1997: Hva gjør disse albumene så minneverdige?

I denne episoden av Musikkelskerne tar Lars og Frode oss med tilbake til 1997, et år som gav oss noen virkelig minneverdige musikalske øyeblikk. Med et lidenskapelig blikk på året som var, deler de sine topp 5 album fra 1997 – ikke nødvendigvis de mest kjente eller kritikerroste, men de som fortsatt gir dem noe i dag. Episoden er fylt med nostalgi, humor og musikkglede, og det er tydelig at disse albumene ikke bare var soundtracket til 90-tallet, men fortsatt resonnerer dypt.

Lars og Frode dykker ned i sine personlige minner og reflekterer over hvordan musikk kan fungere som et speilbilde av vår egen reise. Fra å bla gjennom gamle cd-samlinger og mimre om platekjøp på 90-tallet, til å gjenoppdage låter som fortsatt setter stemningen enten man sitter i sofakroken, i solveggen, eller er på farten.

Finn ut mer om oss: https://linktr.ee/Musikkelskerne

ADVARSEL! SPOILERE FØLGER:

Faste spillelister

Spotify-liste med “Ukas Tips”
Tidal-liste med “Ukas Tips”

Spillelister fra denne episoden

Spotify-spilleliste
Tidal-spilleliste

Artister i denne episoden

Karate, Wu-Tang Clan, Radiohead, Foo Fighters, Matthew Sweet, Beezewax, Brad, YM-Stammen, Portishead

Transkripsjon fra episoden:

[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]

[Frode]
Velkommen tilbake til Musikkelskerne med Lars og Frode.
Mitt navn er Frode, og med meg som alltid har jeg Lars.
Si hei, Lars.

[Lars]
Hei, hei, Lars.

[Frode]
Hvordan går det?
Nå er det også så lenge siden vi satt i hvert vårt studio, for å kalle det det, og snakka skitt.
Både jeg og du var litt rustne da vi skulle sette i gang.
Spesielt du.

[Lars]
Ja. For de som har fulgt oss lenge, veit jo at innimellom kommer det sånne små stikk om at vi har bytta leverandører av ting.
Og det er jo ikke noe jeg driver på med, det er noe Frode driver på med.
Og nå var det så lenge siden vi har spilt inn sist at jeg gikk inn på det gamle som også vi hadde hatt en gang før, for det var bytta så mye.
Men jeg fant fram til slutt, helt til vi skulle spille inn, for da lurte jeg på hvor er den lenka som jeg skal klikke på, Frode.
For jeg er veldig lite teknisk.
Og så sendte jeg skjermbilde.
Og da sa Frode ‘trykk på den knappen med nine more’.
Det blir akkurat som å trykke på de tre små knappene i Teams, så finner du ut alt du trenger.

[Frode]
Nei, det forstår jeg, for det ble litt mye opplegg.
Vi snakker om en plass der vi skriver inn ting, listene våre og sånne ting, og nå er vi på den løsninga vi hadde til å begynne med da vi begynte med podkasten.
Så har vi hatt en sånn mellomløsning mellom der som vi har hatt ganske lenge.
Så det er veldig forvirrende.
Hvis noen lurer på … Litt sånn … Lurer litt mer på personligheten min, så er dette en typisk greie.
Ja, teste det, teste det!

[Lars]
Og hvis noen lurer litt på personligheten min … Ja, ja, jeg får bare prøve å hoppe etter, som best det her.
Ja, ja.

[Frode]
Det var litt dynamikken her, ikke sant?
Jo, jo, jo.
I dag skal vi snakke om, la oss si, våre favorittalbum fra 1997.
For det her med beste albumer, whatever, det kan jo ikke vi egentlig uttale oss om.
Egentlig kan jo egentlig ingen gjøre det, så lenge man … Altså, hvem er det som kan si at noe er best?
Men vi skal snakke om de albumene som har gjort mest inntrykk på oss, som er fra 1997.
Og vi skal komme tilbake til det etter hvert.
Men siden sist … En hel sommer har gått.
Vi har laga mine dokumentarer, du har laga en liten festivalspesial, en slags oppsummering.
Og vi har ikke sittet i her på to måneder.
Så hva har skjedd med deg siden sist, sånn musikalsk sett?

[Lars]
Ja, det oppsummerte jeg jo fint på det jeg trodde skulle bli ti minutter, som ble tjue, som du sa.
Festivalsommeren var nydelig, nydelig.
Masse gode … altså, det er så mange gode band der ute.
Det er så mange gode norske band.
Gamle favoritter, nye favoritter.
Mange trivelige folk å møte på festival.
Og godt øl og drikke.
Godt vær er det stort sett på Sørlandet.
Litt regn da hun ble full, og da kosa jeg meg glugg i hjel.
Helikopters blir …
Jeg er ikke noen blodfan.
Det blir ganske greit når du er full og det pissregner, men etter en halvtime-trekkvarter er det greit.
Da kan du dra hjem.
Det er oppsummert på det.
Nei, jeg har kosa meg.
En god sommer er over, og så traff jo høsten eller etter sommerferie, postsommerferien, som en slegge.
Da står du jo i kø, men jobb!
Alt du ikke har fått gjort på de to månedene, skal jo gjøres.
Folk skal … For meg, da.
Skoleoppstart, det er foreldremøter.
Å, kjære vene.
Så nå ser jeg meg ikke berga, men at jeg må snart ta meg en ferie.

[Frode]
Det er gjennomgående historie for alle, merker jeg.
Også på meg, selv om jeg ikke har unger jeg må springe etter.
Hva skjedde?
Hvorfor?
Jeg trodde vi gjorde unna alt før sommeren.
Nei, vi gjorde ikke det.
Vi bare satte pause på det, og så skal alt gjøres etter sommeren.
Og så er denne høsten litt sånn kort.
Så alt skal liksom skvises inn.
For så er jula der òg, ikke sant.
Folk har lagt ting for nære jul.
Halve desember går jo bort.

[Lars]
Ja, for det er noe folk ikke tenker på, at vi tenker på det som to likeverdige semester, men det er jo overhodet ikke det.
For nå har vi bare september, oktober, november, desember.
Det er bare fire måneder, det.
Mens fra januar til juni, det er seks måneder!
Det må dere huske på, folkens, at det er ikke to likeverdige semestre.

[Frode]
Jeg har ikke noe spennende musikalsk å snakke om, egentlig.
Har sjølsagt ikke vært noen festival.
Kunne vært det.
Jeg kunne vært og dratt og sett Pixies på stereofestivalen.
Det gjorde jeg ikke.
Og mye andre ting som de kunne ha sett.
Men det begynner å boble litt mer i meg nå, altså.
Det ga litt mersmak i vinter på festival, sjøl om det ga meg covid òg.
Jeg har vært gjennom covid to ganger i år.
Bare beveger meg ut blant folk.
Fikk covid nå sist ved at jeg var på en liten vennemiddag, sånn parmiddag, som vi knapt har vært på noen gang.
Bevegelig møte hjemme.
For covid!
Dra på festival.
For covid!
Jeg må jo ha sånn … Altså et anlegg for å få det nå i voksen alder, så jeg ikke blir utsatt for basseluska ellers.
Jeg vet ikke.
Så det her har jo gått veldig lang tid før vi spilte inn den første episoden i høst, da.
Og så skal jeg komme tilbake til noe annet musikkrelatert litt senere i listeopplesningene.
Det er jo det vi gjør i Musikkelskerne.
Vi tar med hver vår liste, og så teller vi ned fra enten ti …
Fem eller tre.
Vi har ti … Vi snakker om … Ti er mer sånn årets album og sånn, enn jeg tenker meg om.
Fem, det er låter og album.
Og artister er tre.
Ja.
Vi har ikke fulgt den regelen bestandig.
Men i dag skal vi i hvert fall snakke om fem album hver.
Eller skal vi det, Lars?
Kanskje er det noe overlapp?

[Lars]
Kanskje det blir fem hver, men bare ni til sammen.

[Frode]
Hvem veit, hvem veit?
Og kanskje kunne det vært enda verre òg.
Jeg har en mistanke om at du kanskje har bytta litt på det, for du så hva jeg la med eller noe sånt, jeg vet ikke.

[Lars]
Smulig, smulig.
Og det er jo det som er poenget, det er jo veldig lite givende hvis vi bare skal sitte og røre i den samme gryta hele tida.
Så det er godt å få smurt inn noe deilig kanel og sukker på det smøret inni den lefsa, og ikke bare klassisk Nugatti.

[SPEAKER_03]
Godt sagt.
Det er så godt sagt, det.
Nå er det russen.
Det var dårlig sagt!

[Frode]
Jeg vet ikke, jeg.
Litt krydder til podkasten, føler jeg.
Men skal vi slutte å sose og komme i gang, så folk får det de kom hit for?

[SPEAKER_03]
Ja.

[Lars]
Og da skal jeg til et orkester vi ikke har snakka noe om før, så vidt jeg veit … Da har vi sannsynligvis ikke nevnt … album heller … Og de heter det samme, det er Portishead, med albumet Portishead.
Og mange tenker jo det, at man gir ut det sjøltitulerte albumet som et debutalbum.
Det gjør man ikke hvis man heter Portishead, for det er det andre av totalt tre album de har kommet ut med.
Jeg trodde jo de la opp på 90-tallet, men det viste seg at jeg måtte sjekke på internett.
De kom jo ut med noe i 2008 også.
Men Dummy, debutalbumet fra 94, er vel kanskje mest kjent, eller?
Jeg veit ikke, men Portishead, denne har jeg på CD.
Og det er en engelsk trio, for de som ikke veit det.
Det er jo tripp-hopp.
Og Frode, jeg tror vel ingen av oss kan påstå at vi er sånne store tripp-hopp-fans.
Hva heter det, tror jeg?
Ingen av oss skal gjemme oss bak det?
Men her er vi jo inne på det.
For det første så er jo albumet mektig … Både populært salgsmessig, og ikke minst en kritikerfavoritt.
Går man inn på lister over beste albums 1997, så er denne veldig ofte høyt på de fleste lister.
Så det er objektivt sett et veldig bra album.
Og så er det jo sånn at det er ikke derfor jeg har den her.
For dette er jo et album som prater til meg.
For jeg husker jeg kjøpte dette.
Når det kom, i 97, på CD, og den gangen var det jo også litt sånn, du hadde kanskje sett én musikkvideo på MTV, brukte 179 kroner, fast pris, på CD på butikken.
Når du kom hjem da, satt du og trua litt.
Om du ikke likte det for første lytt, så trua du litt, og dette hørte jeg på feedback med Egon Holstad også, åssen de han og … jeg husker ikke hvem gjest det var, det spiller ingen rolle, da snakka de om det når du kjøpte et album.
Da fant du gull, som ikke var umiddelbart gull, men som blei gull fordi du måtte sitte og høre på den plata om igjen og om igjen.
Med å lese tekster og holde på.
Sånn er det med Portishead og meg!
Jeg har ingen annen tilknytning til triphopen enn dette albumet.
Og det er nesten litt sånn filmatisk over det hele.
Det er sånn atmosfærisk, sånn suggerende …
Det er en stemning.
Det er mulig at det er typisk triphop, det veit jeg ikke, men det tiltalte han hiphop-Lars, han som jeg har snakka om før, han nittitalls hiphop-Lars, han syntes dette var veldig, veldig greit.
Og vokalisten, Beth Gibbons.
Altså, vi har snakka om før, jeg er ikke så opptatt av tekst, men stemme som instrument.
Og den stemmen hennes er et helt ekstremt virkningsfullt instrument i denne musikken.
Det er sånne finslepne, tilbakelente rytmer, luftige arrangementer.
Den stemmen hennes oppå.
Jeg hadde egentlig glemt albumet litt, fram til jeg nå måtte begynne å gjøre litt research og så flere av våre lyttere nevnte dette på sine topp tre-lister i kommentarfelta.
Da tenkte jeg yes, nå må jeg høre på den igjen, så nå har jeg sittet og hørt på den på CD, på CD-spilleren.
Og du, det svinger, altså.
Jeg ville sagt at denne funker like godt i sofakrok som solvegg som … kanskje reisemusikk òg, altså.
Et utrolig fett album!
Portishead er gode, jeg må nesten tilbake og høre litt på Dummy også nå, den har jeg ikke på CD, så det må bli digitalt, men altså, Portishead med Portishead, det er min nummer fem, og den gir meg masse gode minner fra late nineties, som jeg fortsatt påstår bare er en lita stund siden, men som nærmer seg Radvor med Stormskritt.

[Frode]
Og det var det.

[Lars]
Det var ikke noe mer å si noe om det?

[Frode]
Nei, altså … Portishead, for meg er det … Det blir ikke mer 90-tall nesten enn det.

[Lars]
Nei.
Lyden av 90.

[Frode]
Når jeg hører det navnet …
Så hører jeg òg med en gang den ene Portis-låta som jeg ikke husker hva heter.

[Lars]
Ja, fra dummy-plata?
Sikkert.

[Frode]
Hvilken er det?
Hvilken låt er det?
Ikke den der med meg og navn … Nei, men hva er den mest kjente låta til Portishead?
I wanna be a woman … Ja, kanskje den ledende Glory-boks.
Jeg husker ikke.
Men ja, det er ikke noe mer 90-tall enn det.
Det var aldri noe musikk jeg hørte på, for akkurat i den perioden var jeg vel ikke opptatt av den type musikk og den feelinga, kanskje.
Det er jo sånn man går gjennom faser i livet, men jeg har alltid tenkt at portyside er bra.
Hvis du skjønner.
I hvert fall den trua på at objektivitet, det kan jeg forholde meg til, og at dette er objektivt bra.
Det har jeg alltid tenkt.
Og jeg liker produksjonen, ikke minst.
Det er veldig nydelig lyd på det de lager.
Det kunne du nesten høre på radioen, ikke sant?
Og det skal godt gjøres.
Delikat og sofistikert, ikke minst.
Og mystisk, men litt sånn depressivt.

[SPEAKER_01]
Å ja, det er depressivt, ja!

