Glemte mesterverk: Album du må høre

Noen ganger må man bare stoppe helt opp og løfte fram noen albumperler som man synes fortjener mer oppmerksomhet enn de har fått. Joda, de er da anerkjente og har fått sine gode omtaler og kanskje solgt greit, men de er jo mer enn det for pokker. De er jo klassikere, hvorfor skrives og snakkes de ikke mer om? Vel, Musikkelskerne tar saken og prater en drøy time om seks album som de synes er klassikere og som de synes du bør sjekke ut! OBS! Her kan du laste ned albumet som ikke er tilgjengelig noe sted digitalt: https://bit.ly/junofuture

Litt info:

Nye episoder slippes annenhver søndag.
Følg oss på Facebook og Instagram: ⁠⁠⁠⁠⁠@⁠⁠musikkelskernepod⁠⁠
Besøk vår hjemmeside: ⁠⁠musikkelskerne.no⁠⁠
Se episodene på YouTube-kanalen vår: ⁠⁠Musikkelskerne på YouTube⁠⁠⁠
Spander en kaffe eller to på oss: ⁠⁠Musikkelskerne på Ko-fi⁠⁠

ADVARSEL! SPOILERE FØLGER: 

Spillelister:

⁠Spotify-liste fra denne episoden⁠
⁠Tidal-liste fra denne episoden⁠⁠
Spotify-liste med “Ukas Tips”⁠
⁠Tidal-liste med “Ukas Tips”⁠

Artister i denne episoden:

Doves, The Creeps, Juno, Motorpsycho, Animal Alpha, Cato Salsa Experience

—

Send in a voice message: https://podcasters.spotify.com/pod/show/musikkelskerne/message

Transkripsjon fra episoden

[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]

[Voiceover]
Musikkelskerne.
Med Lars og Frode.
Velkommen tilbake til Musikkelskerne med Lars og Frode.

[Frode]
Jeg er Frode, og med meg har jeg som alltid Lars.
Si hei, Lars.
Hei, Lars.
I Musikkelskerne teller vi oss ned gjennom hver vår liste basert på episodens tema, og prøver å få med oss så mange personlige historier, følelser og opplevelser som mulig på veien.
I dag skal vi snakke om tre album hver, som vi syns fortjener å få mer oppmerksomhet her i livet.
Album som kanskje er anerkjent eller ikke, men som vi syns må løftes fram.
Så Lars, hva slags innfallsvinkel har du hatt?
Har det vært vanskelig?
Hvordan har researchen gått?

[Lars]
Det er jo så mange album jeg har lyst til at flere skal høre på, så jeg skal … Det ville vært reinspikka ljug å si det har vært lett.
Samtidig så har jeg jo benytta sjansen opp igjennom, Frode, til å trekke opp og fram en del album som jeg vil at folk skal høre på i vår andre type kategorier, Artist på L, 2003, osv., osv., ikke sant?
Så en har jo benytta muligheten litt underveis, men det har vært …
Vanskelig, men samtidig lett, for det er så mange at det er et luksusproblem å måtte velge.

[Frode]
Ja, det er litt der for meg òg, så.
Når vi skal snakke om det og det året, da vil jo vi snakke om det albumet igjen, kanskje.
Men ja, ja.
Shit au!
Det her er godteposene våre.

[Lars]
Ja, for gode ting kan på en måte ikke … Det er så smågodtposene.
Det er ikke sånn at ‘Å nei, jeg kjøpte jo de sure føttene forrige gang, så da kan jeg ikke kjøpe sure føtter nå’.
Det er ikke sånn det fungerer.

[Frode]
Absolutt ikke.
Og vi er jo ikke fremmed for å gjenta oss sjøl, her i podkasten Musikkelskerne.
Og så er det sånn at vi spiller ikke av musikken.
Den finner du i en spilleliste i episodebeskrivelsen, enten på Spotify eller Tardal.
Litt mer om det senere.
Men jeg må ta opp det, Lars, at her på 17. mai hadde jeg en liten opplevelse med akkurat dette med musikk i podkast.
For det første, det var en som kommenterte på Spotify om episoden at det var en bra podkast, men savna musikken.
Det er jo ikke den første som har sagt.
Og det er jeg jo helt enig i. Jeg skulle gjerne spilt musikken, jeg.
Og så har jeg fra vi starta denne podkasten i juli 2021 … Eller vi begynte å spille inn i juni 2021, så det er jo gode tre år siden straks.
Og da researcha jeg litt det der med musikk, ikke sant.
Og på alle sånne områder så sto det liksom …
Nei, nei, det er kjempedyrt.
Lisens, du må ha lisens, det er kjempedyrt.
Ja, sånn er det, greit, vi skal ikke tjene noen penger på dette uansett, og vi har ikke penger til å betale lisens for å bruke masse … Altså, jeg slo det fra meg, og har hele tida sagt at sånn er det.
Nå tar jeg i utgangspunktet at sånn vil det fortsette å være.
Men så lest det, eller kom over, er det mulig, søkt på det.
Kan man bruke musikk i podkast i Norge, da?
Så finner jeg en gammel Tono-artikkel fra 2018-2019 eller noe sånt, der står det ja, det kan du!
Ja, det er jeg med på.
Og så står det, er det en liten podkast, så trenger du ikke kaste altfor mye.
Kanskje noen hundrelapper i året?
Kanskje.
Jeg vet ikke.
Men der sto det en person som du skulle sende e-post til, og på tonasidene er det jo et mylder av ting, men det sto i hvert fall én fyr der.
Sendte e-post til han på 17. mai.
Har ikke fått svar.
På 17. mai skjønner jeg at han ikke svarer, men pinsehelga og sånn.
Men jeg hadde håpa at han skulle svare før vi spiller inn dette på torsdag, altså ei uke etterpå.
Det har han ikke gjort, så vi er i hvert fall en liten podkast, da.
Så jeg lover ingenting.
Jeg lover absolutt ingenting.
Men tenk om, Lars.
Tenk om at vi kan spille musikken i podkasten.
Og da kan vi nesten bli et radioprogram.

[Lars]
For tenk om vi hadde prøvd å spille han og hadde blitt … ‘See you in court tomorrow’.
Vennlig hilsen Sony America.
Da hadde vi jo vært doomed, ikke sant.
Da måtte vi lagt ned for evig og alltid å sitte i personlig gjeld til langt oppe i dørene.
Så vi må gjøre dette etter boka.
Så det er veldig god innsats av deg, Frode, å nå begynne å nøste i lisensmakeriet.
Og …
De sier at størrelsen ikke betyr noe, men her betyr jo størrelsen veldig mye, for da er vi kanskje så små at vi sniker oss unna med noen hundrelapper hvis vi har superflaks.

[Frode]
Vi får håpe det.
Og så, du kan jo snu på det og si at ja, men herregud, det burde du ha funnet ut før du starta podkast, musikkpodkast.
Så dårlig administrert.
Så som produsent for podkasten Musikkelskerne, så må jeg i så fall

[Lars]
Ja, for jeg sier ingenting på min kappe, for jeg gjør ingenting annet enn å plapre, og så legger jeg på, og så venter jeg på ny innkalling.

[Frode]
Du må researche litt, og så har du fra nå av fått beskjed om å skrive episodebeskrivelsen og samle alle de listene.
Det gjør du, og det er jeg veldig takknemlig for.

[Lars]
Det har jeg gjort én av 65 ganger, så det er et veldig viktig bidrag jeg har gjort der.

[Frode]
Det settes pris på likevel.
For nå skal du virkelig levere framover.
Ok.
I dag så skal vi, som sagt, gå gjennom tre album hver, og vi teller ned fra tre, to, én.
Og så begynner som regel du, Lars.
Og det skal du jaggu få lov til i dag òg.

