og så hadde jeg jo Wilcoe Sommertiff, da.

[Lars]
Jeg hadde jo det som alle andre har nevnt.
Jeg hadde Jokke.
Jeg hadde Flu Fighters.
Jeg hadde Kåre M. De Kemen.
Jeg hadde Sigurd Os.
Jeg hadde Eminem.
Og jeg hadde Moby.
Sånn at vi har jo dekket det meste nå, altså.
Og det var så gøy med engasjementet til lytterne våre.
Det er så gøy å få lov å sitte her og prate om musikk med deg, Frode.
Og så er det så gøy at vi har fridag i dag.
Tenk det, folkens.
Vi bruker vår fridag.
Da vi egentlig skulle sittet og sikkert gjort noen gode ting, og så gjør vi det enda bedre enn det folket forventer av oss, vi spiller inn podkast til din glede.

[Frode]
Og så skal jeg produsere greiene her, og det var også så mye jobb med de greiene her.
Jeg er nødt til å kutte ned på en del ting jeg gjør i etterkant.
Jeg har egentlig lyst til å slutte med video ennå, for det er mye greier.
Og så må jeg synke.
Nå lager jeg en liten bakomfilm om hva vi holder på med.
Og jeg skal kutte ut å ha eget coveralbum.
Altså egen cover for episoden som jeg har drevet på med.
Det tar for lang tid.
Altfor mye tull og ball.
Og så må vi skrive episodebeskrivelse.
Kan du begynne å skrive det, kanskje?
Kan jeg ta deg på det?
At du bare lager en sånn kort greie.
Og du skal jo lage liste.
Så jeg må sette bort litt arbeid, merker jeg.
Sett bort litt arbeid.
Nå sitter jeg her og har fri i hele dag.
Det er supert.
Nå får dere innblikk i prosessen òg, folkens.
Det er ikke bare bare det.
Tusen takk for at du hører på, Musikkelskerne.
Vi elsker deg for det.
Du kan trykke på stjerna og gi tilbakemeldinger.
Vi blir så glad når folk gir tilbakemelding på det vi gjør.
Ikke bare musikken, men på podkasten.
Hva kan vi bli bedre på?
Hva er bra med det?
Og du kan jo støtte podkasten ved å gå på cofee.com, Musikkelskerne, eller i Spotify, og alt mulig sånt.
Vi er veldig glade for om du gjør det.
Men du må ikke!
Vi høres neste gang, Lars.

[Lars]
Vi høres neste gang, Frode.