[Lars]
Men det er på en måte … Det er vi som rocker her.
Sitter og drikker øl, og vi kan kanskje strekke oss til å flotte oss litt med noe IPAS.
Så er dette såpass sofistikert at det er litt sprudlevann fra de dyre strøkene i Frankrike, på en måte.
Hvis du skjønner.
Det er den formen for litt sånn ekstravagans, tenker jeg.
Og det kler oss innimellom.
Det kler oss innimellom, men ikke alltid.

[Frode]
Nei, jeg er enig i det, altså.
Nei, men jeg tror deg når du sier at det er et godt album, for å si det sant.
For jeg forbinder det med kvalitet.
Og da … Ikke for det.
Det har kunnet vente drittårlige album, sånn objektivt sett.
Og du har likt det, og det var et av dine favorittalbum som måtte ha blitt sagt OK!

[Lars]
No problem!
9798 og Lars og Portishead på CD-spilleren, det er gode minner!
Good times.
Skjønner.

[Frode]
Ok, da får vi ta min nummer fem, da.
Og jeg må nesten … Jeg må begynne med en artist som jeg hørte masse på i 97.
Og et album fra 1997.
Og grunnen til at jeg sier det,
Det er at det er flere album som jeg fant, som er oppe der og nikker fra 1997.
Men som jeg hørte først noen år senere.
Og der har vi jo hatt før.
At, OK, hørte på plata i det året, men den var jo fra noen år tidligere.
Og det er jo på en måte greit.
Men i dag vil jeg prøve å få inn noen album som var fra 1997, og som jeg hørte på i 1997.
Og jeg velger òg da et … Et album som … Jeg ikke hørte på.
Nei da.
Jeg skal ha et album som jeg hører på 9027.
Og han mannen her, han heter Matthew Sweet.
Og man kan jo si da at … Objektivt sett så har noen av de albumene konkurrert med her, de har enda bedre låter.
Men det var ikke nok av dem.
Men Matthew Sweet hadde noe sinnssykt jevnt godt materiale på sitt album, Blue Sky on Mars.
Matthew Sweet er nok for folk flest best kjent for at han ikke er så kjent for folk flest.
Det vil jeg si.
Men veldig mange har sett ham på film.
Jeg vet ikke om du kan forestille deg hva det er for noe, Lars?
Nei.
For han var altså sammen med Susanne Hofs fra Bangles.
Så spilte de … Det var et band, for så vidt.
Ming T, sammen med Mike Myers i Austin Powers-filmene.
Er det sant?
Ja.
Det var Susanne Hofs.
Så var det Mike Myers, og så var det en annen dude.
Og han andre duden, det var Matthew Sweet.
Og han og Susannah Hoffs skrev jo også musikk generelt til filmene.
Men Matthew Sweet er en sånn … Nå skulle hun få noen facts.
Amerikansk singel-songwriter og musiker som ble født i Nebraska, i byen Lincoln, i 1964.
Så vil si at han er 60 år i år.
Det er jo en pussig greie å tenke på.
Alternativ rock, men spesielt powerpop.
Veldig fokus på melodier og på gitar.
Og da skjønner du hvorfor jeg liker det her, Lars.
Han hadde et stort gjennombrudd, i hvert fall et gjennombrudd, med albumet Girlfriend fra 1991, som òg hadde hitsingel.
Det var en hit, faktisk, borti Statene.
Med samme navn.
Så Girlfriend-albumet, Girlfriend-hitsingelen.
Og jeg har snakka så litt om den før, for i mitt første møte, så vidt det var,
Det var da jeg oppdaga låta hans, ‘Sick Of Myself’, som var med på en av cd-ene som fulgte med Beat.
Og det fant jeg ut … Det må ha vært i 1995, fordi den låta, ‘Sick Of Myself’, var på albumet 100% Fun, som kom i 1995.
Og jeg ble helt bergtatt av denne melodiøse sansen hans.
Veldig inspirert av Beatles og den type 60-tallspop.
Og ikledd altså tjukke lag med fussgitar.
Sånn litt sånn … Ikke bare sånn fuss, men fuss-fuss.
Litt skitete fuss.
Jeg var jo enorm fan av Weezer på 90-tallet.
Det har vi snakka om utallige ganger.
Og på dette tidspunktet i livet mitt så var jo Mathew Sweets musikk perfekt for meg.
Det skal sies at Sweet drev på med litt mer vanlig powerpop og rock enn Weezer.
Det vil si … Altså, det var mer sånn vers-refreng-vers-opplegg.
Så kan man si at Weezer, da …
Kanskje ha en mer alternativ inngang til musikken, sånn type Pixies og Nirvana.
Litt mer kreativt.
Nok om det.
Jeg kom over det faktum at Matthews Suite skulle komme med et nytt album i 1997.
Så satte jeg det i bestilling ganske raskt, uten at jeg husker detaljene.
Eller så er det faktisk sånn at jeg bodde i Oslo det året.
Så kanskje gikk straka av veien ned på platekompaniet, det kan godt hende.
Da sto han sikkert øverst, fordi Matthew Sweet har alltid vært noe som kredible folk liksom lytta på.
Jeg ønska jo å være en credible mann.
Musikkelsker.
Så kan vi diskutere hvordan det står an i dag.
Jeg falt jo i hvert fall fullstendig i elsk med dette albumet.
Og dette er tolv låter fordelt på 41 minutter og 14 sekunder.
Perfekt!
Sjette studioalbum hans, faktisk, kom ut 27.3.1997 av Larsno, følg med.
Det ble produsert av en ikke helt ukjent 90-tallsprodusent ved navn Brandon O’Brien.
Som du egentlig bør kjenne deg godt, sier han produsert borte mot Alta Pearl Jam på 90-tallet der.

[Lars]
Han var litt over dammen òg han, det kan stemme det.

[Frode]
Han produserte med Stone Temple Pilots, Rage Against The Machine, masse new metal, dessverre.
Og så var han tekniker på Blood Sugar Sex Magic-albumet til Red Hot Chili Peppers.
Som jo er et utrolig bra album, som vi kanskje skal snakke om én gang.
Og liten fun fact … Tittelen på albumet, Blue Sky On Mars, var inspirert av Total Recall med Arnold Schwarzenegger.
Jeg leste det her i går.
Musikalsk album fullt av solskinn, humor … Fauskegitar.
Og melodier opp og ned i mente som setter seg dønn fast i skolten.
Akkurat!
Akkurat sånn, Lars, som jeg elsker min bowepop, eller bare musikk generelt, hadde egentlig glemt dette albumet litt.
Men nå har jo …
Nå har jeg kommet på at dette var en stor del av mine somre på slutten av 90-tallet.
Så det er rart at det har gått litt i glemmeboka.
Og jeg forbinder det heller ikke med steder eller hendelser, som man ofte gjør.
Det var bare en del av bakgrunnen sånn generelt.
Og det var et album jeg kunne sette på for å bli i bedre humør.
Og jeg ble egentlig aldri helt lei av det, og det er jo et kvalitetsstempel, så det holder.
Og så får man jo noen ordentlige lyriske godbiter òg, som på min favorittlåt på albumet, og jeg vil si en av de beste Oppesten-låtene ever.
Æsj, har ikke vi hatt noen sånn episode, Lars?
Sånn Bli godt humør-låta.

[Lars]
Jo, det minner jeg.
Nå har vi blitt så store, Frode.
Nå har vi så mange episoder at vi husker ikke helt hva vi har preika om.

[Frode]
Og den burde ha vært med der!
For Back To You … Sinnssykt bra låt.
Bare hør på denne tekstlita her.
Det syns jeg var så gøy den gangen, og det er fortsatt veldig gøy nå.
Det er jo en mann som synger om ei dame som han egentlig skulle ha …
Gitt opp for lenge siden.
27 år senere så blir jeg så glad for den låta.
Dette er en mann som aldri har fått noen kjempesvær kommersiell suksess å snakke om, til tross for at han har jo skrevet noen av de mest tilgjengelige og fengende låtene som er mulig å få til.
Og her har vi snakka om før, Lars … Det her er en av powerpopens merkelige forbannelser.
At fengende musikk … Hvis det er litt brokkete gitar bakom … Nei, da er ikke folk interessert.
Da er liksom ikke rockerne interessert, og da er ikke popfolk interessert.
Nei.
Helt rart!
Men som jeg nevnte, alltid hatt ørene til kritikerne og mange av oss som lar oss begeistre mer av finurlig og ikke-opplagt pop enn av den popen som glemmer å ha med seg hjertet.
Så er det en person som sier at de har taktifisert gitarer, kvalitetsmelodier og generell god stemning, som òg har en 90-talls-vib,
Til tross for at det er tidløst, er det bare å sette på Blue Sky on Mars.
Jeg lover at jeg ikke skal si så mye om resten av albumet her.
Du vil i hvert fall ikke angre på det, for dette er låter som setter seg, men du må gi det mer enn en gjennomlytting, for de kryper inn, og så kommer de på deg etter et par-tre lytt.
Ja, så har jeg masse fun facts, men det tar altfor lang tid.
Så vi leker oss der.
Blue sky and Mars, Matthew Sweet!

[Lars]
Godt solgt inn, og det er litt viktig når du drar nok en litt ubluk kanin opp av hatten, at du selger det litt inn, for dette var et helt nytt bekjentskap for meg, og så måtte jeg, som jeg pleier å gjøre, snike det på på litt sånn lavt nivå, så nå har det bare ligget og bobla litt.
Yes, skjønner hva du mener, og dette er jo sånt som du har fått meg til å like, så dette skal jeg nå inn og bokmerke, så jeg kan få hørt litt på det.
Gleder meg, Frode.
Jeg er jo blitt litt glad i sånn powerpop, altså.
Født gitar.
Så det … Men at han har glidd så under radaren min, altså det var et helt … Jeg har bare ikke hørt navnet engang, jeg.

[Frode]
Det er vel det at du akkurat lette for rom, da.
At han var aller størst akkurat rundt 1997.
Og så …?

[Lars]
Ja, og så er jeg jo ikke kredibel nok, tydeligvis.
Jeg er jo ikke sånn … Nei, det er du ikke.
Nei, nei, nei.
Jeg hører jo på Nickelback, tross alt.
Ja, for jeg har jo ingen kred.

[Frode]
Null kred i podkasten her, ja.
Godt tips og godt salt.
Supert.
Ok, Lars.
Nå må vi stoppe, for vi skulle ha med hva som var på hitlistene og sånne ting i 1997.
Så dette må jeg redigere inn etterpå.
Og så, etter at vi har hatt pausepraten, må vi snakke om boblerne før vi tar de to siste.
Ok, sånn.
Da går vi på musikkåret 1997.
Men du, 1997 … Vi må gå litt tilbake til hva som var populært i 1997.
Vi pleier å gjøre det når vi snakker om album og låter for et spesielt år.
Og du har jo allerede vært inne på promoen for episoden om hva folk hørte på i 1997.
Hva ville du sagt av låter som var populære i 1997?

[Lars]
Det er Candle in the Wind, selvfølgelig.
Det er aldri noe som er så populært med dødsfall.
Da stiger populariteten.

[Frode]
Det er et godt hint til en annen låt … Var det flere som døde?
Ja.
Da er den største slags hiphop-låta nesten fra 90-tallet, som er litt trist.
I’ll be missing you, med Puff Daddy og Faith Evans.

[SPEAKER_01]
Ja, ja, ja, stemmer det.

[Lars]
Sommeren 97.
Stemmer det.
Men jeg veit jo litt annet, for jeg kan huske dette.
For 1997 kom ikke Spice Girls?
Var det … Spice Girls var med Wannabe, ja.
Ikke sant.
Og så, min ekskone hørte jo mye på Janet Jackson.
Den Velvet Rope-plata.
Den er jeg ganske sikker på, så hun må ha hatt noen hits derfra.

[Frode]
Mulig.
Jeg ser det ikke sånn i farta her, men hun var kanskje ikke aller størst, sånn sett.

[Lars]
Kanskje ikke størst.

[Frode]
Jeg vet ikke.
Men hvis du ser for deg et soundtrack, en låt fra en film, f.eks., fra 1997?

[Lars]
Film fra 1997!
Du spør om han som ikke ser på film, om filmmusikk?

[Frode]
Titanic!
Det er en av dine gamle favoritter … Fra en av sommerlåtene dine.
Husker du … En rapper som hadde en TV-serie da han var ung.

[Lars]
Will Smith!
Han kom jo med det der … Willy … Hva heter det for noe?

[Frode]
Men in Black, var det.

[Lars]
Men in Black, ja.
Ja, for det var jo før han slo ned folk på scenen og sånn, og da var jo han ganske kul fyr.
Og han var jo på en måte kongen, både First Prince i Bel-Air og så etter hvert Big Big Moviestar, og så var han likevel sånn kul, sånn veldig dansbar pop-hiphop, men likevel …
For en fyr han var.
Synd at det ripper på han nå.

[Frode]
Enn så lenge, fortsatt.
Og så hadde du så sagt Barbie-girl.
Mbop Hansen, som akkurat spilte i Trondheim, faktisk, på sånn 90-tallsgreie.

[Lars]
Det må jeg si.
Jeg satt jo og så på en sånn, og det var ganske nytt, at de var i TV-studioet et eller annet og spilte Mbop akustisk.
Bare én kassegitar, og så sitter han trommisen bare med en liten sånn pepperbø.
Jeg smelta igjen, ja.
Og de har jo bare blitt kjekkere og kjekkere.
Herre min, jeg satt og gnei med alle plasser, for det var nydelig.
Det var smør i både lyske og øret.

[Frode]
Skikkelig, skikkelig bra.
Ordentlig flink.
Og det kom over i en video der man analyserte teksten.
Har du hørt på teksten til MBOP noen gang?
Den er skikkelig dyp for sånne småttiser.
Er det sant?
Ja.
Trist og ettertenksomt, og ‘hvordan vi går gjennom livet’, og ‘vil du elske meg når jeg er gammel’ … Ordentlig profound, som de sier på godt engelsk.