[Lars]
Jeg gratulerer musikkelskerne med tidenes mest konsise og korte intro, og sier tusen takk, Frode, for at jeg kan starte ballet som vanlig.
Og vi skal ikke så langt, vi skal til Oslo.
Vi skal til Norge, som dere da hører.
Og dere som har hørt oss før, er jo ikke overraska over verken at jeg velger norsk, eller kanskje litt overraskende at Cato Salsa Experience dras opp av hatten, altså.
Men andrealbumet, ‘The Fruit Is Still Fresh’, fra 2003, det syns jeg fortjener mye mer oppmerksomhet enn det jeg opplever at Cato Salsa Experience egentlig kanskje fikk på det i samtiden og ettertiden.
De var jo en stor greie tidlig i 2000-tall, før de la opp 07-08.
Nå var jeg litt på tynis, kjente jeg.
Du har jo prata litt om dem med den To bands and a legend, Frode.
Og Cato Thomassen, som han heter, eller Cato Salsa, som alle kaller ham, han er jo viden kjent for de som har vært på en Madrugada-konsert, eller Sivert Høyems soloband.
Han har vel vært innom, faktisk, som litt gjestegitarist på Gluecifer og litt forskjellig.
Han er jo en ekte gitarhelt.
Grunnen til at jeg drar fram 2003-albumet og ikke den debuten ‘A good tip for a good time’, det er vel egentlig at jeg tror kanskje det henger så enkelt sammen med at første gang jeg så Cato Salsa Experience på Kroa, det var i forbindelse med den 2003-plata Turneen.
Og da veit du jo åssen det er.
Innfallsporten er jo ofte det første albumet du hører, og det jeg husker veldig godt.
Og som jeg syns Catos Salsa Experience klarer så sinnssykt bra på plate, det er den ekstreme energien de drar med seg på scenen, og som de klarer å dra med seg inn i studio i denne energisk fengende garasjerocken med klare nikk tilbake til 60-tallet.
Og så klarer de på en eller annen måte i all den derre …
Skranglaheten.
For det er ikke det mest skranglete, men det skrangler akkurat perfekt nok.
Litt sånn halvlurvete.
Så klarer de å dra inn så mye sånne funky, nesten sånn soul … Det blir veldig sånn sjelfullt innimellom all den … garasjerock.
Og så har de altså en nese og en teft for melodier som jeg syns er helt fabelaktig.
Det er relativt korte låter, og en tenker ofte garasjerock som full fire flate tvers igjennom, men her er det noe mer.
Her er det litt funky, det er litt soft, det er veldig mye variasjon over temaet garasjerock.
Så jeg syns bare Catos Salsa Experience.
De var fantastiske når de holdt på, og dere som fikk lov å se de live, kan jo bare takke for det, for det var et fyrverkeri.
Og dere som ikke har fått sett de live, eller som aldri har hørt om det før, anbefaler jeg på det sterkeste å sjekke ut The Fruit Is Still Fresh fra 2003.
Det er en …
Det er en moderne klassiker, syns jeg altså, og jeg har ikke sjekka hvor mye avspillinger og sånt noe den har, men jeg antar at det er mye mindre enn den fortjener.
Men de hadde jo også en … Skal vel, jeg veit ikke, hvor legger vi lista for internasjonal suksess?
Det veit jeg ikke, men de hadde jo en viss karriere i utlandet, uten at jeg skal påstå at de var a-ha store.

[Frode]
Spilte dem i Sverige eller Tyskland?

[Lars]
Ja, ja, så … Men det var et utrolig fett band.
De var vel nominert, kanskje de vant noe Alarmpris, og kanskje de har vært i noe Spellemann og sånt noe, men poenget er, de var, og de var musikernes musikere.
Alle norske rockemusikere fra seint 90, tidlig 2000-tall nevner jo ofte Cato Salsa, både live og på plate som inspirasjon og glede.
Så Cato Salsa Experience.
Sjekk hele katalogen, men The Fruit Is Still Fresh var det jeg dro fram som min nummer tre i dag, altså.
Jeg blir glad av å prate om det, faktisk.
Jeg syns det er så utrolig bra!

[Frode]
Det er det beste du blir glad av å snakke om.
Jeg … Nå husker ikke plata i farta, jeg.
Men jeg har jo hørt på det.
Og Kattosalsa har jeg jo alltid digga.
Så det her må jeg jo … Nå fikk jeg bare en … Nå må jeg jo høre på det igjen.
Og så for et liveband de var!
Så utrolig bra liveband de var.
Og det er ikke mange ting jeg angrer på i Bø, men da vi gikk i Bø Telemark … Gikk på skole i Bø Telemark.
Og gikk på kroa.
Men den første uka da jeg begynte … Det tror jeg jeg har nevnt før.
Nå har vi nevnt ting før, for nå har vi kommet så langt ut i podkasten.
Men første uka jeg begynte i Bø, i 1998, så var Catos Halsa husband i åpningsuka.
De spilte hver kveld i puben der.
Og jeg var aldri på det!
Nei.
Så jeg så ham ikke for flere år senere, så det var vel i 2003, da, sikkert.

[Lars]
For de var vel husband på en eller annen pub inne i Oslo også, som alle bare adfarta til og fikk de med seg.
Altså når du endelig hadde muligheten til å ha det samme i Bø, så bare … Nei, det gidder vi ikke.
Det blir for kjedelig å ha et sånt orkester som husband.

[Frode]
Altså … De var nå der, da.
Jeg gikk ikke.
Men jeg … Vi … Historien skal vite, eller man skal vite historien, at når jeg kom til Bø i 1928, så var jeg jo selvsagt glad i musikk, men jeg var ikke den derre …
Han fyren som sitter her nå, har musikkpodkast og skriver anmeldelser.
Og jeg var litt mer sånn ukjent med, og har ikke gått på masse konserter heller, så det her var jo min oppvåkning, og som det var for deg òg, vel, på mange måter.

[Lars]
Helt korrekt.
En kommer jo ikke inn som en ferdig musikkelsker til Bø, men en forlot jo Bø som en supermusikkelsker.

[Frode]
Det vil jeg absolutt si.
Det var hyggelig at vi kan dra fram Cato Salsa.
Det mener jeg.
Helt seriøst.

[Lars]
Og som sagt, de som ikke fikk sett den live da, kan få sett den live hvis du går på en Madrugada eller Sivert Hayum-konsert.
Så står han på sida der og leker med den gitaren.
Men nå skal jeg ikke dra det mer ut, Frode.
Vær så god.

[Frode]
Nei, for min nummer tre, da, er min hemmelige albumfavoritt fra Motorpsycho, faktisk.
Nemlig albumet ‘Angels and Demons At Play’ fra 1997.
Og så må vi jo slå fra oss at jeg er jo ikke verdens fremste ekspert på motocarco.
Jeg er heller ikke verdens største fan, men jeg liker dem, til et visst nivå.
Men på 90-tallet hadde jeg en periode hvor jeg virkelig satte pris på dem og holdt på med, og fulgte med på ganske mye.
Og det var jo litt sånn … Når du kom fra Trøndelag, så var det nesten litt sånn obligatorisk.
Jeg husker jeg flytta til Trondheim i 93.
Da …
Du måtte høre på motorsykkel hvis du i det hele tatt skulle regnes som musikkinteressert.
Sånn var det.
Jeg har jo kanskje ikke fulgt dem like tett fra Let Them Eat Cake og utover, som kom i 2000, så jeg vil vel si at Trustus fra 98 er det siste Motorpsycho-albumet.
Jeg virkelig …
Likte ordentlig godt og tok innover meg ordentlig.
Og så har jeg kjøpt og hørt på motorsykkelmusikk etter det.
Men det stoppa litt der, på en måte.
Og det her kan jo skyldes at man utvikler seg, og at jeg …
Jeg kunne fått et annet forhold til Motorpsycho om jeg fulgte med dem litt hele veien, men sånn er det jo med musikk.
Man utvikler seg og får nye preferanser, også.
Utvikler band seg, og så skilles våre veier på et vis.
Men Angels and Demons at Play, det passa jo … Ja, det passa jo perfekt inn i mitt lille univers i 1997, da, for …
Her lekte de med mye av det jeg likte innenfor alternativ musikk på den tida.
Med sånne støyete gitarer.
Noen ganger veldig melodiøse gitarer og melodier generelt.
Og i tillegg hadde de jo det typiske motorpsycho-preget, med litt psykedelisk stil og lange låter.
Som f.eks.
den her nesten 14 minutter lange ‘En chienne de spaisse’.
Nå har jeg nettopp slakta fransk, og jeg fikk jo to år i fransk, så det er greit.
Men det betyr en romhund, da.
‘En chienne de spaisse’.
Det er jo den klart lengste låta på albumet, og resten av låtene varer stort sett … Altså ikke over seks minutter.
Jeg tror bare én låt varer over det.
Faktisk er det ganske mange låter på det albumet, og det ble litt sjelden.
Det ble liksom fire-fem, maks, etter hvert.
Og en av mine absolutt favorittlåter fra 90-tallet fins jo her, nemlig ‘Starmelt Lovelight’.
Det er jo kanskje min favorittmotorcycle-låt.
Og så er jo det litt pussig, for det er kanskje ikke en helt typisk motorcycle-låt, egentlig.
Om noe er typisk motorsycho.
Det kan man jo ha en lengre diskusjon om.
Men det er en fantastisk oppstemt låt.
Ganske ulikt motorsycho, som jeg sier, på mange måter.
Men jeg digger den som helhet.
Og spesielt hvor melodiøs den gitaren er.
Her er det jo Sna som synger, og det gjør han ganske mye på det albumet.
Og jeg liker så utrolig godt hvordan den skjøre vokalen hans ligger oppå de ekstra føssa gitarene hans her, da.
Blir jo han som gitarist.
Og spesielt på Starmelt Lovelight, og for så vidt in The Family.
Som er tett bak deg.
Som de beste låtene på det albumet.
Og det her er jo et Oslo-album for meg, Lars.
Ettersom det kom ut … Ja, det kom vel like før jeg flytta til Tigerstaden.
På våren, der.
Og på øret det året så hadde jeg jo først og fremst dette albumet.
Så hadde jeg Radiohead sitt OK Computer.
Så hadde jeg Foo Fighters In The Color And The Shape.
Og så hadde jeg det litt kontroversielle albumet One Second of Paradise Lost, når de plutselig ble et poppa keyboardband.
Og da så jeg for øvrig Paradise Lost på Rockefeller, og det var litt skuffe, husker jeg.
Hvis vi kan ha en liten digresjon, hadde jeg lyst til å dra fram Paradise Lost in Draconian Times fra 1995.
Men så innså jeg at det er nok uansett én klassiker som snakkes en god del om ute der, og fortsetter av mange.
Som Saharabeyar.
For det er jo på topp fem album gjennom historien, for min del.
Og da kaster jeg egentlig bort tid på det.
Og det er andre ting som fortjener mer.
For, tilbake til Motorpsycho, og Angels and Demons at Play.
Og så må vi legge merke til at det skrives Da er Mons.
Ikke Demons, men Da er Mons.
Jeg ville løfte dette albumet, for jeg har en følelse av at det blir litt avglemt.
For problemet er, tror jeg, skvist mellom etablerte mesterverk som Blizzard fra 1996 og Trust Us fra 1998.
For ikke å snakke om det går litt lenger ut til sidene, med Team Office Monster fra 1994 og Lette Meatcake fra 2000.
Jeg veit jo ikke hvorfor det er sånn, eller om jeg har rett i den opptakelsen, men Angels and Demons a Play føles litt for meg som den …
Stebror, eller noe vi avglemte til jul.
Å ja, stemmer det!
Der var du òg, ja.
Ja, du må jo få noen pakker, du òg.
Men når jeg hører albumet i dag, så tenker jeg at det har alt det som jeg liker med Motorpsycho.
Utrolig kreativt, oppfinnsomt, overraskende melodier.
Støyende, progressiv, dynamisk.
Og så har de sånn sjølsikkerhet som jeg …
Som jeg ikke helt tror, for dette blir langt, kjenner jeg … Men Bent Sæther og Hans Magnus Sna Ryan og Håkon Gebart, som bare var en trio på albumet her, de hadde jo allerede da levert musikk på høyt internasjonalt nivå i mange år.
Da må jeg stoppe opp litt her, for jeg må minne om at dette i hovedsak er et nordtrøndersk band, Lars.
De fikk jo til med Nord-Trøndelags fylkes kulturpris i 2015.
Hvilke andre nordtrønderske band og artister kommer du på i farta, Lars?
Chand.
Chand er der, ja.