[Lars]
Ja, ja, ja.
Nei, ikke analysert Hanson-brødrenes tekstunivers, det har jeg ikke gjort.

[Frode]
Ikke letter ingen har gjort, nemlig.
Før nå.
Så hadde du sjølsagt en Deverve-låt, som du kanskje kjenner til.

[Lars]
Bittersweet Symphony.
Ja, for de kom jo med sitt eneste album som er verdt å huske, gjorde de ikke det?

[Frode]
Jo.
Og så hadde du Tubthumping, osv., osv.
I Norge så hadde vi jo noen ganger Er det all right?.
Du hadde No Doubt med Don’t Speak.
Og så tenkte jeg jeg skulle kikke raskt på VG-lista fra den uka vi er inne i nå, uke 37.
Oi.
Det er spennende.
Ja, det er litt spennende.
Og nå skal jeg fortelle deg at jeg ble så positivt overraska sånn først øverst der.
For der ligger altså Breathe med The Prodigy.

[SPEAKER_01]
Ja, for det setter ofte lærm, altså.

[Frode]
Altså, så mørk låt ligger øverst, og den lå 19 uker på topplista, og var på førsteplass.

[Lars]
Nå avslører vi at vi ikke skal snakke om det albumet.
For det er jo et fantastisk album, og det er på boblelista mi.
Det er så kult.
Det er bare at jeg har aldri helt klart å bli der super … Protegy var veldig, for meg, ekstremt lyden av sin tid, da.
Men fy fader, for en lyd!
Så skittent og deilig, men så dansbart og …

[Frode]
Og så detter vi jo litt ned i virkeligheta, når The Kelly Family og I Can’t Help Myself, I Love You, I Want You, nummer to.

[Lars]
Jeg skulle til å tulle om det i stad, for jeg husker jo aldri hvilket år det kom.
Men der hadde vi altså Hanson-gutta og Kelly Family … Det var sviskeland, det der 90-tallet òg, altså.

[Frode]
Se for deg Kelly Family og en prodigy på én og to … Altså det her i 90-tallet, i et nøtteskall.
Helt korrekt.
Og det ville aldri skjedd i dag.

[Lars]
Aldri.
Nei, nå har ikke jeg sjekka VG-lista på lenge, men der tror jeg det ligger generisk smell nedover hele.

[Frode]
Det ligger ikke noe innovativ, technoaktig danselektronika øverst, som er mørkt og jævlig.
Du har Spareskall, ‘Say You’ll Be There’, du har ‘I Love You Always Forever’ med Donald Louis.
Du har No Doubt, ja.
Du har Warren G, ‘What’s Love Got To Do With It’?
Du har No Degree med Black Street.
Insonia, da, Faithless.
Ja … Litt sånn Crazy Bonham, Spice Girls igjen.
Enigma, Beyond the Invisible, Idyll med Poshler i bygget.

[Lars]
Ja … Favorittlåt.

[Frode]
Ja.
Så der var den greia.
Og så er det det her med store album og sånn, men det kan vi kanskje komme tilbake til.
Men sånn hyperstore album, så hadde vi jo …
Nei, jeg kan ikke si det.
Det kan si at Absolute Music 24.
Det var på topp i 1997.

[Lars]
Det var årets album.

[Frode]
Det var det.
Nei, men da kommer vi i gang.
Ok, Lars, da begynner vi på nummer fire, da.
Ja, for da hopper vi dit.

[Lars]
Jeg begynte med Triphopgutten-Lars, og nå glir jeg over i Hiphopgutten-Lars.
Dette har jeg snakka om før, altså, men den gang her var jo hiphopen god, på nittitallet.
Så var jo hiphopen veldig, veldig god.
Vi skal til Wutang-klan, og albumet Wutang Forever.
Du snakka litt om lengde på albumet, Frode, og det nevner vi jo stadig.
Men nesten to timer hiphop i strekk på ei plate, er ikke det litt mø, vil noen si?!
Det kan man jo innvende, at det kan det kanskje være, men er du fra det store eplet, altså New Yorken, så kan du levere store album, er ikke det et gammelt ordtak?
For her er det … Det er jo to sider, da, men det er jo 45 på side 1 og 67 på side 2, ikke sant?
Det er jo helt latterlig.
Det er jo 1 time og 52 minutter.
Og vanligvis i hiphopverdenen da, så består jo albumet av mye sånne fils.
Altså sånn derre preik og noe kult og noe gangster, et eller annet tjafs.
Det er jo ikke her.
Her er det jo låt på låt på låt på låt.
Så begynner vi.
Hva er Wutang-klanen, da, folkens?
Det er jo et hiphop-kollektiv, kan du egentlig si.
De debuterte jo med Enter the Wutang i 1993, har jeg lyst til å si, så da sier jeg det.
Og så kom jo fem av medlemmene, jeg tror det er fem, kanskje seks, med sine debutalbum som soloartister.
I åra mellom der, og så kommer da Wutang Forever i 1997.

[Frode]
Det er jo genialt, da.

[Lars]
Det er jo helt strålende.
Og i ekte kollektivstil så har jo alle bidratt til hverandre soloalbum også, selvfølgelig.
Og hvem er disse folka?
Jeg kan nevne sikkert hørt om noen av dem.
Old Dirty Bastard, Methodman, Rakwun, Ghostface Killer, GZA og RZA.
Og det er jo spesielt RZA, da, som er produseren.
I tillegg til rapperen som jeg må tidsskrive mye av … det soundet som Wutang Klan har, for det er noe helt … jeg vil nesten si unikt for
De er så gode på sampler og beats.
Altså, det er så funky og så jazzy, og det er egentlig veldig sånn late nitties.
Altså, du er litt forbi den derre verste starten av nittitallet, kom med totalt gangsta og sånne knallharde beats, da.
Men så kommer liksom den glian inn, og Wutang tar den derre funky, jazzy tilnærminga.
Altså, sampler litt Stevie Wonder, vi er på det nivået der.
eh, det treffer deg så midt i rytmeknappen, samtidig som det er ekte, skikkelig råtøff gangsterrapp, og alle de elleve, jeg tror det er elleve, som er inne og rapper på det albumet, pluss gjesteartister, er jo ekstremt dyktige.
De har en flyt i det de holder på med.
Det er helt rått.
Men den komboen, da!
Mellom dette egentlig ganske nedpå, tilbakelente, litt sånn funky-jazzy, men likevel harde beatsa og melodiene i bånn, og den derre knallharde gangsterrappinga som bare flyter så godt!
Det er altså … ellevill olivenolje rett i øreganger og blodårer og alt mulig.
Jeg vil nesten si at dette er et ekte mesterverk.
Hadde jeg vært ennå litt i dag mer glad i hiphop, hadde den sikkert glidd lenger oppover på listene, men det spiller ingen rolle, for dette er jo et øyeblikksbilde.
Om den er nummer fire eller fem eller tre eller to eller én, spiller for så vidt ingen rolle.
Det jeg ville sagt, da, hvis du i dag sitter og tenker nei, hiphop, fy … Helt enig med deg hvis du tenker på dagens hiphop.
Dagens hiphop er … Jeg syns det er noe ræl med Autotune og alt det rare som har kommet.
Gli tilbake til 90-tallet.
Seint 90-tall, Wutang Klan.
Sjekk ut Wotang Forever, det er en melodisk reise, det er en ekstremt melodisk hiphop-plate.
Det er en opplevelse, det er rett og slett en bauta, og det er en ufattelig fet inngangsport hvis du vil vite litt mer av hva ekte, god, old school hiphop dreier seg om.
Her har du alle elementene fra samplinga til beatsa til flyten oppå toppen.
Og det er bare å glede seg.
Og jeg begynte med to timer hiphop noe mye.
Egentlig, men på dette albumet føles det ikke sånn.
For det bare går og går.
Og du kan ha det på som lounge-musikk når du har fest, hvis du skrur på litt lavt.
Du kan kjøre høyt, rulle ned rutene, kjøre forbi barneskolene og henge ut.
Så du kan bruke det til alt.

[SPEAKER_01]
Jeg har jo ikke noen videregående skole her oppe i dalen.

[Lars]
Og ungdomsskolen ligger så langt unna veien, så derfor kjører jeg forbi barneskolen.
Ungene mine blir så flaue når jeg drar ned rutene og skal høre på … Hva er det, Beats?
Og lærerne kjemper med å skrive ned … Å ja, faen, det var det nummeret der, ja.
Ok, det var han igjen.

[Frode]
Det var den derre naturforvalteren igjen.

[Lars]
Hiphop og litt for glad i små barn, tydeligvis.
Men uansett, Wu Tang Forever.
Fantastisk, fantastisk plate.

[Frode]
Jeg har altså ikke noe forhold til den plata, og veldig lite til Wu Tang Klan, bortsett fra at alle de kule liksom hørte på Wu Tang Klan.
Vi har jo snakka om før, jeg liker jo den hiphop fra 90-tallet, og hvis jeg skal høre på hiphop, så er det fra 90-tallet, men Wu Tang Klan har jeg liksom aldri …
Jeg vet ikke.
Det er så mange navn, det er så mange titler, det er så lange album … Det er så forvirrende.
Det er så mye.
Det bør bli megabombardert.
Det er ikke noe rart, de mange låtene, når de er 1100 mennesker som skal ha med sin låt.
Så jeg tror deg når du sier at det her er kjempebra, og jeg har vel inntrykk av at det her er en klassiker.
Ja.
Men jeg kunne ikke sagt noen ting om hvordan det høres ut, så det ser jeg fram til.
Å endelig få en inngang til det bandet her.
Eller hva skal du kalle det for noe?
Det er jo ikke et band, kollektiv.

[Lars]
Ja, og det er et godt, godt poeng du har der.
Altså, når så mange egentlig individualister i kollektiv skal lage noe sammen, så er det faktisk ekstremt fascinerende.
Og igjen, produsenten skal få mye ære her til å klare å få dette til å høres så helhetlig og enhetlig ut som det har gjort.
Det er helt fantastisk.

[Frode]
Og så er det liksom på Dr. Dre-nivå, liksom, med å få … Ja.

[Lars]
Dette er så bra du får det, spør du meg, altså.

[Frode]
Ja, ja, ja.
Men hvor mange var det?
Har du tall?
Elleve?

[Lars]
De var elleve på denne.
Og så kan jeg … Nå må jeg inn på internetten.

[Frode]
Så et par som ble drept, og så …?

[Lars]
Nei.
Akkurat nå så er de to, fire, seks, åtte, ni offisielle, og så er det én … Ja, All Dirty Bastard, han dæva jo, han ble skutt eller noe sånt.
Alle skal jo dø nå, som de sier.
Det er litt fælt å le av det, men de hiphoperne graver jo bokstavelig talt sin egen grav innimellom, når de skal bare fly rundt og fjase.
Men så har de altså ekstremt mange sånne tilknytta … De hadde visse andre som de fast samarbeida med.
Så de var en sånn 10-15-nisj som fløy litt ut og inn, og som jeg sa, plutselig ga den ene ut et soloalbum under sitt eget navn.
Men hele crewet var liksom med på det òg, da, så det var jo …
Jeg liker sånt, jeg.

[Frode]
Han løfta fram dens rolle i kollektivet òg, når de har en felles greie.
Så der er stilen hans, ja!
Så som jeg sa, smart, men litt usmart når det er sånne som meg som blir litt overvelda av mye informasjon når man tar stilling til noe.

[Lars]
Og litt vanskelig for de digitale tjenestene.
For de veit ikke helt hvor vi skal sette det albumet som egentlig er en del av kollektivet, på han som soloartist.
Eller skal de inn under Wutang-fanen?
Vi vet ikke, så du må leite litt da.

[Frode]
Ja, og hvis jeg trykker på Old Dirty Bastard nå, på Tidal, så kommer jeg jo inn på diverse greier, ja.
Det er veldig mange å velge mellom, ja, kjører jeg.
Ja.
Ok.
Hiphop, 90-tall, helt på topp.
Som du forstår det her.

[Lars]
Der prøvde jeg på en liten rhyme, du også.

[Frode]
En 50 år gammel mann fra Trøndelag, det funker ikke.
Ok.
Jeg skal dra alt i ene retning, sjølsagt.
Som jeg må, i hvert fall når det kommer til det her.
Når jeg tenker på Adosen Summits av bee-swax … Norske bee-swax … Da ser jeg for meg et album som tar meg rett tilbake til slutten av 90-tallet, bortsett fra at jeg …
Begynte å høre på det i 99, skal sies.
Og det tar meg tilbake til en tid da alt føltes mulig, men det var en sånn usikkerhet i alt mulig rart òg, som bare unge folk kan kjenne på.
Og det her albumet …
Utgitt i 1997, så sagt, og debutalbumet deres er en fascinerende blanding av … Fussgitarer, Lars!
Masse fussgitar!

[Lars]
Hva sier du?

[Frode]
Ja.
Sårbar vokal og sånn bittersøt melankoli som …
For min del minner det om Weezer.
Og The Poses er et veldig bra, litt sånn pop-aktig band, som alle bør sjekke ut.
Men så er det veldig unikt Beezwex i 1997.
Beezwex var fra Moss.
Den mest kjente av dem.
Han jobber med musikk overalt til enhver tid.
Og for meg så har dette albumet …
Alltid vært en oversett juvel i norsk musikkhistorie, og det heter òg anmeldelsen jeg gjorde i 2003 av det albumet her.
Og så har det stått seg, altså.
Og det er litt snedig, fordi i 1997 gikk Kenneth Ishak … Eller, han var russ den våren.
Og resten av bandet gikk i andregym, som han sa på den tida.
Og så han … Han gikk glipp av innspillinga av det albumet.
Nei, sorry.
Han gikk glipp av russefeiringa, det var det jeg skulle si.
Ved bare å spille inn albumet.
Og jeg intervjua faktisk Kenneth Ishak via e-post i 2009 for Panorama.
Og da fortalte han hvordan innspillinga var.
Og han sa at det var veldig prega av denne rå spontaniteten og den naiviteten til unge folk.
Når de er 18-19 år, så er det jo bare …
Jeg er jo bare pure energi og entusiasme, ikke sant, og det høres så jæklig godt til det albumet her.
Han sa jo at de visste ikke helt hva de gjorde, men de bare spilte inn albumet uten å tenke for mye.
Vi var bare unge og ville lage noe som var ekte, sa han.
Og det hører du.
Han sa òg at han syntes noen av tekstene var litt kleine, men han var veldig stolt av albumet.
Når du skriver en tekst som 18-19-åring, så … Ja, man skjønner at ikke alt er helt modent, for å si det sånn, tekstlig sett.
Og jeg husker òg at han sa at … Det var det han likte best med det, at det var litt sånn vindskjevt, at tempoet gikk litt opp og ned, og at det var … Men at det var masse energi, og jeg kunne ikke vært mer enig, for dette er …
Det er perfekt i at det er så uperfekt, det er bare kjør på, skru opp forsterkeren, peis på, vi har tre uker etter skoletid på å gjøre de greiene her, og det er ikke kødd!
Tre uker etter skoletid, få spilt inn albumet, og det gjorde de.
Noen av mine absolutte favorittlåter er fra albumet her, jeg vil dra fram Tear Stein Teen som en megalåt.
Og det er noe med den sårbarheten de viser her, og den naiviteten som bare kommer rett gjennom høyttalerne og hodetelefonene, som jeg setter så pris på den dag i dag.
Og noen vil jo si at det blir litt likt, at låtene flyter litt i hop, og at det liksom ikke er …
Låtene er forskjellige nok, dynamikken er ikke forskjellig nok, og jeg kan forstå at noen syns det når de hører på disse sangene de tre-fire første gangene.
Men så kommer de melodiene fram, som er så sterke, og som Beatswack senere også ble mer kjent for.
De ble et mer tradisjonelt rockeband, vil jeg si, eller indie-rockband.
Mer tradisjonelle låter.
Og melodiene til Isak er ofte veldig skjørt.
Bakom ting.
Men på de to første platene er de litt mer frampå og mer tydelige, faktisk.
Ofte er det jo motsatt med band, at de blir mer melodiske med åra.
Men jeg syns faktisk de var mer melodiske til å begynne med.
Og mer sånn fengende.
Og mer hooks, på en klar vis.
Jeg digger denne plata, altså.
Den ble utgitt på nytt i 2009.
Det var derfor jeg gjorde det intervjuet den gangen.
Jeg syns det er en norsk klassiker.
Rockeklassiker, rett og slett.
Og det ble spilt i den da han var 18 og 19 år.
Det er helt sjukt, egentlig.
Så Adosen Summits, altså tolv topper.
Og det er jo tolv sanger, og det var det de …
Jeg tror han sa at det handla om at det var tolv topper.
Det var det beste de kunne … Det var toppene for dem å ha tolv låter.
Det var at i deres liv så var dette toppen av alt, på det tidspunktet.
Å få spille inn tolv låter.
Så jeg tror det var der det kom fra, da.
Og det tyder på en viss ydmykhet når man holder på med det òg, så det er jo sunn god norsk ungdom, rett og slett.

[Lars]
Det er så godt å ha podkast med en som kan sin musikk, for beeswax er jo noe som har gått helt i glemmeboka for meg.
Men det er jo så bra!
I hvert fall dette albumet, og sikkert det albumet før og etter eller noe sånt.
Nå er jeg inne på tidal og ser at …
Er de nye, i 2018 og 2019?
Eller er det bare reutgivelse av noe gammelt som har kommet i 2018 og 2019?

[Frode]
South of Bordom er fra 1999, så det er det albumet som kom etter A. Dawson Summits.
Det står 2009 på Tidal, men det kom altså i 1997.

[Lars]
Ja, så det er reutgivelser.

[Frode]
Ja, og så er det det mest kjente, for å si det sånn, O Taho fra 2003.
Det var da barta med P3-venner, på et vis.
Og der er det mye bra der òg, så.
Don’t get me wrong, men jeg liker best tidlig beeswax.
Rett og slett.

[Lars]
Og Moss er jo behefta med mye, i hvert fall i gamle dager, negativitet med denne lukta og de, så dette er jo med på å glatte ut det, for beeswax, altså.
Det skal jeg … Igjen, Frode.
Det er så gøy, for nå kan jeg gå inn og trykke på liker- eller følgeknappen, eller hva det er for noe, på Tidal, og så kan jeg begynne å høre på dette igjen.
For det er meget, meget høy kvalitet på det.
Det er jeg dønn, dønn enig med deg i. Ja, det er det, altså.

[Frode]
Og så har jeg vel nevnt den anekdoten fra da vi fikk dem til å spille på Kroa med Primusikkens Venner nå.
Og jeg har stått i spissen for at det må vi få til.
Rundt 2001-2002, eller noe sånt.
Og der jeg sto og ble fornærma og var for dårlig, syns de spilt.
Så jeg gikk og kjefta på dem etterpå, backstage.
Som er så langt fra meg som det bare går an å bli.
Men jeg hadde vel en sånn intens eiesyke overfor det bandet, for jeg syntes de var så bra.
Og så syns jeg de var så spake og innadvendte og … Ikke brakt fram det beste fra låtene, syns jeg.
Og det er jo så frekt gjort!
Nå kan jeg benytte anledningen.
Jeg har, mener jeg, sagt unnskyld for det en gang.
Nå skal jeg gjøre det i offentligheten.
Unnskyld for den hendelsen der.
Det skammer jeg meg over den dag i dag.
Respect the music.
For så dårlig var det ikke.
Kjære piecewax, takk.

[SPEAKER_03]
Det er gøy.

[Frode]
Ja, ok.
Da går vi videre.

[Lars]
Vi er på nummer tre alt, ja.
Det går unna, dette her.
Vi skal til noe som jeg … Jeg har prata om det før, men jeg klarte ikke å finne ut hvilken episode jeg har nevnt Brad i. Altså, bandet Brad.
Ikke en privatperson eller enkeltperson, men bandet Brad med plata Interiors.
Og det er fordi vi bytter så mye på sånn hvor vi skriver ting, at jeg finner ingenting.

[Frode]
Beste låter fra da vi var russ, kan jeg si.

[Lars]
Fra da vi var russ, beste låter!
Se det, se det.
Da har jeg vært frekk, vet du, for albumet kom jo i 97, og så slapp de vel singlene utover i 98, eller at vi var så runde på den beste låten fra vi var russ, at vi tok det vi hørte på, ikke akkurat at de kom når vi var russ, det var vel sånn den tagninga var.
Uansett, nå skal vi snakke om bandet Brad, og det er jo et sideprosjekt til Stone Gussard fra Pearl Jam, så det var sånn jeg havna inn på det, ikke sant, du er blodfan av Pearl Jam, og Stone Gussard har et sånt sideband som heter Brad, det må vi høre på, og der er han sammen med noen gamle grunge- og alternativ rockevenner fra Seattle, da.
Med opphav fra band som Malfunction og Satchel, som er sånne litt sånne undergrunns … kred-band, da.
De beveger seg i den gata som står bare oppført som alternativ rock.
Og så kan jo alt og ingenting passe der inne, så jeg vil utbrodere det litt, for …
Her er det et veldig, veldig poppete tilsnitt til musikken, altså.
Her er det veldig mye som poprock, softrock, og jeg vil også si rein pop.
Og så bruker de veldig mye tangenter, og hver gang jeg hører på dette albumet, og det er ganske ofte, for den har jeg også på cd, og det er et sånt album som jeg plutselig oi, nå må jeg høre på det, og da kan jeg høre på det kjempemasse ganger på rad, så slår det meg.
Vi må få mer tangenter inn i rock-popen, for det gjør seg så innmari bra med litt sånn piano som ligger og blafrer litt i kulissene.
Så det, det, alle der ute, and to English listeners, use more keys.
Yes.

[Frode]
ehm, jeg føler at du skulle vært en sånn, men jeg er ikke sikker.

[Lars]
Nei, jeg vet ikke.
Klokka er inne på tre kvarter, dette albumet, og det fikk jo ikke noen kjempekritikker den gangen.
Det var sikkert ternekast fire-album, og det kan det godt hende det er.
Bare så det er sagt, så er vi inne på det, men det er ikke objektivt sett det beste albumet fra 97, Interiors med Brad, men for meg er det et ekstremt viktig album, for det var nok …
Han Hiphop-Lars, Rocke-Lars, som også likte mye norsk rock.
Og dette er nok litt likt, kanskje litt sånn CC Cowboys, DumDum-aktig.
Altså den derre rocken som ikke er helt rock.
Gutten som ville være en av gutta, osv.
Og det er ikke sånn superumiddelbart.
Og det har jeg tenkt litt på nå.
Han godeste, er det Sean Smith han heter, som synger?
Litt sånn spesiell stemme, veldig fin stemme, men litt sånn spesiell.
Litt sånn Tender … og så er det litt sånn, jeg kjøpte dette albumet igjen, 179 kroner, og hørte på det, da knakk koden.
Litt for poppete, kanskje, litt for rart, men jeg hørte på det, hørte på det, hørte på det, og det vokste og vokste og vokste, og når du
Får dette albumet til å bare åpne seg opp og du hører bare all den skjønnheten og denne meloditeften, disse deilige popmelodiene, som innimellom får seg litt gitar på toppen, men ellers veldig deilig, så blir du veldig glad.
Dette er en sånn livslang kjærlighet.
Den holder seg utrolig godt.
Jeg hører på den støtt og stadig, og det er for meg et … eh … beinstøtt og godt og trygt album som jeg aldri blir lei til tross for at det kanskje ikke utfordrer all verdens, men det er variert og godt.
Så jeg anbefaler alle å sjekke ut Brad Minteriors, og så kan jeg jo legge til at det er jo ikke alltid sånne sideprosjekter blir sånn supervellykka.
Men for oss som er fans av en av de i bandet fra før, så har vi en tendens til å gjemme våre vinger over det, er det ikke sånn, da, og si at jo, jo, men det er ganske bra likevel, sjøl om vi ikke hele resten av verden syns det.
Så det kan godt hende at det er litt … Det blir vel subjektivt her, men det er jo det vi holder på med, subjektivitet i podkastform.

[Frode]
Ja, ja.
Vi kan jo late som vi er objektive, men det er vi jo ikke.
Det som er interessant, tror jeg forhåpentligvis med podkasten her, er jo vår subjektivitet.
Vil jeg tro.
Nei, jeg har … Brad, ja.
Null.

[Lars]
Ja, ja, ja … Nei, det er jo ingen som har hørt om Brad.

[Frode]
Nei.
Jeg har hørt om Brad, men det er som om det ikke er et band.
Det er et navn.
Forferdelig navn.
På et band … Altså, søk på Brad, da.

[UNKNOWN_SPEAKER]
Brad.

[Frode]
Ikke Google Band Neil helt i det hele tatt.
Da får du opp en sånn amerikaner med … En sånn collegekid som heter Brad.

[Lars]
Ja.
Eller Brad Paisley.
Countrymannen.

[Frode]
Eller Brad Pitt, da.
Men … Jeg tror Brad Pitt står i pitten når Brad spiller.
Er det tidlig i sesongen …?
Nei, jeg får bare ta det på ordet igjen, rett og slett.
Brad, vi legger jo ikke ut i spillelista, så sjøl, så her har vi, både jeg og du som hører på, mulighet til å høre på hva i all verden er dette?

[Lars]
Kan jeg komme med en bitte liten fun fact som binder artistene våre sammen, Frode?
Ikke veldig overraskende, da, men Brennan og Brian har jo miksa her, og spiller litt keyboards og litt sånt.
Så vi fikk en liten Brennan og Brian-link der, altså.

[Frode]
Ja, nettopp.
Der har du den.
Han var jo overalt på 90-tallet, da.
Så var han som sagt med på, dessverre var han med på å forme det som ble new metal.
Og det er sjølsagt fordi han spilte en rolle med de siste platene The Rage Against The Machine, vil jeg tru.

[Lars]
Ja.