[Lars]
DDE?

[Frode]
Det er riktig.

[Lars]
Er han der Terje Tysland?
Ja.
Nå imponerer jeg!
Og … Åge.

[Frode]
Ja, da har du nevnt de, bortsett fra Sand, da han utelot deg.
De fleste vil kanskje tenke på Åge Aleksandersen, Terje Tystland og da Prudence.
Det det er.
Og så ikke minst Hans Rotmo og Bømøl, som jo er det samme.
Og så såkalt trønderrock, som er jo et forferdelig uttrykk.
Og en elendig form for sjanger, i anførselstegn.
Men altså, Bent Sæther fra Snåsa … Sna fra Steinkjer.
De måtte ut av sine hjemplasser og til Trondheim for at det skulle skje noe, da, men lall … Men lall!
Lall!
Det her, nordtrønderne, altså, de leverte også på høyt nivå, så høyt nivå at de … I praksis så slår de i hjel albumene sine litt, for det er jo ingen som er dårlige, liksom.
Kjennerne kan jo sikkert si å skille glatt mellom platene, men for oss vanlige dødelige, Lars, så vet du jo nesten ikke hvor du skal begynne hen.
Der, jeg vet ikke.
Men begynn her, da.
Angels and Demons et play.
Hvis du, som meg, er glad i fuzzgitar, popmelodier, men òg når man drar ut låtene, da de blir litt rare, men så kommer man seg tilbake, og så kan du kose deg med en sånn ekte fuzzbassdrevet radiohit som ‘Walking on the Water’.
Og så må jeg bare slynge inn her, jeg så altså at deichman.no har skrevet en liten omtale.
Jeg hadde et album her for et par år siden som bl.a.
sier at Like Always og Starmeldt Lovelight er fine nok, men er Motorpsycho på autopilot.
Og da er det bare å melde tilbake.
Hold kjeft!
For noe tull!
Samtidig viser det hvor forskjellige vi er som oppfatter musikk, hvordan vi gjør det.
Det er jo et ganske greit delmål med denne podkasten, det er å gjøre folk oppmerksomme på musikk vi sjøl liker, og hvis én av hundre liker det vi liker, så har vi jo gjort jobben vår, i den grad det her kan kalles en jobb.
Kanskje ikke det beste albumet Motorsøket har gitt ut.
Nei, det er nok ikke det, men det er et av de albumene jeg liker best.
Og så fortjener jeg at flere tar en liten lytterrunde eller tre.
Og det ble mye lenger enn jeg tenkte, hele greia der.
Men du var effektiv, så da kommer vi kanskje i mål likevel.

[Lars]
Men jeg må jo henge med.
Det blei jo litt som en Motorcycle-konsert.
Altså, du tenker at nå skal jeg komme på konserten, høre det kort og konsist, de gode hitsa, og så blir det en sånn … Det er ingen som drar på Motorcycle-loddfest og venter på hitsa!
Jeg gjør det.
Og så står jeg der, og så etter en time så skjønner jeg fortsatt ikke hva de har spilt, for de har bare stått og glodd ned i gulvet, og de er jo briljante.
De er jo helt fantastiske.
Jeg tilhører den store, store majoriteten som …
Elsker veldig mye av det dere har gjort, men jeg aner ikke hvor jeg skal begynne.
Så dette var et supertips!
Nå skal jeg begynne her.
Ikke sant, du har jo Timothys Monster og Blizzard og ikke sant, de der kjente.
Men …
De er jo så varierende.
De er jo alt fra når de drar på seg Tussler-hatten og er et countryband, til å være på en måte nærmest mer harde enn de harde.
Så det er jo … Men det er jo fantastisk.
Jeg gleder meg til å sette meg ned og høre på, for det er det du egentlig trenger.
Du må lytte på albumet i sin helhet.
Du kan ikke bare sitte og ta det ti sekunder og spille.
Nei, dette likte jeg ikke.
Det krever litt.

[Frode]
Ja.
Det gjør det, altså.
Og dette albumet krever litt, det òg, men det er enkeltlåter som er lette å komme inn i. Så da … Nå kunne jeg ha spilt av Star Meldt lavlight, hvis vi hadde hatt rettigheten.
Så kunne dere skjønt hva jeg mente.
Men vi får ta det en annen gang.
Bare avslutt med å si at å gå på motorsykkelkonsert er jo bingo.
Enten får du en sånn opplevelse at …
Når skal han begynne?
Eller så er det bare så genialt at du står med gåsehud i 1 12 timer, ikke sant?
Og det er jo sånn de vil ha det, tror jeg.
Sånn er det bare.
All right.

[Lars]
Og nummer to på det som da er norsktoppen i da, tydeligvis, da … For vi holder oss i Norge, så skal vi til Animal Alfa!
Og det er jo kanskje å … Altså, Motorpsyche er jo svære.
Animal Alfa var jo veldig store der på midten av 2000-tallet.
De kommer med Animal Alfa-EP-en og debutalbumet Fairomounts i 2005.
Her ble det ikke spart på krøttet.
Og det var jo den tida det vel fortsatt var litt penger i platebransjen, så de var jo flydd over dit, Uniten, og spilte inn dette mot Sylvia Massey, som også spilte inn Simon Total, som også jobba med Nine Inch Nails, Tool, System Of A Down osv.
Og der har du jo mye av det alternative metalluttrykket eller hardrockuttrykket, jeg er litt usikker på hvor.
For de trekker jo også inn en del av den tivoliaktige, hva heter det for noe, avantgardeaktige elementene sine.
Og veldig mye av det kan vi jo tilskrive Agnete Kjølsrud.
Som er en av Rocke-Norges kuleste vokalister, punktum.
Og da skiller vi ikke på kjønn eller alder eller noen ting.
En av Norges kuleste rockevokalister, punktum.
Hun er en performanceartist av dimensjoner, hun har en stemme som går på utsida av de aller fleste, og hun veit å bruke den, og hun, med den der jeg husker, de kom på kroa i Bø.
Første gang jeg så dem, var vel i forbindelse med noe Urørt-turné, eller noe Zoom, eller et eller annet der de kom, med den bitte lille … Hun hadde sånn bitte liten hatt på huet, og sånn hvitsminka, sånn derre fransk … Ja, fransk sminke.
Jeg kaller det bare det.
Jeg veit ikke helt hva det betyr.
Sånn … Røde kinn og … Røde kinn og sånn, ja.
Sånn pantomimesminke.
Ja, ja.
Og …
Og jeg tenkte hva er dette for noe, og så er det jo et band som er så hardt og tight og lekent innenfor de rammene de holder på med, og så kommer hun ut med den teatralske tilnærminga, men som backer henne opp med en helt vanvittig stemme, for det er jo mange teatralske frontfigurer der ute som gjør det for å skjule at de egentlig ikke kan synge, men her er det bare du får hele pakka.
Og det er en energi i det de driver med, også på plata.
Det er hardt, uten å egentlig være sånn superhardt.
Du kan veldig gjerne ikke like hardrock eller metall og høre på dette og tenke ‘wow’.
De fleste husker vel låta ‘Bundy’.
Den er vel blitt en verdenshit.
Det var vel brukt i noe spill og film og sånt også, var den ikke det?
Men jeg lurer på, etter at de vant den Urørt, og så kom den neste plata, You Pay For The Whole Seat, But You Only Need The Edge, i 08, og så la de bare ned.
Nei, da var det slutt!
Da var det slutt på Animal Alpha!
Og det er kanskje derfor Animal Alpha i dag snakkes, i mine ører og øyne, for lite om.
For de var der bare en bitte liten periode.
De blei aldri det store navnet som de burde ha blitt.
Så holder Agnete Kjølsel på og synger i djerv.
De ga vel ut en plate i 2011 eller 2012 eller noe, så har vi ikke hørt noe fra de siden.
Unntatt at på sosiale medier så er de litt aktive nå, så jeg lurer på om de kommer nå.