[Frode]
eh, ok.
Dette er et album som jeg vet du kunne trukket fram, men som du kanskje dro ut av lista, jeg vet ikke.
Vi har jo hatt en episode dedikert til Foo Fighters.
Det var tilbake i april 2022.
Episode 17, fant jeg ut.
Og det var jo etter at Telly Hawkins så altfor tidlig forsvant ut av tida.
Men det er umulig for meg å snakke om album fra 1997 uten å dra inn Foo Fighters’ andre album, og det første som et ordentlig band, The Colour and The Shape.
Så det er der, det var der, vil alltid stå som en sånn påle i livet mitt akkurat det året der.
Og så har vi snakka mye om, spesielt i den episoden, om at ting kanskje har flata ut litt med Foo Fighters-elsken, for å si det sånn.
Men her er det også det albumet der vi fikk megalåter som Monkey Ranch og Everlong.
Altså to av de beste låtene, spesielt sistnevnte, som noensinne er laga av rockelåter, vil jeg si.
Og i hvert fall av noe kommersielt preg.
Hei, Johnny Park, Up’n’Arms, My Hero, February Stars, og så videre, og så videre.
Det var jo fengende, det var emosjonelt, det var rått, det var litt morsomt, det var skrått og kreativt, og med masse, masse energi.
Ikke ulikt en viss Dave Grawl, som vi da begynte å bli kjent med.
For vi kjente ham ikke så godt i Nirvana, for da var han som slo hardt på trommene sine.
Og som hadde masse hår i veien.
Og som ikke var like kjekk som han i fronten.
Ingen av de to andre var like kjekke som han i fronten.
Og det var vel kanskje det som ble slutten på han, vil jeg tro.
Idoliseringa av han.
Kurt Cobain, altså, hvis noen lurte.
Men her … På det albumet her har han jo tromma sammen, pun intended!
Et fullverdig band som inkluderte Patsmere på gitar, en gammel mann allerede da, iallfall i forhold til Dave Grohl … Nate Mendel på bass, og William Goldsmith på trommer.
Men … William Goldsmith forlot bandet under innspillinga.
Så tror folk at Taylor Hawkins var med på det albumet, men det var han ikke.
Han ble med etter at albumet var ferdig, og det var den godeste Dave Grohl som spilte trommene på innspillinga.
Så det er han du hører der òg.
Men han var med på liveopptredener og sånn underveis, og selvsagt i alle album fram til han gikk bort.
Jeg hadde jo da allerede forelska meg i dette debutalbumet, og sjøltitlerte debutalbumet fra to år tidligere.
Likte jo sånn sett Foo Fighters bedre enn Nirvana.
Og da dette nye albumet kom, så var jeg helt, helt med!
For her var jo lyden og produksjonen større og bedre, og energien strømmet ut av høyttalerne, og alt stemte!
Se her … Dette er et av …
Flere formative album for meg på den tida, og det holder seg fortsatt kjempebra, spør du meg, når jeg hører på det i dag.
Og så gikk det nedover for meg med Fool Fighters.
Og hvis jeg skal begynne å være objektiv, vil jeg si at det har gått nedover generelt òg.
Og så har det kommet strålende låter i etterkant.
Det snakka vi om i den gode episoden som du bør høre på etterpå.
Episode 17, hvis du er interessert i forfatters.
Men låtene på albumet her fulgte meg lenge.
Og så er det sånn at Grohl sjøl …
Kanskje ikke like glad i albumet, sånn som jeg har forstått det, for … Det er i hvert fall litt av inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest biografien hans, The Storyteller, i sommer.
For det var en av de musikkrelaterte tingene jeg gjorde, blant annet.
En ganske bra plate i bok, vil jeg si.
Litt ujevn mot slutten, men morsomme historier.
Framstår jo som en trivelig kar, men nå har han akkurat fått seg en liten skrape i lakken, med at han har putta en unge inn i ei anna dame enn kjerringa!
Men ungen, jo … Men det var som om noen laga en litt artig tråd på sosiale medier.
Alle vi andre … Nei, det ville alle gjort.
Dave Grohl.
I got another confession to make!
Han sier det rett ut til verden.
Ja, jeg har gjort ei anna dame gravid.
Nok om det, men han hater det ikke, altså.
Han hater ikke albumet, det var bare at han gikk gjennom så mye greier på den tida der.
The Color in The Shape var jo deres andre album, spilte inn høsten 1996 i det som het Bear Creek Studio utenfor Seattle, og i The Storyteller så …
De sier at dette er den mest populære plata deres til dags dato, og det forstår jeg godt, for det er min favorittplate for fighters òg.
Men prosessen med innspillinga var prega av at det var slutten på Dave Gulls førsteekteskap.
Med ei dame som het for Jenny Youngblood, eller noe sånt.
Og det var ganske mye drit som foregikk.
Smertefullt.
Og det hører man i tekstene.
Jeg syns jeg husker at i åpningslåta, Doll, er det mye usikkerhet om hva som skjer nå med meg, og framtida.
Og så avsluttes, husker ikke siste låta, men litt mer sånn på opptur.
Ok, nå går livet videre.
Men han beskrev i boka en følelse av at tida hans i Seattle var over, for da har han jo bodd der ganske lenge.
Han … Utrolig, altså, må jeg bare si.
Litt hoppe tilbake til hvordan han starta opp.
Han manifesterte egentlig at han ble kjent trommeklager.
Han satt og så for seg dette da han var liten.
At han skulle spille trommer, at han skulle være berømt.
Kjent og flink, og spille med det beste og kjenne det.
Helt til jeg har visualisert hvordan dette skulle skje, og det har han gjort flere ganger.
Han er innom det, hvordan han har visualisert ting som skjedde senere i livet.
Det synes jeg var ganske fascinerende å lese.
Han levde baki en venn i mange år, gjorde ikke noe annet enn å tjene noen penger, spille med ukjente band og ikke tjene noen ting, inntil han plutselig havna i nirvana.
Før han begynte så jævlig ung å spille trommer, å være voksen, på en måte.
Men OK … Nå kom det noen greier på nakken min, som var helt i vinden.
Bort med det.
Han beskriver at det var en vanskelig periode personlig.
Og så, etter dette i albumet, ble de løslatt fra kontrakten med Capital Records.
Så da fikk de en sånn nuvunnet frihet og uavhengighet og sånn.
Og han beskriver i boka at det var …
Veldig befriende å lage musikk uten press fra plateselskapet etter plata.
At det styrka følelsen av at bandet ble et ordentlig band.
At det ble samhold og genuin glede og sånne ting.
Så du kan jo si at det som kom etterpå, er fullt ut Foo Fighters uten press.
Og kanskje det ikke er en bra ting?
Jeg vet ikke.
Ok, det var det jeg hadde om plata her.
Vi har jo snakka masse om Foo Fighters, men du har jo noen tanker, tenker jeg.

[Lars]
Ja, for det er jo … Du har jo helt rett, Frode.
Dette så jeg du hadde nå, og da tenkte jeg at da trenger jo ikke jeg å ha den også, for du oppsummerer veldig bra.
Dette er den beste Foo Fighters-plata.
Dette er også for meg en veldig formativ plate.
Dette er før de blei stadionstore og kjedelige.
Dette er mens de er litt unge og sultne, sjøl med gammer’n Pat på gitar.
Her har du …
Og du nevner jo My Hero Evelong.
Monkey’Vrench, du har jo noen av de største rockeantemsa vi har.
Her er det sult, og så er det godt variert.
For du nevnte åpningssporet Doll.
Jeg elsker åssen Doll glir over i Monkey’Vranch.
Det begynner så rolig og nedpå, og så er det bare øs pøs.
Og Evelong er og blir en av de aller, aller beste rockelåtene som noensinne er lagd.
Og det skal han ha, uansett skilsmisse eller ikke, dette har klart han, og det er jo det de sier, da, kommer du fra altfor møblerte overklassehjem, så har du ikke den derre sulten, og du har ikke det … eh, du har ikke det mørket over deg som du trenger for å lage den gode kunsten, du må liksom være litt … henge litt i tapeten for å få det ut, og det.
Her traff de godt, altså.
Kanskje de har blitt for … Du blir mett, vet du, når du er sånn superrocker.
Du blir mett, så da blir du kjedelig.

[Frode]
Du kan ha masse av den energien du hadde på plate og live, men det er ikke det samme likevel.
For det er noe indre energi som ikke er der, og den indre energien hører du så jæklig godt på denne plata.
Hvis jeg skulle si ett ord om den plata, så er det energi.
Det er liksom greia … Det er så Dave Grohl, hele greia.
Det spilles hardt!
Alt skal ut!

[Lars]
Hadde du vært en svensk, førhenværende fotballtrener for Rosenborg, hadde du kalt plataen Attitude!

[SPEAKER_06]
Det høres riktig ut!

[Lars]
Ja, for det er det det går i. Og dette ville vært … Tipperen ville vært sånn cirka der på min liste også, så vi er veldig samstemte på denne.
Men når du hadde den, så slapp jeg, og da kan jeg bare supplere og si at Frode er klok.
Hør på Frode, hør på Foo Fighters før de blir kjedelige.

[Frode]
Ja.
Og så vil jeg si at Lars er veldig klok som sier at jeg er veldig klok.
Nå må vi ta en liten pause fra listelistinga.
Altså … Jeg har ikke en sånn svær greie å ta opp, men på vårparten så hadde vi jo en greie med at jeg gikk over til Tidal fra Spotify.
At vi har brukt Spotify i 15-16 år, husker ikke.
Lenge, i hvert fall.
På prinsipp.
Fordi at … Nå har jeg skjønt hvor lite de har betalt artistene sine.
Så da kan vi ha en slags oppsummering.
Hvordan har det gått med meg og Tidal, og kona som heter Wang-Aain i Tidal, da?

[Lars]
Men dere er fortsatt gift, så så gærent kan det ikke ha blitt?

[Frode]
Nei, det henger litt i stroppene, men … Du har ikke brukt noe i Tidal, så du har ikke noe sammenligningsgrunnlag i det hele tatt.
Det har jo jeg.
La meg ta det positive.
Jeg hører faktisk at det er bedre lyd!
Ja, for det har jeg sagt hele tida, det er god lyd!
Det er god lyd, og det kan jeg høre på at det er mer detaljer i musikken.
Spesielt når jeg har på gode hodetelefoner og … ja, det er mer ting.
Jeg får høre ting mer, det er mer i stereo, på en måte, og jeg hører enkelte instrumenter bedre.
Og så …
Ja, fordi … OK, én ting … Det er jo ikke noen mulighet for, på telefon eller på program, å justere på bass og få litt sånn justert, sånn at lyden blir din, på en måte.
For det syns jo jeg er en sjarmerende greie, å kunne justere litt sånn … OK, jeg liker at det er litt mer av det, litt mer treble og litt mer bass, og sånt.
Ingenting av det.
Det gidder vi ikke å lage.
Vi er opptatt av lyd, men det gidder vi ikke å lage.
Så da må du ha et stereoanlegg der du skrur på og sånn.
Men de fleste av oss sitter ikke sånn og hører på musikk lenger i 2024.
Så det viser en nedtur.
Og da jeg importerte alle de hundrevis av spillelistene mine, ble det ramlende i hulter til bulter.
Så det var jo ikke i den rekkefølgen jeg hadde, så jeg måtte begynne å leite og dra opp og flytte.
Og i det hele tatt veldig kaotisk.
Spør fruen om hun syntes det var gøy.
Det var ikke gøy.
Han kjenner jo ikke min historikk i det hele tatt.
Han importerte jo låter og album som jeg har likt, og sånne ting.
Men likevel klarer han jo ikke å fange opp gamle ting som jeg har likt.
Algoritmen er jo helt ute.
Nå har han begynt å komme seg litt, da.
Så er det miksene, og sånn begynner vi å …
Hvis jeg har hørt litt på Coffee Table Jazz en lørdag, så blir det bare masse jazz som kommer … Nei, jeg vil høre den nye singelen til Amil and the Sniffers, jeg!
Bakgrunnsmusikken er ikke så nøye.
Så det er jo fucka opp.
Og så syns jeg jo det er ganske rotete å finne fram.
Og er ikke sånn kjempeimponert over utforsk og alt de greiene der.
Og jeg trodde jo at disse listene som de har laget, skulle være litt mer spennende enn det var.
Men jeg skal gi det litt mer tid.
Ikke det, altså.
Regner med at det kan bli bedre etter hvert.
Men den var veldig sånn … laga for at man ikke hadde algoritmer, på en måte.
Jeg regner med sånn radio, personlig radio, sånn er …
Bra, men jeg har aldri hørt så mye på sånne ting.
Og spesialmikser og sånn … Det er liksom ikke vært greia mi, egentlig.
Så jeg er opptatt av anbefalingene.
Og hvor er anbefalingene?
De er så dårlige.
De er oppi bjella der en plass.
Men det er liksom singler av ditten og ukjente greier og singler av datten … Men jeg vil ha én sånn …
Det som jeg likte best med Spotify, var at hver fredag kommer ei liste med nye utgivelser.
En spilleliste med nye utgivelser.
Det har jeg ikke funnet her.
Nytt, og som du kan være interessert i basert på det du har hørt på før.
Og gjerne med litt fokus på nye album.
Det er det egentlig ikke i Spotify heller.
På mandag hadde vi Discovery Weekly, da var det en egen spilleliste med musikk som du kanskje kunne like, som var mer ukjent og litt mer gammelt og sånn.
Det har jeg heller ikke.
Det samme.
Og så liker jeg ikke så godt hvordan de har løst det her … Altså, hvordan det fungerer, etter at det heter brukergrensesnittet, liker jeg ikke så godt.
Jeg har blitt ganske vant, men jeg liker det ikke så godt.
Men lyden er god, det skal han ha.
Og den er så god at når jeg setter på at jeg vil ha god lyd, så tar det jo så lang tid før den begynner å spille av.
For den skal jo bøfre i … Uansett om jeg sitter på 5G eller 500 gigs nedlastning, så liksom … Ja, sett på den låta.
Vente, vente, vente, vente … Der kom den!

[Lars]
For jeg har gjort det valget at jeg kjører kun makskvaliteten når jeg er på wifi, og så er den litt lavere.
For hvis jeg likevel … Jeg bruker jo veldig ofte Tidal i bil, og da forsvinner jo en del i bilstøy og ikke sant, alt det der.
Så da trenger jeg jo egentlig … Da skal jeg bare … Det er jo sikkert 74 desibel med hjulstøy inni den lille elbilkjerra mi uansett.
Så da trenger jeg jo ikke å høre akkurat på den klimp-klomp-fjære-gitaren.
Det er ikke det som gjør låta for meg.
Men det er ikke der jeg hører på de mest sofistikerte coffee-jazz, heller.
Men jeg skjønner hva du sier.
Jeg opplever at det kommer lister til deg og Dagens Nye og sånn på den hjemsida, men det er … Der er det en sånn My Daily Discovery.

[Frode]
Og her kommer det The Offspring.
Killing in the name med Range Against the Machine.
Dem Crooked Vultures med Dead End Friends.
Mew med Sewerkeepers Boy.
Wolfmother … Det her er ikke nytt for meg.

[Lars]
Og så lager han sånn din lyttehistorikk.
Det er jo fine lister.

[Frode]
Ja, den begynner å komme nå, da.
For nå har jeg hatt det en stund, så nå begynner det å komme litt.
Men jeg har hørt litt for lite på musikk i sommer, ser jeg jo.
Så jeg har hørt mer … Jeg har faktisk lest mer og gjort lydbøker og sånne ting i sommer, så jeg er litt prega av det.
Det var én ting til jeg skulle si om dette, som jeg nå har glemt.
Men jo, Spotify er jo litt mer kommersiell og selger ræva si her og der.
Så de er kobla til litt flere tjenester, så du kan få lettere tilgang til … Så at det deler litt på tvers.
Det er noe SpotifyConnect eller whatever.
Så … Nei da, men jeg hater ikke tallen.
Det bare … Det ble litt bråere overgang enn jeg tenkte.
Og jeg er jo den store musikkelelskeren i huset, så jeg sliter vel mer.
Men jeg vet at min kjære har irritert seg litt over hvor vanskelig det var å finne fram.

[Lars]
Det er jo som hver gang man skifter noe.
Det er lett å skifte bank, sier de.
Og så ryker jo de tre første regningene neste uke, neste måned får du straffegebyr på.
Fordi at det funka ikke så greit, og den appen skjønner du ikke en dritt av, for de skulle ha det opp til høyre, det er den andre.
Det er sånn er det bare.

[Frode]
Hadde den våre da Engli forlot S-banken etter 20 år, fordi de ble rævkjørt av DNB.
Så var det over til en annen bank, og det ble forvirring, ja.
Men nå begynner gassen å varme.

[Lars]
Jeg tror vi skal lage en podkast som heter … Gamle menn?
… Kunsteforbrukerrådets lille, eller noe sånt noe?
Der vi kan sitte og rante om å bytte tjenester, og hvor fælt alt er.

[SPEAKER_01]
Når du kjøpte en CD, hadde med deg hjem, og hørte på den … For du hadde ikke noe valg.

[Frode]
Men jeg vil gjøre en veldig dårlig jobb, for jeg syns forandring ofte er veldig gøy.
Jeg er den som syns det er gøyest å skifte på ting.
Oi, prøve noe nytt, som jeg var inne på.
Bytte tjenester, teste ut det, teste ut det.
Når det kommer til musikk … Jeg hadde jo så godt system etter 15 år.
Det var å fucke opp alt.

[Lars]
Du hadde låst deg for mye.
Hadde det.

[Frode]
Burde vært hørt med LP-plata.
Så er det mye greier.
Så kommer jeg på, etter å ha hørt lite på musikk, at jeg sendte en melding om hun godeste Fay Wildhagen.
Hvor bra den plata hennes er, som hun kom med tidligere i år.
Den var god.
Og den gjør seg med Tardel, for der får du god lyd.
Og det er så bra produksjon på plata.

[SPEAKER_00]
Nydelig.
Ja.

[Frode]
Ålreit, før vi går til én og to på lista vår, la oss bare snakke litt om boblene våre.
De som ikke nådde helt opp, men som kunne vært med.
Har du noe å by på?

[Lars]
Jeg har noe å by på, og jeg tror alle disse er nevnt av gode lyttere.
Og de gode lytterne kan dere lese svarene til inne på vår Facebook-side Musikkelskerne, og tilsvarende på Instagram.
Der heter vi kanskje Musikkelskerne Pod, eller noe sånt.
Sjekk oss ut der, og det er kjente, kjære lyttere som svarer oss veldig ofte, og tusen hjertelig takk, men alle boblerne mine er nevnt av lyttere.
Jeg har valgt å ta med fem.
Det blir sånn godt.
Fem på lista, fem på bobleren, ti til sammen, ferdig snakka.
‘Jokke med Tourettes’, ‘Trygge Oslo’.
Kanskje ikke den beste jokkeplata, men sjøl en litt dårlig jokkeplate er og blir en god plate.
Ja, nei, nå ser jeg at jeg hadde smelt opp Foo Fighters, The Color and Shape på boblelista for skams skyld, men nå har jo vi prata om den.
Prodigy, The Fat Of The Land, som vi snakker om i VG-listetopp.
Det er et fett album, altså.
Det er dritbra.

[Frode]
Er det Fat Of The Land?

[Lars]
Nick Cave, The Boatman’s Call … Jeg er ikke en sånn super Nick Cave-fan, men på 90- og 2000-tallet så lå han jo alltid der og vaka, med og uten Kylie Minogue.
Og han har fått en sånn revival, den derre …
Idiot Prayer, han aleine med et flygel under koronaen, er jo noe av det mest såre jeg har hørt i hele mitt liv.
Satt her og gråt og hørte på.
Og han kommer jo med ny plate nå som jeg gleder meg masse til å sjekke ut.
Kanskje, kanskje den kommer inn på en liste som heter Årets beste album.

[Frode]
Må høre på minidokumentarene om Nikev, som har gjort det ganske bra, på …

[Lars]
Det stemmer.
Det er en podkast som heter Musikkelskerne, som har en veldig flink redaktør, kan du si, som gir ut sånne minidokumentarer med faktabasert, ikke bare synsing.

[Frode]
Ta det med ro, det blir lite fakta her, men i de minidokumentarene er det litt mer fakta.

[Lars]
Og så til det mest omtalte bandet de siste to ukene, Oasis.
Be Here Now-plata fra 97.
Jeg syns det smeller godt, det, altså.
Sjøl om jeg syns jo de er noen litt sånn wankers òg, altså.
Men det er noe med hele greia, Oasis.
Og jeg liker lyden av Be Here Now.

[Frode]
Så er det noen City-fans i tillegg?

[Lars]
Ja, mye er feil med de, men de er kule òg.
Nå var ikke jeg sånn at jeg sto aldri i noen telefonkø eller datakø for å få meg billett til dette røret, men jeg har minimal trua på at dette skal bli spesielt bra, unntatt hvis du er blodfan, og blodfan er jeg ikke.
Men jeg syns Be Here Now er en meget, meget god plate fra 1997.

[Frode]
Hvilke låter er på Be Here Now?

[Lars]
Det er jo den derre som den derre og de, vet du.
Han der, vet du.
De derre som kom etter den.

[Frode]
De derre er norske, tror jeg.

[Lars]
Vent litt, da.

[Frode]
Tro det er … Nei, jeg fikk ikke det av deg.

[Lars]
Hvis det er noe jeg er dårlig på, så er det låttittelen.
Jeg kan ikke låttittelen til Purtyer noen gang.
Jeg aner ikke hva de heter for noe.
ehm … Jo!
Den åpner jeg med ‘You Know What I Mean’, og det er jo en av de kuleste åpningslåtene som fins, syns jeg.
Sju og et halvt minutt med pur, deilig bygge seg opp.
Sju minutter, ja.
Nesten dette.
Helt fantastisk.
En av de kuleste åpningsspora som fins, altså.

[Frode]
Jeg må si det Oasis var veldig god på, at de hadde en kul og tydelig logo.

[SPEAKER_01]
Det beste med bandet er logoen!
Det er så nydelig!
Det er kritikk, det er så deilig!

[Frode]
Det er som underhand …
Kritikk skjult som kompliment.
Nei da.
Jeg har et bedre forhold til Oasis i dag enn jeg hadde på 90-tallet.
Men jeg syns ikke det, liksom.

[Lars]
Too cool for school, i hvert fall.
Liam Gallagher er jo en litt morsom, men litt uspiselig type også, på samme tida.

[Frode]
Ja, og hvis du leser litt sånn origin-storyen til Oasis, så blir det ikke sånn mer sympatisk i forhold til hvordan ting skjedde.
Ja.
Var det alt?
Ja, det var det.
Jeg kunne ha tatt med ei plate som jeg nettopp har snakka om, Motorcycle.
Angels and Demons at Play.
Det snakka vi om før sommeren i en annen episode.
Fantastisk album.
Kunne snakke om teenage-fanklubb Songs From Northern Britain.
Det skal jeg ikke gjøre.
Jeg kunne ha dratt fram en av de beste EMO-platene noensinne.
Mineral med The Power Of Failing.
Kjempeplate.
Men ikke helt.
Fordi at når jeg snakka om Matthew Sweet, så sa jeg at … Ikke alle låtene er like bra.
Noen av enkeltlåtene er kjempebra, men så er det ikke like jevnt.
Men noen av de beste låtene fra 90-tallet er på denne låta.
Spesielt avslutningslåta ‘Parking Lot’.
Hvis du skal ha sånn …
Hva er gammeldags emo?
Så hør på Parking Glott, da vet du hva det er for noe.
Og så kunne jeg hatt med den kred… Altså, et av de store kred-banda fra nittitallet.
Built to Spill.
Perfect from now on.
Kjempebra plate, men jeg er ikke fan nok til at jeg ville hatt den med på topp fem.
Vi kunne hatt den med til Kettop Kids, Four Minute Mile, jeg har snakka om dem før.
Så var det en plate jeg hørte masse på i 1997, fordi jeg var inne i Weaseland.
Det var et band som het for That Dog, Retreat From The Sun.
De er ikke så Weaser egentlig, men de har veldig amerikansk college radio-opplegg.
Der òg er noen av låtene helt strålende, sånn ordentlig sånn mitt hjerte nært.
Og så er mange av låtene ikke så bra.
Men der er det poenget du snakka om tidligere, at du sitter og hører på en plate, og så tvinger du deg gjennom de dårlige.
Men det som sitter igjen, er ofte tre-fire-fem låter, maks.
Egentlig.
Men så tenker du på plata sånn veldig bra, og så er jeg egentlig ikke det.
Men nå er … Du skjønner.
Og så vil jeg dra fram Third Eye Blind, et ordentlig amerikansk college-radioopplegg som var mye større i Uniten enn de var her til lands.
Men debuten deres, samme navn, er også …
Utrolig bra, det må jeg bare si.
Hvis du lurer på Semi-Charmed Life, den har du garantert hørt.
Og så husker jeg jammen at Buena Vista Social Club kom det året.
Den derre cubanske gjengen.
Fin plate, fin film.
Den har du sikkert ikke sett, men du har hørt musikken.
Lars?

[Lars]
Helt rett.
Jeg måtte bare innpå noen kommentarer her, og jeg ser jo at poppunken rørte jo faktisk mye på seg.
Blink 132 og Offspring kom jo med albums der, så jeg vil bare si at Gjelsviken har tipsa oss om det, for det hadde ikke vi … Ingen av oss hadde tatt med noe særlig som poppunk, enn når vi er sjøluttalte poppunkfans, og jeg har jo blitt en nyfrelst poppunker etter Too Minute Sate-konsert og besøk av Sama i sendinga om poppunk.

[Frode]
Du har blitt promotør, du.

[Lars]
Jeg er blitt en slags promoter, ja.

[Frode]
Ålreit.
Men da går vi videre med de siste to albumene.
Det blir lenger enn vi tenkte her, Lars.
Ops.

[Lars]
Nummer to.
Hvis noen ser oss på YouTube, lurer jeg på om de sitter der i mørket.
Jeg gjorde det, for vi begynte å spille da det var lyst.
Jeg har ikke skrudd på et eneste lys i hele huset, så nå sitter jeg i mørket, kun opplyst av min egen skjerm.
Det er helt sant.
Og hva gjør vi da?
Jo, da … Endelig, folkens.
Endelig.
For nå satt dere der hjemme og tenkte om Lars virkelig ikke har klart å få med noe norsk på lista.
Det satt de og tenkte.
Det satt jeg der.
Blei det bare med Jokke på bobleren?
Fortvil ikke.
Ym-stammen!
Guden i steinen.
Det ringer nok ingen bjeller i de tusen hjem, sånn egentlig.
Dette tror jeg er en i overkant skjult perle.
For hva er det for noe?
Jeg ser på internett at det står omtalt som litt forskjellig postpunk, som jo er den mest ubegripelige sjangeren musikk jeg veit om, så det veit jeg ikke sjøl hva er.
Er det folkemusikk?
Er det world music, eller som de sjøl kaller det?
De kaller seg sjøl Nordic Stamp, som en opprocka versjon av den færøyske folkemusikken.
Ymsdammen er i hvert fall et Oslo-basert band som starta i 1983, det syns jeg er kjempegøy, av en som kaller seg, eller heter, han kaller seg ikke, L.O.
kaller seg sannsynligvis det samme som han heter, nemlig Trygve Mathisen.
De holdt faktisk en konsert i 2022 på Midgardsblotfestivalen i Borre utafor Horten.
Det var første konserten på siden 1999, så de hadde et langt opphold der.
Det er en rekke personer som har spilt i Ymsdammen.
Christoffer Nielsen, bror til Joachim.
Han Andreas Eriksen fra Bel Canto.
Øyvind Rauseth fra Folk, dette litt artige, obskure bandet.
Og en Bertine Zetlitz har faktisk vært inne og kora litt i studio, tror kanskje hun blei klept bort etterpå.
eh, og så har jo Harald Bekstrøm, bror til en mer kjent Bekstrøm i De Lillos, vært innom, eh, osv.
osv., så dette er jo også litt sånn kall det kollektivaktig som spinner rundt han Trygve Mathisen.
Jeg husker da vi studerte i Bø, Frode, så hang det en eller annen sånn plakat fra WIKO, altså den studentuka der oppe, fra om det var 97-WIKO eller 96-95.
Da både Ymstammen og Seimenn, flere sånne kjempeband.
Og her sitter jeg med en Seimenn-T-skjorte og snakker om Ymstammen i det herrens år 2024, så noen ting holder seg godt.
Og nå skal vi litt inn på det albumet, da.
‘Guden i steinen’.
Det er så … Jeg må bare si det er så jævlig fett.
Det er så gøy.
Det er et så utrolig gøy album.
For om ikke vi klarer helt sette det i bås, så …
Så er dette noen norrøne tekstfortellinger, noen filosofiske spørsmål, en del surrealisme og masse humor.
Det er en sånn kvasifilosofi over norrøne temaer som er bare helt fantastisk.
Tittelsporet Gudden i steinen er jo en av de.
Mest framifrå norske låtane jeg veit om.
Og den plata her, da.
Fra flerstemt litt sånn middelaldersang til disse dansbare rytmene i Gudny steinen til litt sånn Østen-inspirert folkemusikk som det går litt alle veier.
Samtidig er det en ekstremt rød og deilig tråd i det.
Og den plata her … Nå skal jeg prøve å forklare dette.
Det er et album som jeg elsker mer enn veldig mye annet.
Og grunnen til det er at den er så unik.
Sjøl om de har gitt ut seks album … De andre er på kassett og ikke digitalisert, så det er denne og forgjengeren Ulv Ulv som jeg har hørt på, og denne er den jeg syns er best.
For hvis jeg har lyst til å høre på Pearl Jam, og så finner jeg ikke Pearl Jam, da kan jeg sette på noe Soundgarden eller Nirvana og få dekt et sånt slags … Nesten tilsvarende behov.
Har jeg lyst til å høre på CC Cowboys ennå, så går det an å bytte det ut med DumDum Boys eller De Lillos.
Hvis jeg vil høre på Ym-stammen, så er det ingenting, overhodet ingenting annet, jeg kan putte inn og erstatte dette med.
Så hvis jeg hadde mista den CD-en før jeg begynte med digitale strømmetjenester, så hadde jeg ikke hatt noe annet jeg kunne hørt på som hadde gitt meg den samme kvaliteten inn i dette.
Så derfor er denne plata så ekstremt unik for meg, og jeg har sittet og hørt på den titt og ofte.
Den går, ruller og går.
Nå har de kommet seg på tidel, og jeg kan høre på det der også.
Dette er smykkesteinen.
Gudny Steinen, smykkesteinen og de.
Jeg håper jeg klarer å formidle den gleden og humoren og, kall det energien, og den unikheten som dette bandet og denne plata har, men jeg klarer nok ikke helt å formidle hva det er, for det skjønner jeg nesten ikke sjøl.
Men det er altså et eventyr, virkelig et norrønt eventyr, å høre seg gjennom guden i steinen med ym-stammen, og det er og blir en lykkepille av dimensjoner.
Så, vel bekomme folkens, dette har dere sannsynligvis ikke hørt på før.
Mats, jeg veit at du har hørt på det, så du trenger ikke å skrive ennå, den hadde jeg hørt masse på.
Men alle dere andre, dere har ikke hørt på det, og da bør dere høre på det.
Og gå rett på Guden i steinen spor nummer to.
Da blir dere solgt azza.