[Frode]
Og så har vi drevet og sunget med Gåtelid i dag i fjor.

[Lars]
Det har hun.
Og nå skal vi ikke snakke så mye mer om det, altså, men uansett … Animal Alpha, Pheromones, det er et av de banda …
Og dette var før jeg egentlig likte sånn veldig hard musikk, så det er derfor jeg med hånda på hjertet kan si at dette kan du finne på å like sjøl om du ikke liker så hard musikk.
Og et av de bandene jeg har gått på konsert med uten egentlig å vite hva som treffer meg, og blir blåst hundre prosent over ende og blitt blodfan siden det … Jeg sitter ikke ofte, det er.
… at jeg ofte har sittet og hørt på plata de siste 10-15 åra.
Men i de første 2-3-4 åra etter at dette kom ut, så hørte jeg veldig mye på det.
Og jeg syns debutalbumet er bedre enn oppfølgeren, sjøl om kanskje oppfølgeren har blitt mer kjent og kanskje solgt bedre og vant noe pris av dem.
Jeg syns Pheromones … Det er den lyden av det derre sultne bandet som …
Som skal bevise at her har vi noe å gjøre.
De blei jo plukka opp av store plateselskaper og sendt rundt på turné, og var jo fryktelig aktive en periode.
De var jo på turné hele tida, på festivaler på sommeren og på klubbscene på vinteren.
Og en fest og en fyrverkeri … Og jeg kan ikke beskrive det så mye annet enn at det er en slags reise.
Enhver låt inneholder så mye sånn opp og ned og bort og vekk at du må bare sette deg ned i stolen, ta på et par gode hodetelefoner eller sette på det store anlegget.
Ikke hør på noe sånn MP3-format her.
Her trenger du hele lydbildet, for det skjuler seg så mye der inne.
Og bare lukk øynene og nyt, og så, når det kommer til Bundy, hvis du klarer å sitte stille … Da er det nesten så jeg spant en voksenbrus på deg, for det tror jeg ikke er mulig, faktisk.
Det er i hvert fall min påstand.
Så.
Animal Alfa, kongeband, eller dronningband … Født i 2002 og død i 2010, la oss si det, men minnene lever evig.
Takk for dere, takk for oss, Animal Alfa.

[Frode]
For et kult liveband de var, altså.
Jeg har fortsatt det her … Jeg tok bilder på den konserten i 2005.
Jeg har fortsatt de bildene på netthinna.
For det var veldig blått scenelys mye på den konserten.
Og med det hvite ansiktet og den hatten, og det kvitt-hvitblonde håret … Rett ut, som en masse krøller.
Det var så ikonisk, da.
Den så ikonisk ut, og det funka så bra å ta bilder av.
Det var et band som var veldig digg å ta bilder av, for det er ikke alle band som er digg å ta bilder av, da.
Det er så deilig når noen faktisk byder på og ønsker å stå der og vise seg fram.
Jeg er glad i shoegazermusikk, men ikke som sceneshow.
Det er så digg når noen bare tar scenen.
Og det er ikke så mange som gjør det, som du sier.
Sånn som henne, altså.

[Lars]
Nei, og i hvert fall ikke på førsteturneen.
Nei, nei.
Det er noe som noen ganger må læres.
Det er liksom de og Kaizers og noen få til som har kommet første turneen de er på, og bare eid hele lokalet, og det er så utrolig kult når band gjør det.

[Frode]
Helt enig.
Så det der er et band som absolutt burde snakkes mer om.
Jeg er ikke helt sikker på … Jeg husker ikke forskjellen på platene, men det var den ene plata jeg ikke falt helt ned i gruta på, men denne plata er den som jeg kanskje likte best, ja.

[Lars]
Tror ikke du er som meg, at det var det du hørte først, og da likte du det beste, og så hvis du hadde oppdaga det i dag, så hadde du kanskje vært motsatt?
Hvem veit?

[Frode]
Det her har vi jo snakka om mange ganger, og det har du jo helt rett i. Rett og slett.
Ok.

[Lars]
Men det er et eller annet med den Bundy-låta uansett, da, som er … Altså, den er et … Den har jeg på spillelista, gira, og på løping og på bilmusikk, for den gjør meg bare … Fyller meg av glede hele tida.
Ja.

[Frode]
Ja.
Ok.
Jeg har jo tidligere fortalt om hvordan jeg som tenåring pleide å sitte i traktoren på jordet i grenda i Gjørem, der jeg vokste opp, oppe i Nord-Trøndelag, i Grong.
Mens jeg har arva kornåkeren og hørt på Judas Priest sitt livealbum, Priest Live, fra 1986.
Men det er ikke til å fortelle at jeg som regel veksla mellom det albumet og svenske The Creeps sitt album ‘Blue Tomato’ fra 1990.
Og hvis det muligens trigger et lite minne hos dere som er gamle nok, så er det de som hadde en slags hit med låta Oh, I like it.
Oooh, I like it, oooh, I like it, osv.
I Sverige var det definitivt en hit, og i Norge nådde den vel en fjerdeplass på VG-lista, og lå der i ni uker i 1990.
The Creeps var et garasjerockband, men la seg mer på funky, soulaktig rockestil enn på punken, sånn som mange andre garasjerockband gjorde og gjør.
De turnerte faktisk så mye på den tida at de sleit seg helt ut.
De fikk sammenbrudd i hver ene og måtte ta en lang pause.
Så de var opptatt av å spille live.
Uansett så …
Jeg fanga jo opp ‘U I Like It’ i 1990, fordi det var en sånn helt ekstremt engasjerende og …
I småfrekk sak, egentlig, krydra med sånn Hammond-orgel og blåsere og en sånn skjørtlitt det kun var svensker som hadde på den tida, hvis du var fra Nord-Europa, og ikke fra Storbritannia.
Det var jo en periode, da jeg var kanskje litt ekstra opptatt av den funky biten som kunne ligge i rock og bassen, egentlig.
Jeg var opptatt av bass.
Jeg var 16 år i 1990.
Og her passa jo The Creeps veldig godt inn, egentlig.
Så kan vi si litt mer om bassen etterpå.
Blue Tomato var det tredje studioalbumet til The Creeps, og det var jo her de bestemte seg for å bli litt mer polert.
Og gå bort ifra den råeste lyden som de hadde på de første platene, og heller ta inn litt mer sånn …
Jeg har inntrykk av at det, og du får si deg enig eller uenig, Lars, men jeg har inntrykk av at det ofte er på tredjealbumet det her skjer med mange som driver med rock, at de skal begynne å skrive mer poppa låter og legge mer vekt på melodi.
For da har man liksom modna som musiker, og kanskje blitt tryggere på låtskrivinga og egen identitet.
Man tør liksom å skrive litt mer tilgjengelig, mens tidligere har man prøvd å bevise et eller annet.
En typisk følge.
Albumet ble ganske godt mottatt av kritikerne.
Gjorde det ganske bra kommersielt sett i Sverige, som sagt.
Og så leser jeg at de brukte veldig mye tid i studio, og jobba hardt på hver eneste låt.
Og så vil jeg jo si at det hører man jo godt.
Her ligger det mye detaljer om det.
Og Blue Tomato … Dette er et album som er stappa til randen med tolv låter som …
Det blomstrer liksom av overskudd og humør og småfrekk, lekende arroganse.
Helt fra den pompøse introen på albumet som går over i …
Den hammond-orgeldrevne Right Back On Track.
Alle låtene er egentlig hammond-orgeldrevet, men spesielt den.
Og helt til avslutninga, Way Cool.
Som … Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men det er en litt sånn LOL-låt, altså.
For den makter å være ironisk kul og kul på én gang.
For der er det sånn at vokalisten som heter Robert Jelinek, snakkesynger seg gjennom et scenario der han sitter på et telefonnummer som han hadde i 1990, man kan ringe, ikke sant, ringte inn til forskjellige ting.
Der folk ringer for å høre hvordan man kan være kul, hvordan man kan bli kul.
Og dæsken døtte, så får han ikke det.
Det høres kult ut, det òg, sjøl om det er humoristisk.
Det blir sånn kjempefunky og overstadig, brautende kult.
Og florerer sjølsagt med gode låter.
Jeg ville ikke tatt med det her, men du har en sånn funky låt som ‘Sharpshooter’, du har en poppa låt i ‘Won’t Be Losing You’, du har en ballade som heter ‘She’s My Girl’.
Har du ‘U I Like It’, så har du Smash.
Smash med utropstegn, der bandet plutselig dobler empoet etter at vokalisten roper sånn … What’s this?
New balls!
Let’s get some real tennis action right here!
Med Hammond-orgel, ikke sant.
Da har jeg nesten nevnt alle låtene, men jeg blir så godt humør av det her.
Det fortelles at de var så lenge i studioet og jobba, for det må jo kunne ha vært på låtene.
For de må ha glemt å fortelle produsenten og teknikeren at de måtte skru bassen høyere i miksen, for den er forsvinnende lav, med tanke på at så mye av dette egentlig er ganske basstrevet.
Du har hammondorgelet, og så har du bassen.
For du har jo han Jelinek på vokal og gitar, du har en fyr på hammondorgel, du har en på tromme og så en på bass.
Men av alle de instrumentene er det bassen som er miksa lavest.
Og det her har i 34 år frustrert meg en del, for det her er jo en ordentlig god og drivende bass som ligger baki der.
Så her hadde jo en remix og en remastring gjort seg, det må jeg innrømme har gjort meg veldig glad.
Så, er dette faktisk en klassiker, eller er det bare en nostalgitripp for meg?
Det er jo alltid vanskelig å si, og jeg er jo ikke nødvendigvis 100 % sikker på at det sånn sett har holdt seg helt, ikke 100 % sikker.
Samtidig så tror jeg jo det, for dette er et veldig organisk album som definitivt
Det høres ut som det er spilt inn stort sett live i studio, og det er på ingen måte perfekt.
Og det er ikke fritt for at du kan forbedre det en del.
Les bass.
Og så er det jo sånn at han vokalisten, Jelenic, han er jo …
Han er jo en dårligere versjon av den vokalisten Jarle Bernhoft seinere ble.
Men han leverer vokalen sin med sånn skjørtlitt.
Han er liksom ikke verdens beste soul-vokalist, med rocken som utgangspunkt, men han gjør det desto mer levende og gøyalt.
Så tenk på det her …
Jarle Bernhoft har spilt inn albumet på nytt.
Så hadde det sikkert vært magisk rent kvalitetsmessig, men jeg vet ikke om magien som helhet har blitt igjen, altså.
For jeg sjarmeres fortsatt i ‘Sank all the creeps’ og ‘Blue Tomato’.
Jeg anbefaler egentlig enhver musikkelsker om å gi det en liten sjanse, og ha i bakhuet at det her må.
Du må lytte til stemmer med godt humør, for det er sånn det er spilt inn.