[Frode]
Det her er jo faktisk andre gangen du anbefaler Imsdammen, for du gjorde episode ni, Låter vi blir glad av.
Jeg vet ikke hvilken låt du snakka om, men var det ‘Guden i steinen’?

[Lars]
Ja, det var ‘Guden i steinen’.
Jeg blir så euforisk glad.
Og så veit jeg jo at det sannsynligvis er en del nye lyttere som ikke har kommet seg helt tilbake til episode 9 ennå, så det er greit å repetere.

[Frode]
Det var en episode som gjorde det veldig dårlig òg.
Nei, jeg vet ikke.

[SPEAKER_01]
Det er ingen som har hørt den?

[Frode]
Til og med våre faste lyttere har ikke hørt den.
Det var 17.9.2021 kom den ut.

[Lars]
Så det er ganske lenge siden.
Du, det er jo fem dager mindre enn nøyaktig tre år.
Så hvert tredje år, folkens, det kan bli et sånt løfte nå.
Så skal jeg prate om guden i steinen og- eller Ym-stammen.

[Frode]
Og så blir jeg … For jeg stussa jo litt.
For etter alle sånne når jeg gikk på Tidal, så står det 1996.
Og så står det … På Discogs så står det 1997.
Så hva som er sannheten, vet ingen.
Men du er innafor når det blir oppgitt noen plasser etter 1997.

[Lars]
Og i Wikipedialand er det soleklart 1997.
Og Wikipedia er jo sannheten.

[Frode]
Så da vet vi at sannheten ligger ikke på Tidal.

[Lars]
Jeg skal, etter sending, se hva som står på CD-en, for det har jeg ikke tatt med Brymors tøkke.
For det som står på CD-en, er i hvert fall sant.

[Frode]
Enkelte plasser på Internett at den er fra 1995, for den ble spilt inn i 1995.
Og jeg tror kanskje at jeg har notert den i mine notater fra gammelt av, fra CV-en, som 1995.
Men Internett siden 1997!
Så kan veite lenger, og så er det jo egentlig ikke så nøye, da.
Nei, det er ikke så nøye, da.
Yms-dammen har jeg jo fortsatt ikke noe kjempeforhold til, men jeg husker dem jo som veldig unike.
Veldig særegent.
Helt unike.
Så liker du det, så liker du det.
Rett og slett.
Ja, og så tror jeg, som du sier, at siden du fikk så forhold til det den gangen, så sitter det i, da.
Når det er så unikt og så spesifikt og så spesielt, hvis det da først har bora seg inn, da er det blidere der.
For å si det sånn.

[Lars]
Ja, og dette er nok også noe som du … Gudny-steinen er ganske umiddelbart, resten kan være litt mer vanskelig, så gi det et forsøk.
Ikke bare ett, men litt til, to og tre og fire og fem, og så … Sitter ikke det altså for ulov å tre av og gå til side.

[Frode]
Min nummer to.
Nå blir det litt langt igjen, jeg beklager, altså, men det her er et av mine favorittalbum noensinne.
Og så har jeg ikke fått snakka sånn ordentlig om det på en liste ennå, sjøl om jeg har snakka om dem før.
Men luft … Lars, vi har snakka om luft.
Luftmusikk.
Altså rettere sagt bruk av luft eller rom i musikk.
Altså når folk ikke spiller i en sang.
Og vi har òg snakka om hvordan et av mine favorittband, amerikanske karate, eller karate … Hvordan man sier det på amerikansk, eller i Boston, der de er fra …
Det vet jeg ikke, men de er mestere i bruk av mangel på lyd i musikken sin.
Når skal man ikke spille, eller når skal man ikke synge?
Det er en kunst de færreste mestrer, vil jeg si.
Så hopper vi tilbake til oktober 1999.
Da hadde jeg endelig begynt å gå på de mer alternative konsertene på Kroarbø.
Og jeg hadde begynt å sette pris på at man hadde en arrangør på huset som booka mindre kjente band og artister.
Og for dem som er in the no, så er det Frimus.
For alle andre, Fri musikkens venner nå, med utropstegn.
En konsertarrangør som fokuserte hovedsakelig på alternativ rock, i hvert fall på den tida.
Og musikk som nesten garantert ikke solgte så mange album, sammenligna med dem som gjorde det.
Så det var ikke Briskeby det gikk i. Dette var en arrangør som jeg ikke altfor lenge etterpå skulle bli aktivt medlem i. REF, min historie om Beeswax.
Jeg ble med i styret der.
Og det var jo rett og rimelig, for konseptet lå jo egentlig veldig nære hjertet mitt, da.
Men akkurat høsten 1999 var Frimus en gjeng som var litt for kule og distanserte for meg.
Det var den gjengen som satt bakerst der og liksom var in the no, på en måte.
Jeg var fortsatt litt fersk i gamet.
Og det var jo ikke alt det de presenterte, som var midt i blinken.
Selv for meg.
Det må vi bare slå fast, for der var det mye rart.
Og det var …
Akkurat det manget var en av grunnene til at jeg engasjerte meg òg, faktisk, for at jeg ville løfte det litt og gjøre det litt mer tilgjengelig.
Oktober 1999 var
Egentlig.
Jeg vet du snakker om 97-album nå, men vi må til 99.
Oktober 1990.
Jeg har snakket om den måneden før, og jeg har snakket om den konserten før, bare så det er klart, men jeg må gå tilbake litt, for den var så formativ og magisk, en magisk måned i mitt liv, egentlig, når jeg nå gikk tilbake til kroaibo.no og leser programhistorikken.
Som jeg sjøl, med lite skjult stolthet, kan si er min fortjeneste, at fins digitalt tilgjengelig, siden jeg som nyslått daglig leder brukte sommeren 2005 på å lete gjennom masse gamle permer som sto igjen fra tidligere daglig leder Per Johan, satte det sammen, la det ut på internett.
Men jeg gikk gjennom den historikken.
Da vil jeg gjenta litt av hvem som sto på plakaten den oktoberen.
Ikke alt du kjenner til, sjølsagt, men likevel.
Første oktober.
Hellride.
Det var norsk punk.
Litt sånn … Ja, norsk punk, det sier alt.
Men litt sånn … Kanskje litt metallaktig, jeg vet ikke.
Kjenner dem ikke så godt.
8.10.: dyreforsøk fra Danmark.
Svært høytspillende dansk rock avantgarde-metall.
Jeg måtte gå, for det var så høyt at det skar i ørene.
9.10., dagen etterpå, Minna Choir.
Jeg var bandansvarlig for første gang.
Jeg var så nervøs at jeg knapt hilste på bandet.
Jeg vokste opp med sosial angst.
Jeg hadde så sosial angst at jeg pleide å prøve å unngå å bli bandansvarlig, hvis det var mulig, når jeg satt i KK-styret.

[UNKNOWN_SPEAKER]
13.10.1999.

[Frode]
Meldt ‘Banana’.
Crazy støyrock, metal, grindcore, punk, elektronika og pop fra Tokyo.
Jeg har nevnt dem før.
Fire stykk.
Bitte små.
Gitaristen … Gitaren var større enn henne.
Vokalisten … Er det bare …?
Og så er låtene ti sekunder …
Og brukte munnbind på scenen.
Det var noe vi aldri har sett før.
Det var noe veldig spesielt fram til 2020 i Norge.
Ute blant folk.
Det var en del av greia.
Utrolig bra konsert, terningkast seks.
Apropos utsette det for noe du ikke tror vi liker eller har sjanse på … Du kan få helt utrolige opplevelser av musikk du ikke syns er noe bra.
For det var kjempebra!
15.10.: bokbade på tur.
Jo Nesbø med Jan Eggum og Erle Loe.
Og hun Anne … Hva heter hun?
Programlederen.
Jeg husker ikke.
Kjempeartig.
Veldig bra.
16.10.: The Onedies fra Sverige.
Det beste powerpop-bandet i Skandinavia ever!

27. oktober karate fra USA.
    28.10. big bang, den legendariske høstfesten der vi hadde det store nachspielet i garasjen.
    Å fy.
    Dette hoppet tilbake til onsdag 27.10.
    Den onsdagskvelden jeg har sjekka mot slutten av måneden, da jeg møtte det som skulle bli et av mine favorittband, og som er det fortsatt, gjennom tidene.
    Kun fordi noen i Frimus har funnet ut at det bookingtilbudet takker vi av, Tergit.
    Karate var, og er heldigvis igjen, de har gjenoppstått, en trio som spilte, eller spiller en blanding av alternativ rock og etter hvert en del jazzelement.
    Første albumene, der de òg var fire stykker, ble en trio etter hvert, var ganske støyete.
    Litt hardcore-elementer, veldig alternativ rock.
    Men det var ikke hardcore, det var bare noen elementer i det som var veldig støyete.
    Så utvikla han den mer stille delen i større grad, og så iblanda du det med poetiske og lett uforståelige tekster som gikk hånd i hånd med musikken.
    På mange måter var dette det ultimate alternative rockebandet fra 90-tallet, der de ordentlig lekte seg med å pushe sangergrensa som aldri før.
    Men tilbake til den kvelden … Jeg sto med haka nedpå brystet den kvelden i Bø.
    For det var så kvalitet!
    Det var så kvalitet!
    Du måtte være … Jeg skulle ikke si blind, men du måtte være døv for ikke å få med deg det.
    Og etter konserten gikk jeg rett bort til mørtsporet og prøvde å plukke meg ut til et album.
    Og alt føltes så hemmelig og eksklusivt, Lars.
    Det var sånn … Skjønner du hva jeg mener?
    Den følelsen av at nå har jeg sett noe sånt helt spesielt, og så er det ingen som veit om det.
    Det er bare den gjengen der … Kanskje det var sytti–åtti stykker her, maks, ikke sant?
    Den svære salen med pastor 750 mennesker.
    Så jeg måtte bare velge ett av dem, for jeg hadde ikke penger til mer.
    Jeg var jo fattig student.
    Så det var 100 kroner, eller 120.
    Så jeg valgte In Place of Real Insight, for jeg likte coveret best.
    Det er en klassiker.
    Og det var ikke det nyeste albumet da, men jeg gikk for det.
    Og i et av disse sjeldne øyeblikkene mine endte jeg opp med å gå backstage og få albumet signert.
    Fordi at jeg var også så med meg av den musikken der.
    Og det sier litt, for det gjorde jeg nesten aldri.
    Jeg gjorde det noen dager før, med One O’Dise.
    For dem var jeg også fan av.
    At jeg tissa på meg nesten da jeg gikk inn der.
    Men her, Lars, så har jeg det signert av gitarist og vokalist Joff Farena, trommis Gavin McCarthy og bassist Jeff Goddard.

[Lars]
Fytti kassa.
Det er sikkert verdt en million dollars nå.

[Frode]
Det er det absolutt ikke.
Albumet her ligger jo i skjæringspunktet mellom dempa og aggressivt, og masse leking med dynamikk og den lufta, som jeg sa.
Tekstene er lyriske og pussige.
Og etter det jeg husker, så var han forrige, han som synger og spiller gitar … Utrolig lekker gitarspilling, for øvrig.
Han skrev ofte tekstene sine ved hjelp av sånn automatskriving, vet du.
Det som vil si uten bevisst intensjon, at en bare lar det flyte, bare begynner å skrive.
Og sånn føles det litt.
Men det henger sammen på noe vis likevel.
Du kan jo si at … Kjartan Kristiansen, gjorde ikke han sånne ting?
Det føles sånn når du hører på tekstene.

[Lars]
Dumdum Boys-tekster er litt sånn … Spiser solnedganger som drops, jeg aldri skjønner det.

[Frode]
Det føles som det er noe heroin inni bildet, men jeg vet ikke.
Kanskje det er for tidlig.
Men bandet her var jo opptatt av improvisasjon, og det …
Naturlig at tekstene kom sånn, og gitarkjolene hans var jo òg veldig improbasert.
OK, vi er snart ferdige … Det albumet … Veldig interessant, veldig komplekst og lekent.
Ni låter, litt over 30 minutter.
De to absolutte høydepunktene for min del, i hvert fall låtmessig, er låt nummer seks, The New Hangout Condition, der du får hele karateopplevelsen, syns jeg, og bare hør på det siste minuttet, det er så praktfullt.
Nydelig.
Og så er det avslutningslåta, den korte, ettertenksomme og skjønne lille Today or Tomorrow, med litt sånn anger og opp, litt utpå natta der, eller en plate som må høres på natta.
Nei, dette er ikke et album for alle, det er jeg sikker på, men jeg utfordrer deg til å argumentere mot kvaliteten som leveres rundt hvert eneste hjørne.
Det her er det beste albumet karate har gitt ut, sammen med Unsold fra 2000, som jo har en av tidenes beste låter, This Day Next Year, og det snakka jeg om masse i 2000-episoden vår.
Og rett etter den 2000-episoden så kom jo karate på strømmetjenestene igjen, for de har jo krangla med Southern Records i 20 år før det her, og så fikk de en ny deal, og så kom det et nytt plattformfellesskap inn, tok over rettighetene, plutselig var det på internett.
Og Frode jubla.
Og til og med … Kona mi liker det!
Det skal ikke være mulig, men hun liker det.

[Lars]
Så nå kan vi legge dette på spillelista, så alle kan gå inn og høre og dele og lytte og glede.
Ja.
For jeg måtte jo … Etter 2000-episoden, når du snakka om Unsold, så sendte du meg sånn at jeg kunne sitte hjemme og høre.
Det er det beste tips … Av alt det du har lært meg gjennom tre år med podkast, Frode, så er det ingenting som topper karate.
Så jeg skjønner veldig godt fascinasjonen din å stå i den salen og høre på dette.
Det har jo ikke jeg fått oppleve, selvfølgelig.
Men det musikalske uttrykket … Jeg har jo ikke hørt meg … Men jeg skal begynne nå, da, siden det ligger på strømmetjenesten og de.
Men jeg liker Unsold og det lydbildet så godt at jeg vil helst ikke tilbake til da de er litt sånn tøffe i kanten.
For jeg bare elsker den derre … Det treffer en softspot, noe så instigranskævende hos meg.
Når jeg ligger på sofaen, hører på dette veldig, veldig høyt … For det må du, sjøl om det er rolig musikk, så må du ha det veldig, veldig høyt.
Og da er livet mitt gutt å leve alt så …

[Frode]
Ja, det er et poeng, det der.
Altså, Unsolved er mye mer … Det er fortsatt sofistikert og komplekst og alt det der, men det har ikke like sånn … Oi, hva faen var det?
Mens det albumet her er … Har litt mer sånne ungdommelig overmot, men liker det.
Men det har masse av de elementene fra Unsolved tre år senere.
Så in place and real insight.
Nydelig album.
Rett og slett.
Ok, men da … Nå må vi få avslutte her.

[Lars]
Nummer én.
Og der har vi vel det samme, Frode?

[Frode]
Ja, vi hadde ikke noe valg der, altså.

[Lars]
Og det ser vi jo på kommentarfelta også, det er jo ett album som både objektivt og subjektivt vel regna som det beste albumet som kom i 1997.
Og på 90-tallet, spør du meg.
Ja, og på meg, et av topp kanskje fem albums jeg veit om gjennom alle tider.
Og vi skal selvfølgelig til Radiohead, OK Computer.
Det er jo ikke noe bombe for noen av dere der ute.
Vi har jo hylla dette albumet mange ganger før.
Vi har jo snakka om altså dette … Det kom litt forsinka, men.
Dette er peak Radiohead, fra det meget gitardrevne bandet på Pablo Hony og The Bents, til peaken på Okay Computer, og til de pling-plonger seg utover i Kid A og Amnesiac og hva det heter for noe, alt sammen.
Og så har de vel funnet litt tilbake igjen på slutten, men da har ikke jeg funnet de.
Så …
Er det noe du vil si om OK Computer, Frode, som ikke allerede folk veit om?
Har du gravd dypt i lomma nå?

[Frode]
Jeg har ikke gravd så veldig dypt.
Vi har snakka om mitt forhold til det her med hvordan det forma sommeren 97 for meg.
Jeg jobba på Tusenfryd, jeg var en tur i Nederland … Jeg hadde det som soundtrack der.
Men allerede da så var det …
Inderlig spesielt og særegent og tilgjengelig og rart og intenst og emosjonelt og trist og oppløftende.
Og alt på én gang.
Det var så mye med det albumet som berører meg den dag i dag, når jeg hører det.
Jeg har hørt på det albumet i siste dagene, og det blir forsøkt slått av hvor god lyd det er.
Og ikke minst Tom York, da som jeg var min store vokalhelt på mange vis, fortsatt er det.
Du skal få slippe det igjen, men … Prøv å synge noen av de sangene fra OK Computer.
Hvis du er tenor, sånn som meg, eller noe annet.
Men som tenor.
Han er tenor, jeg er tenor.
Det høres lett ut.
Det høres ut som det er bare å synge en melodi, men det er altså så tungt, Lars.
For han holder de tonene så lenge, og så synger han videre.
Det er akkurat som han …
Altså, det er så teknisk utrolig vanskelig å synge, det var det jeg ville si.

[Lars]
Jeg blir … I likhet med deg, Frode, når jeg setter på dette albumet, så skjer det noe i hele sentralnervesystemet mitt, og jeg tror det er mest glede, men det er noe med den inderligheten og den
Den reisa … Det er ikke så ofte jeg tenker det, men dette albumet her gir meg en sånn reise.
En opplevelse av å være en del av noe større.
Der de får meg inn, og holder meg der inne i dette landskapet sitt, som jeg bare egentlig ikke har lyst til å komme meg ut av.
Det begynner jo allerede, altså.
Når du setter på og airbag kommer ut, så er det bare … Oi, i helsike.
Å, nå begynner vi.
Det er litt sånn …
Litt sånn som jeg setter meg på en god berg-og-dal-bane, så tenker jeg oh yes, yes, yes.
Uten at det er den samme intensiteten her, for det er jo ikke.
Det er noe jeg får veldig, veldig stor glede av, og det gir meg … det gir meg et høydepunkt hver gang jeg hører på det.
Og som du sier, Tom York er jo en gudbenåda vokalist, låtskriver og alt det der, men det er jo hele bandet her som er Radioheads styrke, at du har hele gjengen.
Og det er høydepunkt på høydepunkt på høydepunkt, og det er …
Så innovativt og så … Det har satt et så stort spor i musikkhistorien.
Influert alle, og jeg tror alle som liker litt alternativ rockemusikk … Det går ikke an å ikke sette Oaky Computer veldig høyt på enhver liste fra 97 eller tiårets eller livets album.

[Frode]
Jeg misunner dem som kan være unge, og oppdaga dette albumet for første gang.
Gjerne i en sånn litt sårbar situasjon eller noe.
Og da vi … Du var vel 18-18 år da dette kom?
Ja.
Jeg var i begynnelsen av tjueåra, men den perioden her i livet er det jo … Du er så på late etter deg sjøl, på en måte, og finner ut hvem jeg er, hvor passer jeg inn, hvem skal jeg være, hvor skal jeg, alle de greiene der.
Jeg føler at OK Computers satte fingeren på mye av de greiene der.
Altså, det ble sånn.
Si karma police and no surprises.
Det var litt sånn anthems for oss som følte oss litt fanga i det konforme samfunnet vi skulle vokse opp i. Og det stilte spørsmål i stedet for å gi svar.
Det var ikke svar på ting, det var spørsmål.
Det var en lydmessig utforskning av hva som var mulig å få til, det var frykt, og det var forhåpninger.
Og rett på tidsånden i 1997, og med et så komplisert og egentlig litt mørkt album, så skrur de opp et eller annet der optimismen vi hadde på nittitallet, der alt var liksom sånn
Men ikke helt, for det var noe mørke der.
Du hadde sånn … Det var sånn cirka sammen med krigingene i Jugoslavia.
Hvorfor kan vi ikke bare være greie med hverandre og drive med folkemord?
Det var Bill Clinton, og alt var bra, og så var det ikke bra likevel.
Det var en sånn tosidighet ved samfunnet den gangen.
‘Alt er bra’!
‘Nei, det er ikke bra’.
‘Alt er bra’.
Nei, det er ikke bra.
I dag har jo alt blitt dritt, føles det som, iallfall når vi ser over statene der.
Men da var vi litt mer naive, føler jeg, og kanskje Radiohead …
Åpne opp ei dør, inn til … Nå må du kikke litt nærmere på det som foregår her, for det var noen sånne ting som foregikk, tror jeg.
Det var noe sånn … Jeg vet ikke.

[Lars]
Dypt.
Nei, men jeg følger det, og så har jeg prøvd.
Jeg har virkelig prøvd å … Det er så ambisiøst, dette albumet.
Det er så ekstremt ambisiøst.
Og det kan jo gå ordentlig på trynet, men det gjorde det virkelig ikke.
Det gikk jo stikk motsatt.
De ble jo allment hylla.
Så har jeg prøvd å gå tilbake.
Hør på Pablo Honey, som er kanskje litt sånn halvgrønsjøtt, ikke sant.
93, litt sånn.
Og så har du The Bends, som kanskje er mer enn
Ja, mer trad-britpop-aktig.
Så jeg prøver liksom å høre hvor det er … Hvor ligger hinta til hva som skal komme?
Jeg har fortsatt ikke funnet dem.
Plutselig så bare opp av et eller annet … En eller annen boks åpner de, og så bare dukker OK Computer opp som det er … Positiv mening, da.
Monstre.
Det er … Og det er så fascinerende.
En gjeng unge mennesker som bare treffer planken så til de grader.
Det er … Det er gøy å ha levd i den tida de levde, si.

[Frode]
Ja, vi har snakka om det før, og jeg har begynt … Jeg tror du har sagt ’90-tallet er det beste musikktiåret’.
Jeg tror du har hatt en påstand om det.
Og jeg følger det egentlig ganske langt på vei, for det var så mye … Det var …
Alt var lov på 90-tallet, plutselig.
Og du hadde en opp… Altså, dette er jo et veldig alternativt band, egentlig.
Selv om de var superpopulære.
Så det var et megaalternativt band som ble superpopulært, og som hadde en av de største platene i 1997.
Og ikke minst betydningsfullt stort.
Du hadde jo ikke hatt Coldplay uten Radiohead og K-Computer.
Det tror jeg ikke, uansett hva de sier for noe, i det bandet der.
Og … Nei, det er litt rart.
Jeg fant noen funfacts om plata, for å lette litt på all filosofien her, nå.
OK, Computer var inspirert av Douglas Adams sin Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, fordi bandet hørte på det mens de var på turné.
Låta Lucky ble spilt inn to år før resten av albumet til et veldedighetsalbum kalt Help.
Bandet brukte ukonvensjonelle innspillingsteknikker.
Naturlig romklang og ingen lydseparasjon mellom … Jeg vet ikke akkurat hvordan det foregår, men … Det mest interessante er at det ble spilt inn stort sett live, inkludert vokalopptakene til Tom York.

[Lars]
Det er sykt.

[Frode]
Førstegangsopptak.
På første take.
Altså, det er helt sykt.
Og så nevnes det at det litt sånn pussige albumet til Miles Davis, Spitches Brew, var inspirasjonskilde for tromminga.
Og pianopartiene på albumet.
De kjøpte inn mye dyrt utstyr til innspillinga som de egentlig ikke visste hvordan de skulle bruke.
No Surprises ble spilt inn i seks forskjellige versjoner, men de endte opp med å bruke den første versjonen.
Og det ble nominert til album, og det vant beste alternative music-album Grammy-awards i 98.
Og det blir spilt inn i et 1500-talls steinhus kalt St.
Catherine’s Court, eid av skuespilleren Jane Seymour.

[Lars]
Der har du det.
Det som slår meg med sånne album som dette, er at jeg har veldig lett for å sitte på en lett og enkel måte og prate om album, og så kommer sånne som dette.
Da har jeg en sånn voldsom respekt for det.
At jeg blir litt tause, Birgitte.
Jeg veit ikke hva jeg skal si.
For jeg vil jo ikke si noe feil om dette flotte albumet.
Men det er …
Det er et album som betyr ekstremt mye for meg, og som får fram hele følelsene og den reisen som jeg snakker om.
Pakker meg inn.
Soleklart 97s beste album, og det var gøy at vi var helt enige om det, Frode.
Det syns jeg var stas.
Ikke overraskende, men stas.

[Frode]
Vi har hinta om at det kom til å skje, på et klart tidspunkt.
At vi kom til å være enige om det der.
Fordi … Ja, det er helt oppe der.
Og så føler jeg at det er litt vanskelig å snakke om, det er lett å si.
Ja, Dawson Summits og Beatswax, fantastisk album, bla, bla, bla, bla.
Masse anekdoter.
Og så kommer et av de beste albumene i rockehistorien.
Ja, det er veldig bra, da.

[Lars]
Han var jo flink til å synge på det albumet.

[Frode]
Han er veldig teknisk vanskelig.
Det er mange andre som sier at det er veldig bra òg.
Ja, nei, det er jo … Jeg har alltid sagt at det her er 90-tallets beste album, og det står jeg ved.
Og jeg er stor fan av Weezer, og de var størst på 90-tallet.
Så …

[Lars]
Jeg er jo ikke uenig.
Det er helt der oppe.
Er du best på 90-tallet, så er du best i livet mitt òg.
Så enkelt er det veldig ofte.
Så et frammefra-album.
Soleklar vinner.
For nå kåra vi en vinner, selvfølgelig.
Gratulerer med seieren.
Og dette henger nok like høyt som all verdens Globes Awards og Maynard, May-TV og sånn.
Gratulerer.
Hello, Radiohead.
Congratulations.
Med førsteplassen i konkurransen i Musikkelskeren-podkasten.

[Frode]
Men vi er tilbake om to uker igjen, forhåpentligvis.
Og da har vi forhåpentligvis òg et nytt tema vi kan snakke om.
Håper du sjekker oss ut på våre sosiale medier-kanaler.
Anbefaler oss videre til en musikkvenn.
Da blir vi veldig glad!
Og så høres vi … Vi høres neste gang, Lars.

[SPEAKER_01]
Vi høres neste gang, Frode.

[UNKNOWN_SPEAKER]
ehm.