[Lars]
The Creeps, Blue Tomato, Oh Yeah, Woiko … I don’t … I don’t have … eh … Du leverer jo ting som ikke vi vanlige dødelige har hørt på, Frode.
Men det er klart, jeg har ikke noe.
Jo, låta husker jeg!
Men jeg har ingen bakgrunn ved å sitte på plogen på Gjørum.
Så det er vel der det går.
At det var ikke det jeg dreiv med.
Det var ikke min kopp te.

[Frode]
Nei, det er mye rart som skjedde på Gjørum.
Det var mye musikk som dukka opp i Grong, altså.
Men det her er jo grunnen til at jeg vil løfte det fram.
For heller ikke du har hørt om det, men det er et veldig morsomt band.

[Lars]
Og da skal jeg bruke poden for det det er verdt.
Da skal jeg sjekke det ut, høre på det, og plutselig, vips, så har jeg fått meg en lav basslinje, eller bassmiks, og irriterer meg over det også.
Så skal jeg ta over den stafettpinnen og sitte de 34 siste åra av mitt liv og irritere meg over den derre jækla lavt miksa bassen.

[Frode]
Vi må ikke ha for mye fokus på det.
Tenk på at det er bra.
Da må vi ta en liten pause fra dette massive snakket om musikk.
Man kan bli overstadig av dette.
Jeg har ikke så mye på programmet i pausepraten i dag, men jeg tenkte jeg måtte si det.
Lars, jeg har jo vært Spotify-bruker siden 2008.
Si det.
Dagen det kom til Norge …

[SPEAKER_02]
Oi.

[Frode]
Ja.
Og har sløngt penger til Spotify, i alle år.

[Lars]
Det er så deg å være der dan det skjer, på sånn teknologi-ting.
Altså, den dan, sånn der chatgeb-GPT som kommer, så begynner Frode … ‘Å, se, nå har den kommet med 100 forslag til episoder til oss’, for det har jeg tatt i bruk, og jeg hadde jo ikke hørt om det engang.
Aner ikke hva det er for noe.

[Frode]
Jeg kan ikke skryte på meg at jeg hørte om det først, men ja, det er typisk meg.
Virkelig.
Og jeg har sett, jeg var altså lave av iTunes og sånne ting,
Så jeg så fram til å få hele verden inn i … på telefonen min og på pc-en min.
Det var en stor dag, jeg husker det.
Og så er det sånn at … Jeg har alltid visst at Spotify ikke er de flinkeste til å betale artistene sine.
Og kanskje har jeg vært litt sånn Stockholms-syndromet, eller at jeg har vært gissel så lenge at jeg har fått varme følelser for Spotify.
Men de har jo hatt en del ting som har fungert.
Men så kom jeg over en liten YouTube-shorts av en kar som heter Rick Beato på YouTube.
Jeg er ikke sikker på om det uttales sånn.
Jeg visste ikke om ham, men han er en ganske kjent musiker og produsent borti Statene der.
Og han har en veldig stor YouTube-kanal som er veldig interessant.
Veldig dype, gode intervjuer som foregår der.
Og han har intervjua en fyr som har skrevet bok om litt sånn … Jeg husker ikke akkurat hva det er, men han begynte å snakke om det her med … Hvor mye AI tar over musikken, og ikke minst hvor mye det finnes enkeltartister som sitter og …
Lage de samme låtene, bare med litt varianter, og gi det ut under forskjellig type artistnavn, og pøse ut på Spotify, og betale gjerne for å bli med på de discover-listene … Du kan kjøpe det til plass på disse topplistene, der folk oppdager musikk.
En svenske som hadde noen tredve milliarder avspillinger på Spotify, på 500 artister som han hadde laga, eller noe sånt.
Det satt sånn støkk i meg, Lars.
Jeg tenkte nei, nå går det ikke lenger.
Så jeg la ut en liten sak på Facebooken vår, og så kom den godeste Øyvind Gilje med et tips om at jeg måtte sjekke noe som heter KUBUS, eller noe sånt.
K-buss.
Jeg tenkte på KUBUS med en gang, ja.
Og jeg tenkte ja, jeg skal sjekke det.
Og så det her er jo, det var jo sånn høye, sånn skikkelig god kvalitet på, ja på, hva heter det for noe?
Avspillingskvalitet.
Ja, høykvalitetsavspilling.
Jeg har liksom ikke lagt så mye vekt på det bestandig, jeg synes jo det er bra med bra lyd, men jeg kjenner meg til et punkt der det ikke er så nøye.
Og så synes jeg den tjenesten var bra nok, men det mangla en del ting som jeg visste kom til å savne.
Bare det å kunne lese tekster av og til, som jo har kommet i både Spotify og Tarol.
Synes jo det er en fin ting.
Og litt mer sånn discoverly, altså at man discoverer muligheter, da.
Og jeg har jo brukt Tidal før, det er jo ikke sånn at jeg ikke har brukt Tidal.
Men jeg tenkte nå … Jeg går til Tidal, jeg.
Så jeg har bestemt meg.
Jeg har skifta side.
Så nå har jeg òg fått med meg den kjære, for vi har jo sånn fellesabonnement, ikke sant.
Så hun er med videre med meg over til Tidal.

[Lars]
Er det knirkefritt å overføre spillelister og favoritter og alt mulig, eller åssen er det?

[Frode]
Det vil si at det er 90 % knirkefritt.
Fordi også det som jeg har gjort her i podkasten, er at jeg bruker en tjeneste som heter Soundiz, til å synkronisere.
Som når du har kommet med en liste, du har laga lista di i Tidal.
Har jeg brukt Spotify, har jeg synkronisert de to listene i tredjepartstjenesten.
Så at du blir samkjørt.
Og du kan flytte alle spillelistene dine fra én tjeneste til en annen.
Og det har jeg gjort, da.
Og du kan hvilke låter du har likt, hvilke artister du har fulgt, album og sånne ting.
Så det er jo helt supert.
Men det blir jo hulter til bulter på …
Spillelistene, da.
Så du får ikke liksom … Jeg har jo laga en viss rekkefølge i Spotify.
Øverst og nederst, og hvem som er sist jeg har gjort noe med, så det er lettere å finne igjen.
Men når du har … Jeg vet ikke hvor mange spillelister det var … Det var mange hundre spillelister, i hvert fall.
Ikke alle som jeg bruker, men det ble jo med hele sulamitten.
Og det var jo ikke …
All verden, da, det må jeg jo innrømme, men det ligger noe der.
Og så ble det litt dobbelt opp med Musikkelskernespilllista, fordi nå har det ligget dobbelt opp med dem.
Men det funka, og jeg har allerede begynt å virkelig like Tardel.
Og det er jo bedre lyd, det hører jeg jo.
Og grunnen til at jeg ikke gikk helt over til Tardel for noen år siden, var jo det der når JC tok over og kjøpte hele greia og begynte å fuske metaller og ga seg sjøl og kjerringa mer avspillinger enn de har hatt.
Det sjokkerte meg, og da tenkte jeg at de holder meg til svenskene i stedet.

[Lars]
Men vi må jo nå understreke hashtag ikke-spons, siden jeg også er en Tidal-bruker.
Jeg, som jeg har vært helt ærlig på hele tida, er en Tidal-bruker fordi at når jeg en gang for ti år siden, tolv år siden, var kanal-digital-kunde, så fulgte det med i det abonnementet et VIMP-abonnement, altså norske VIMP.
Og så blei jo Vimp Tidal, og så blei alt kjøpt opp av JZ og gutta.
Og damene.
Men jeg har bare holdt meg der, for jeg er ikke så teknisk som Frode.
Så jeg tenker at hvis jeg bare kan holde meg her, nå har jeg spillelistene mine, nå har jeg musikken min, jeg har trykt ‘liker’ på den.
Algoritmene har begynt å jobbe godt for meg nå.
Bare sitt helt stille i båten, ikke trykk på noe du ikke veit hva er, så går dette stort sett greit.

[Frode]
Du er jo en Frode.

[Lars]
Ja, ja, ja.
Jeg er sånn.

[Frode]
Men så … Har du sånn gammelt Telenor-abonnement òg med fasttelefon, som du ikke har kvitta deg med ennå?

[Lars]
Altså, jeg har den gamle Nokia-telefonen min.
Der får jeg ikke spelt av de der Tidal-tinga, for den er ikke så smart.

[Frode]
Men du har ikke fasttelefon?

[Lars]
Nei, den har jeg slutta med, for den slutta å virke.
Det kom noen og tok bort linja mi, jeg blei så sur.
Og den FM-radioen, den er jo … Men jeg har fortsatt litt trua på at FM skal komme tilbake, så den har jeg ikke kasta ennå.
Nei da, men et argument jeg har brukt for å beholde Tidal, er jo nettopp … Etter hvert når Tidal viste seg å ha mye bedre strømmekvalitet enn konkurrentene til samme pris, så var jo for meg en no-brainer.
Nå er det jo ganske ofte jeg hører på musikk der spillekvaliteten egentlig ikke har så mye å si, sånn som i en bråkete bil og sånt noe.
Men jeg først sitter hjemme og kobler meg på stereoanlegget med de store høyttalerne.
Så er det deilig at det ikke er en mp3 som kommer ut, men at det faktisk er CD-kvalitet, eller bedre.

[Frode]
Jeg hører jo forskjell … Om du ikke kan si at … Der!
Der hører jeg forskjell!
Men det er mer sånn feelinga at du blir mer omkapsla av musikken, rett og slett.

[Lars]
Men for våre Spotify-elskende lyttere betyr dette at det ikke lenger er en Spotify-liste å høre på.
Men så har vel Tydel begynt med at du kan åpne den delte spillerlista i alle tjenester, hvis jeg ikke husker feil.

[Frode]
Det kan godt hende, men Fyr Natt blir fortsatt Spotify-liste.
Og ironisk nok er de fleste som hører podkasten, på Spotify.
Så det blir ikke slutt på det.
Og vi publiserer jo den podkasten på Spotify for podcasters.
Vi tjener jo ikke noe penger på det, i likhet med alle andre små artister.

[Lars]
Og der må Tidal skjerpe seg, de må begynne å ha inn mer podkaster i sortimentet sitt.

[Frode]
Ja, for de har podkast, ja.

[Lars]
De har litt, men det er ikke på langt.
Hvorfor ikke?
Det er bare en smal sak.
I don’t know, because JC doesn’t have a podcast, so he doesn’t give a shit.

[Frode]
Nei, jeg har uansett ikke hørt så mye på podkast i Spotify, fordi jeg ville skille skitten fra hveten, skal du si.
Så … Men nå blir det i hvert fall tardel.
Enn så lenge.
Så får vi se.
Jeg blir der.
Har du noe mer på pausepraten, Lars?

[Lars]
Nei, nå har vi gitt JC så mye reklame at nå har ikke jeg noen flere å reklamere for.

[Frode]
Det er greit.

[Lars]
Nummer én …
2000 … Det var jo et år jeg var på en ikke helt vellykka Pearl Jam-konsert på Roskilde, for så vidt, men det kom mye god musikk i år 2000.
Og fra England, kjempers fødeland og lord Beaverbrook og hele gjengen, så kom jo blant annet Oasis med ‘Standing On The Shoulder Giants’.
Placebo kom med black market-musikk.
Et ikke helt … Eller et debutalbum!
Fra et band som ikke er helt ukjent noe mer, nemlig Coldplay, som het Parachutes.
Og så kom det et … et album som het Lost Souls, fra et band som heter Dovs.
Og de spiller i den samme sånn britpop-alternativ-poprock-sjangeren som sine britiske kollegaer, men de har ikke blitt.
Helt det samme.
eh, og så må vi jo nå … det kommer jo an på hvordan man ser det, for de har jo type ti–tolv–femten millioner avspillinger på de mest populære låtene på Spotify.
Det har jeg vært inne og sjekka, så dette er jo på en måte i forhold til Cato Salsa Experience, er jo dette et gigaband.
Men i forhold til Coldplay, som debuterte samme år, og som har 2,5 milliard eller noe sånt på den mest strima låta, så er de jo en miniputt!
Så … Jeg har prata om Dovs før, og jeg kommer til å prate om Dovs igjen.
Episode fem har jeg prata om Dovs, og jeg kommer til å prate om Dovs igjen.
Fordi jeg har satt meg som mål om at jeg må få Dovs opp og fram i folks bevissthet, skjønner du.
Så da kan vi si at ca.
hver 60. episode så kommer jeg til å raljere litt om Dovs, og hvorfor du bør høre på Dovs, og hvor gode Dovs er.
Og Dovs hadde jo et … Gøy å si Dovs.
Ja, det er kjempegøy!
Dows kom med et album i 2020, The Universal Want, men det er ikke det Dows du trenger å hoppe rett inn på.
Du skal hoppe inn på Lost Souls fra 2000, Last Broadcast 2002, SomCities 2005 og Kingdom of Rust 2009.
Det Dovs har gjort så briljant, er at de har satt alle disse fire albumene, pluss en B-Sides and Rarities, sammen til ett kjempealbum, som ligger på blant annet Tidal!
Så du kan bare sette på play, så får du hele smæla, du får timevis med Dovs, og da hører du hele utviklinga.
Men Dovs, sier du!
Ja da, det er to brødre, Williams, Gs.
Nei, Jess og Andy.
Og på trommer og gitar, og så har hun Jimmy Goodwin på bass og vokal.
Men så slenger de inn en del samples, en del perkusjon i tillegg til.
De slenger på munnspillet, de har inn noen pianoer, orgel, synthesizers osv.
For Dovs er en mye mer, kall det, dansbar …
poprock enn de andre bandene her.
Dette er lyden av et band som faktisk, og det sa jeg da i episode fem også, de var egentlig et mer danceorientert band, og så brant hele studio ned, og så sto de med et valg, enten legger vi ned eller begynner på nytt.
Og da lagde de alternativ rock, eller poprock, med et dansetilsnitt.
Det Dovs klarer så utrolig bra på Lost Souls, og som de har fortsatt med gjennom hele karrieren, det er å treffe så …
Planke!
På de der fengande melodiene som bare får deg til å krible i hver eneste lille del av kroppen.
Og så tenker du, dette var litt sånn lettfattelig pop, men så hører du på det, så er det så mye sånne små intrikate sånn puslespillbiter som bare … For hver gjennomlytting så er det noe nytt å få med seg.
Det såre, melankolske, neppe-gitardrevne, akustisk-gitardrevne, rolige balladetingen, til mer sånn beint fram pop-britpop-gitarvegg, til den derre supermiksen mellom dansepop og lett rock eller britpop.
Å, kjære vene, og de klarer å gjøre det på en så utrolig følsom måte, så du får en sånn reise i vellyd og kroppslige bevegelser, og du blir bare … jeg blir altså ekte glad!
Og så må jeg innrømme at dette albumet hadde jeg ikke fått med meg når det kom, for jeg hørte jo da på Placebo og var litt tøff i trynet, Oasis og de, men når oppfølgeren Lars Broadcast kom i 2002, så så jeg selvfølgelig de Dovs på Roskilde, og da skjønte jeg What the actual fuck har jeg gått glepp av her, og det er vel Jørn Eliassen, selvfølgelig, som tipsa meg om det, vår britpop-ekspert.
Og etter det har jeg aldri sett meg tilbake, jeg er en blodfan av Dobs, jeg har vel alle på cd i cd-hylla, og på cd-kvalitet på Tidal, hashtag ikke-spons, og jeg hører på det drit ofte.
Det er blant mine mest strømma artister i min digitale strømmetjenestekarriere, og det er vel fortjent, og de er også av de cd-ene som dras oftest fram og settes på i cd-spilleren.
Så jeg må bare si, folkens, om 60 episoder kommer jeg til å prate om Dovs igjen.
Fram til det har du én oppgave.
Det er å sjekke ut Lost Souls fra 2000.
Og når du skjønner hvor bra det er, så sjekker jeg ut de tre neste albumene.
Og så sjekker jeg jo selvfølgelig ut Universal Ones fra 2020, som på ingen måte er dårlig, men som ikke helt klarer å fange den samme nerva som de fire første gjør.
Og dette er altså britisk moderne musikk på sitt aller, aller beste.
Og det sier jeg.
I konkurranse, altså, med Oasis, Placebo og Coldplay og hele bøtteballetten, og de har aldri vokst seg sånn arena-store med sånn mer avstand til fansen, sånn som Coldplay har gjort, vet du.
De har bare holdt seg.
Så det er en fordel med å ikke få to milliarder avspillinger, da.
Det er at du holder deg litt nedpå jorda og fortsetter der du begynte.
Du forandrer deg ikke til sånn monster, sånn som Muse og de.
Nei, nå … Jeg har ikke sagt noe av det jeg hadde skrevet ned, jeg bare prata ennå.
Men det fortjente Dovs igjen.
Dovs, Dovs, Dovs, Dovs.
Lost Souls 2000.

[Frode]
Jeg ble så nysgjerrig på den konserten på Roskilde.
Hva gjorde at de var så bra da?
Det … Hva husker du?

[Lars]
Det jeg husker desidert best, var en av låtene fra The Last Broadcast, altså den skiva de da var på turné med, som heter Pounding.
Og den har …
Den fanger jeg meg så sinnssykt inn, for den har en helt jevn, repetitiv tromme.
Og så legger de bare på melodilinje på melodilinje oppå den, noe samples, og den bare går og går som et sånt ufattelig trivelig … Kall det rocketog, for det er jo mer en rockelåt.
Som samtidig har en sånn veldig nerve.
Altså, du tror så på de, og så er de … Jeg skal ikke si de er dårlige musikere, for det er de overhodet ikke, men de er live akkurat så fin… Nei, ufinstemte at det er ikke alltid … Han er ikke en metronom, han på trommene, for å si det sånn.
Altså, det er alltid … Det blir så levende.
Det blir ikke dårlig, og det blir ikke surt, men det blir så levende musikk.
Det blir så organisk, det de holder på med, til tross for at de er litt elektronika av seg.
Så blir det liksom et sånn liv i det hele.
Så det jeg husker var veldig den derre …
livlige musikken som bare traff meg midt i både dansefot og rockefot og den popmelodielskefoten.
Den traff liksom alt på en gang, og de spilte relativt tidlig på ettermiddagen, så jeg var.
Om ikke jeg var klink edru, så var det ikke mer enn tre-fire turboere utpå dagen, holdt jeg på å si.
Det var en veldig majestetisk opplevelse å stå i da.
Et ganske lite telt på Roskilde, og jeg sto der sammen med Edvard, er jeg ganske sikker på.
Og vi kosa vårs glugg i hjel.
Og Edvard, som aldri hadde hørt om de i det hele tatt, jeg hadde hørt meg oppe litt før konserten, han sto og sa ‘dette er noe av det beste jeg har vært på’.
Så Edvard Andersen, altså.
Han sa det, og da bør dere si det også.
Sjølvast Edvard Andersen, som alle veit er meg, selvfølgelig.

[Frode]
Men det er første gangen du nevner den i poden her, så det var på tide.
Nå skal jeg høre på en plate.
For her ble det veldig, som man sier på engelsk, intrigued.
Så nå skal jeg høre på det i hashtag ikke sponsa title-lista.

[Lars]
Og det er så deilig å kunne tyrre det med litt Dovs-prat.

[Frode]
Ja, det var godt.
Nå gleder jeg meg ordentlig.
Og gleder meg til litt sånn vellyd, rett og slett.
Hashtag ikke-spons.
Jeg mente musikken, da, men OK.
Det er greit, det.
Du, Lars, du veit jo at … Altså, jeg er jo òg glad i musikk og album som bare rocker livskiten ut av deg.
Og som bruker bare en halvtime på det.
Dunker ut banger på banger.
Ferdig, bam, bam, thank you, ma’am, liksom.
Men noen ganger så trenger jeg en sånn lengre, poetisk reise gjennom livet.
Gjennom universet, og med litt sånne svære, knusende gitarer med kaukjones vokal til … Meditative diktlesninger oppå atmosfærisk musikk som får deg til å gå inn i deg sjøl.
Knytt bånd med den du egentlig er, helt innerst.
Ja, dette er pretensiøst, altså, men … Gjerne et sånt album som varer over en time.
Som jeg egentlig er motstander av.
Noen vil da si at det her er pretensiøst visvas.
I andres mer åpne ører så er det episk og modig mesterverk som låter som ingen andres musikk i det hele tatt.
Så jeg påberoper meg å åpne øra som har påpekt et mesterverk, nemlig Seattle-bandet Juno og deres album av Future Lived In Past Tens fra 2001.
Dette er et band som ble dagna i 1995, og dette var deres andre og siste studioalbum.
Det fikk strålende kritikker, men oppnådde ikke noen spesiell kommersiell suksess.
Ikke sånn som Dobs.
Det er kanskje ikke så overraskende, når du hører musikken sånn sett, men det har jo siden blitt anerkjent som en litt skjult perle innen post-hardcore-sjangeren.
Og, Lars, nå er vi der med utfordringa med sjangerbetegnelsen posthardcore.
Dette er noe vi har snakka om mange ganger.
Denne sjangeren der.
Vi kjenner jo den sjangeren som hardcore-band, som høres mer ut som dem … Altså, de høres ut som hardcore-band, men som utvider og kanskje roer ned låtene litt, gjerne med mer melodiske låter og stemninger.
For eksempel, da, Caravels, som vi liker så godt.
Eller kanskje et mer typisk band som Touché Amoret.
Eller Touché Amorée.
På begynnelsen av 2000-tallet, derimot, vil jeg si at denne sjangeren ble brukt på band som drev med litt mer … Altså, det var liksom alternativ rock, men det hadde mer trøkk og kompleksitet og litt mer uklare melodilinjer enn det som i praksis kunne være ganske kommersiell rock.
Og da mener jeg dette bandet som faktisk spilte såkalt alternativ rock.
Post Hardcore-band på den tida der.
Det kunne være band som At The Drive-In, Thursday, som du òg liker godt, Rival Schools, Alexis On Fire, osv., osv.
Ingen av dem ligner jo spesielt på Caravels, eller Touché Amorée, eller Worthwild eller Departures, som er sånn type post hardcore-band som jeg liker godt, men de ligger kanskje i den samme retninga, da.
Nok om det.
A Future Lived in Past Tense er en god blanding av post-hardcore og inderrock.
Og så er det innom alle følelsene, vil jeg si.
For det her er ikke et album med fokus på låtene i seg sjøl, kanskje, men mer på stemninger og refleksjoner som … Disse låtene har egentlig truffet meg dypt bestandig.
Og ikke pga.
noe sånn håndfast grunn, egentlig, men …
Det er noe i dette albumet som treffer meg på sjelelig plan.
Som skipper forbi hjernen og følelsene, og heller går rett til sjela.
Men så går den tilbake til kroppen og til tankene.
Og en som kan litt om kunst, ville kanskje sagt at da snakker vi om god kunst.
Og da ville jeg i så fall vært helt enig i det.
Det er ikke et enkelt album, og jeg husker at jeg ikke skjønte det helt med en gang da jeg fikk det i 2002.
Jeg tror muligens det var gjennom Panorama, og at jeg skulle anmelde det.
Men det ble liggende litt i skuffen, fordi det var jo enklere album å anmelde enn Junos svanesang her, da.
Mens jeg snakker litt om det, kan jeg nevne at Nate Mendel fra Foo Fighters og Nick Harmer fra Deathcab Rocutie også bidro litt i bandet, under konserter og litt i studio.
De var jo ikke offisielle medlemmer, men Juno var liksom i denne gjengen der, kan du si.
Det var en litt sånn større gruppe musikere som kjente hverandre.
Uansett, for slutt kom jeg meg til å begynne å høre på dette, og der jeg tidligere ikke var helt klar for musikken, så vips, så var det noe som skjedde.
Jeg skjønte det vel, da, kanskje?
Og dette var jo definitivt òg en av disse platene jeg gikk rundt med på øret i Bø, da jeg gikk på kveldsordene mine og funderte på livet.
I praksis vil jeg jo si at jeg mediterte.
Musikk er jo meditasjon på sitt beste.
Og Juno, eller Juno som det blir på American, passa jo helt utmerket til dette bruket, for … Jeg vil si at dette er kanskje noe av hemmeligheten til bandets musikkligg.
Det føles som at det kommer fra en plass med dyp indre refleksjon og visdom, men at det kommer ut med alle fasettene alternativ indierock kunne ha på den tida her.
Og så er alt deisa inn på ett og samme album.
Senest i forrige episode snakka vi om hvordan 90-tallet var et så bra musikktiår, men det var ikke så verst rett etter tusenårsskiftet heller.
Man lagde sånn musikk som denne, og det ble gitt ut med plateselskap, omtalt med rosende ord, og nådd greit ut til Skandinavia og unge i Gjørum.
Band som dette spilte jevnlig på store festivaler.
Kvartfestivalen.
Jeg så f.eks.
Rival Schools der.
Vi hadde band som And You Will Know Us By The Trail Of Dead.
Et av de mest fantastiske bandene jeg har sett live, bl.a.
på Quart.
Jeg mener jeg har fortalt om den konserten før.
Mogwai.
Dette var band som reiste verden rundt og spilte for masse folk.
Og det var jo ikke umiddelbart kjempetilgjengelig musikk vi snakker om.
Og Juno passer inn i dette mineuniverset nå å snakke om, syns jeg.
Ok, A Future Lived in Past Tenses er jo etter min mening et ekte mesterverk.
Det skjønner man når jeg snakker om det.
Det satt jo dype spor på bandet som kom etterpå.
Men det har jo aldri blitt laga noe sånt som dette i etterkant.
For dette er så svære låtene er.
De er små.
Det er melodier inni melodiene, det er masse detaljer å kose med.
Du blir nesten sånn løfta framover som lytter, og sånne svære musikalske bølger.
Og så kommer jo hjertesukket mitt til slutt der.
Det er jo helt utrolig bra med mulighetene denne strømmetjenesten har gitt oss til å høre all verdens musikk, som vi nettopp egentlig har snakket om.
Vi tenker jo da òg umiddelbart at all verdens musikk som noensinne er gitt ut, er tilgjengelig bare ved et par touch med fingeren.
Men akk, nei!
Det er jo en illusjon!
For det er jo ikke sånn at all god musikk lever videre digitalt og er tilgjengelig for Gud og enhver mann.
For sånn er det jo, sjølsagt, med Junos future live the past tense.
I likhet med Bob Tiltons to album, som vi snakka om her sist.
Jeg har altså leita og leita, ikke funnet spor annet enn på YouTube.
For på YouTube finnes jo alt.
Enhver kan jo laste opp det de måtte ønske.
Og så tenker jeg jo at i dette tilfellet er det jo ikke et plateselskap som sitter med rettigheter som leter etter ulovlige opplastninger, fordi det bandet finnes ikke lenger, og det var ikke noe penger å tjene på det.
Så du finner jo albumet der, og så vil du finne det til nedlasting i episodebeskrivelsen.
For det er jo mer kriminelt at det ikke er tilgjengelig, enn at jeg skal dele det.
Det finnes jo ikke engang i iTunes.
Men alle må høre det der og ta utfordringa nå.
Det her er ikke stygt, det er ikke vondt i ørene, det er ikke så hardt at det blør, liksom.
Det er ikke den type musikk.
Men den er utfordrende i den kraft at den er ikke så umiddelbar.
Det er ikke så …
Oi, der satt den!
Det er ikke Dobs som du snakka om.
Her er det intrikat, og så skjønner du at … Oi, det her er jo … Jøss.
Og så er en av mine absolutt favorittlåter ever på denne plata, spor nummer tre.
When I Was In.
Blank.
Altså åpent, så du kan fylle den sjøl.
Ja, altså, en magisk låt, hør Etter 320 når de store gitarene slår inn som en sånn vegg, episk som bare episk, altså, åh, det er så god låt, det er så god låt, men gi det albumet en sjanse, det vil vokse på det, men du må laste det ned, da, eller sitte på YouTube, eller kjøpe plata, det finnes jo en CD ute i verden der, sånn sagt, du kan gjøre det på gamlemåten, det går an, jeg tror det er sånn til 65 kroner en plass.
Det er jo mindre enn et haidoller en måned, for å si det sånn.
Så kanskje noe porto, da, så blir det en hundrelapp ekstra.
Det har du sjølsagt ikke hørt om, Lars.

[Lars]
Nei, og hvis du så det jeg sendte deg på Messenger nå … Å ja, det så jeg ikke.
Nei, så er det ikke sikkert du … Jeg var opptatt med å smake.
Ja, ja, og det var derfor jeg ikke sendte det før nå.
Fordi at det kan godt hende at jeg ikke har vært påkobla som opptak mens du prata om Juno, men jeg tenkte at siden vi tar opp på hver vår side, så gjør jo det ingenting.
Nei da, det går fint.
Så jeg har bare sittet og holdt helt kjeft og tenkt at nå er du så på god gang, så skal ikke jeg forstyrre deg med å sende den.
Men mitt opptak er stoppa på 1.02.4.
Ja.

[Frode]
Men jeg har tatt deg opp lokalt her, så det går fint.

[Lars]
Ja, men så greit!
Så greit!
Ja, for jeg står at mitt opptak er ferdig for lengst.

[Frode]
Ja, det har skjedd sist òg.
Det var et jævla hekk, og det er jeg litt lei av, faktisk.
Kan du ikke få noe annet enn kommune-PC snart?

[Lars]
Jo, jeg må det.
Men jeg har aldri hørt om Juno heller.
Selvfølgelig har jeg ikke hørt om Juno.
Og jeg tenkte nå skal jeg sjekke det ut.
Men jeg fant jo ikke et spor av det.
Unntatt på denne …
Internettbaserte YouTuben.
Men der har jeg ikke fått høre ordentlig på det ennå.
Så jeg gleder meg til det, og så skal jeg laste det ned fra episodebeskrivelsen.

[Frode]
Så fint.
Ja.
Da har vi klart å … Ja, det ble 1 minutt og 13 til nå, ja.

[SPEAKER_00]
Det ble … Det er mulig å se for seg at jeg mente en time og 13 minutter her.
Ikke 1 minutt og 13.
Sånn er det.

[Frode]
Men i forhold til den monstergreia vi gjorde sist, så er du her … Jeg skjønner ikke … Når vi sitter og snakker i 2 15 timer, og jeg legger egentlig ikke merke til det, for den har gått to timer … Å ja, vi har sittet her så lenge, ja.
Det er jo ganske artig, da.

[Lars]
Men nå tenkte jeg etter intro og første, at endelig er vi tilbake på tre kvarter.
Nei, det blir én time og et kvarter.
Det er min skyld.
Jeg hadde så mye på hjertet.
Å, men det er bra … Jeg syns, for å være sin verste kritiker, så syns jeg vi er dritgode når vi snakker om band, artister, låter som betyr noe for oss, og da er det bare å plapre i vei.
Og det tror jeg lytterne setter pris på, så ja, fortsett med det.

[Frode]
Det er jo veldig gøy, for den forrige episoden av 99-albumene …
Det er allerede en av de episodene som jeg har lytta mest til, så det er kjempegøy, og det er en av de lengste vi har laga.
La meg understreke en annen ting.
Årets albumepisoder, som også varer 2,5 timer, er også blant de mest lytta til.
Så hint, hint.
Jeg vet ikke.

[Lars]
Det går an å dele det opp.
Ta en halvtime.
Jeg kjører en halvtime til jobb.
Jeg deler opp halvannen times podkast der, i én, to, tre kjøringer til jobb, og så fortsetter jeg.
Jeg setter meg i bilen på vei hjem fra jobb, så blir jeg ferdig da, vet du.

[Frode]
Det er jo det fine med podkast.
Musikk kan jo fungere sånn, men noen ganger så blir liksom illusjonen brutt når du går ut av det.
Men podkast, så er det bare noen sånn som oss, det er bare noen kæller som sitter og pjatter.

[Lars]
Og så er i hvert fall min prefererte podkasttjeneste sånn at den starter på en måte sånn 15-20 sekunder før der jeg avbrøt sist, sånn at å ja, men nå er vi der, jeg slapp.
Helt perfekt.

[Frode]
Men du, nå er det sånn at nå er det 14 dager til neste gang, du skal ikke til Bø i Sommarland da, når vi skal spille inn episode neste gang.

[Lars]
Nei, men det er ikke så langt unna.
Jeg skal vel til Bø i Sommerland rett etterpå, tenker jeg.

[Frode]
Eller i Sommerland i Bø, tror jeg kanskje.

[Lars]
Eller Sommerland i Bø.

[Frode]
Ja, ja, ja.
For det er jo ikke Bø i Sommerland.
Det er jo for så vidt det.
Nei, men så … Vi har jo ikke bestemt hva det blir neste gang, men det må vi få bestemt i god tid i forkant.
Du!
Kjære lyttere, takk for at du hørte på Musikkelskerne.
Gi oss tilbakemeldinger i Spotify og Apple Podkast og der du hører på.
Tipsen venn, støtt podkasten.
Snakk om oss, da blir vi veldig glade.
Og når det er sagt, vi høres.

[Lars]
Vi høres.